Min venninne baksnakker eksen sin overfor datteren deres

Min venninne ble for et lite års tid siden forlatt av kjæresten etter et forhold som var preget av voldsomme krangler, brudd etterfulgt av gjenforeninger. Til slutt kastet han inn håndkleet og flyttet, noe alle rundt dem, også jeg, var lettet over.

De har en datter sammen som i dag er fire år, og det er henne jeg er bekymret for. Hun er som alle barn glad i både mor og far, og hun savner faren sin nå som han har flyttet. Foreldrene har for tiden en samværsordning der hun er litt mer hos moren enn hos faren. 

Jeg vet at han ønsker at datteren deres på sikt skal være halvparten hos hver av dem. Jeg har alltid opplevd ham som en engasjert far som har tatt seg like mye av datteren som venninnen min har, så det kan jeg se fornuften i, men det kan ikke venninnen min. 

Jeg hadde egentlig håpet at hun ville falle til ro nå som bruddet var en realitet, men det har ikke skjedd. Mens han har gått videre, funnet seg en leilighet og en ny kjæreste, henger hun fast i sinnet sitt, og det går ut over datteren deres. 

Hun setter seg i veien for samværet deres med unnskyldninger om at datteren er syk eller ikke har lyst til å være hos faren sin.

Siden hun fant ut at han har en annen, har det bare blitt verre. Hun snakker stygt om ham og henger ham ut for å drikke for mye og være voldsom, og det gjør hun også når datteren er til stede. Jeg mistenker faktisk at hun på sikt ønsker at han ikke skal få lov til å se barnet sitt. 

På den annen side ser jeg en ulykkelig liten jente som er klemt mellom foreldrene sine, og det gjør meg trist og sint. For etter min mening var faren verken verre eller bedre enn venninnen min, og mens han tross alt har gått videre, har hun ikke det. Jeg har forsiktig forsøkt å snakke venninnen min til fornuft, men uten hell. 

På en måte er jeg virkelig lei av henne, men samtidig synes jeg synd på jenta og egentlig også på faren, og jeg vil gjerne gjøre mitt for at venninnen min oppfører seg ordentlig og tenker på barnet sitt.

Har du et råd?

Vibeke Dorphs råd

Jeg kan bli virkelig lei av nyskilte foreldre som ikke er i stand til å legge egne sårede følelser og hevntørst til side og i stedet fokusere på hva som er best for barna deres. Den typen saker har jeg altfor ofte hørt om, også via innboksen min her, og jeg blir hver gang dypt fortvilet.

Jeg kan derfor godt forstå at du har det på samme måte og mest av alt har lyst til å slå hardt i bordet og forsøke å rope venninnen din til fornuft. 

Dessverre tror jeg ikke at det fører noe godt med seg. For gjør du det, havner du selv på de samme altfor høye oktavene, og da blir dere uvenner. Det gagner ingen, slett ikke den lille jenta du gjerne vil hjelpe.

I stedet vil jeg anbefale at du holder deg til diplomatiens kjedelige, men som oftest mer farbare vei.

Du bør derfor opptre knusktørt og fornuftig og holde deg strengt til realitetene når hun snakker stygt om eksen sin. Fortell venninnen din at du har full forståelse for hennes sårede følelser, men at du også kjenner henne godt nok til å vite at hun ønsker barnet sitt det beste, og at det beste er at datteren hennes har et nært forhold til faren sin. 

Minn henne også om at livet er langt, og at det blir morsommere hvis hun, i stedet for å sløse tid på å slåss, konsentrerer seg om å komme godt videre i den nye virkeligheten hun står i. Det siste kan du hjelpe henne med ved å dra henne ut av den selvskapte brannen og heller sørge for at dere to gjør noe gøy sammen når datteren er hos faren sin. 

Vis kort sagt forståelse for hennes situasjon, men hold fast ved det som er realiteten. Nemlig at de var to mennesker om å sette et lite barn til verden, og at et barn elsker foreldrene sine like høyt. 

Det skal hun få lov til, og den som stiller seg i veien for det, er også den som risikerer å ødelegge det samme barnets oppvekst, så hun må ta seg sammen.