Nina var i så dårlig form at hun ikke turte å fortelle det til noen

Nina Kongsfjell (65) fra Horten er en av de tre som blottlegger sin dårlige form og er med på treninger og øvelser i livsstilsprosjektet «Godt nok» på God morgen Norge på TV 2.

– Jeg har alltid sagt at dørstokkmila ikke finnes, men vet du, den kom til meg også. Jeg ble sittende i sofaen og strikke og utsatte og utsatte fysiske aktiviteter, sier hun med latter i stemmen.

Hun er kjent for å være en glad dame som tør å by på seg selv. Når hun først har sagt ja, går hun «all in». 

– Jeg har mange ganger prøvd å trene meg opp på egen hånd. I løpet av noen få år gikk jeg gjennom to opera­sjoner, den siste da jeg brakk ankelen. Det skjedde samtidig som jeg kom i overgangsalderen, og det resulterte i at det ble ekstra tungt, sier hun ærlig. 

Ankelen ble brukket på ­afterski, av alle ting. Nina var sammen med jentegjengen på tur da det skjedde. Faktisk ­stilte hun seg på en krakk for å vise den strålende formen da støtten i form av et par menneskekropper forsvant, og den veltet. Det gikk ikke så bra. 

– Jeg hørte knakket. Slik går det når man utfordrer skjebnen. Vi hadde blitt enige om at vi var blitt for gamle til å danse på bordet. Nå er det slutt på krakk også, sier hun og ler. 

Nina er gift med Nils, har tre egne voksne barn og to bonusbarn som også er voksne. Snart har hun seks barnebarn, mens Nils har to. Med andre ord er de en stor flokk. 

De ­siste årene har hun vært pensjonist. Før det jobbet hun i markedsavdelingen i lokal­avisen «Gjengangeren». Nå har hun deltidsjobb som vert ved Besøkssenter Oslofjorden.

Aktiv som ung

Som barn og ungdom drev hun med langrenn og håndball. Hun var veldig sprek. 18 år gammel begynte hun å trene på helsestudio. 

– Den første inaktive perioden i livet mitt fikk jeg etter en ryggoperasjon da jeg var 25 år gammel, men jeg trente meg frisk igjen. Frem til sent i 40-årene hadde jeg det greit, men så kom ryggsmertene tilbake. Etter operasjon nummer to ble alt mye vanskeligere, og med ankelbruddet på toppen ble det nesten umulig, forteller hun. 

Mange vil kjenne seg igjen i det hun beskriver. Det spreke livet ble gradvis borte – og nesten umerkelig. Hun prøvde å ta seg sammen, visste godt at hun rørte for lite på seg, men fikk ikke til å komme i gang igjen.

 – Jeg skulle bare strikke en runde til, så en til. Hvis jeg trente, fikk jeg vondter. I tillegg la kiloene seg på, og jeg ble deppa, innrømmer hun.

Engasjementet hennes var heldigvis fortsatt på plass. I mange år har hun vært aktivt med i teatergruppen «Masken» i Horten. 

– Jeg er jo en type som liker å være med. Og det er også grunnen til at jeg ble med på «Godt nok». Jeg pleier å se på «God Morgen, Norge», og så at de søkte etter deltagere til kom-i-form-konseptet. Fem minutter etter innslaget ringte datteren min og sa at hun hadde sett det. «Mamma, dette er noe for deg, dette blir fint, kom igjen!»

Mange unnskyldninger

Tanke ble til handling. Nina lagde en filmsnutt om seg selv. 

– Jeg er glad i mat, og vi liker å kose oss. Allerede for fem år siden merket jeg at formen var blitt dårligere. Da kjøpte vi hytte fordi vi ville være mer ute. Men det ble ikke som forventet, for jeg klarte ikke alltid å holde tritt med mann, barn og barnebarn på ski. Ikke på fotturer heller.

Nina stopper opp, lar lat­teren trille, det gjør hun forresten ofte. 

– Jeg begynte å sykle ved siden av dem når de gikk, og jeg sa det var fordi jeg var så glad i å sykle. Sannheten er at jeg ikke orket eller klarte å henge med. 

Hun er ikke nådig når hun beskriver seg selv. 

– Den eneste trimmen jeg fikk noen dager, var da jeg ­reiste meg opp av sofaen. Jeg var i så dårlig form at jeg ikke turte å fortelle det til noen, og dagene og månedene gikk. Ja, årene også. Unnskyldningene for ikke å bevege seg sto i kø. I stedet satt jeg i sofaen og koste meg. Men jeg bar med meg en slags selvforakt fordi jeg ikke orket, forklarer hun. 

Hva er galt med meg, siden jeg ikke klarer å komme i gang? Oppgitte tanker ble en del av bildet. 

Kroppen husker

Nina er glad hun var treningsvillig som ung. Da hun endelig satte i gang med lavterskeltrening, opplevde hun ganske fort å komme i bedre form. 

– Kroppen husker at den en gang var sterk og blir lettere med på reisen. Akkurat det ­føles superbra, sier hun. 

Fire minutter hver morgen med ulike øvelser, som er utgangspunktet i opplegget hun har sagt ja til, er helt overkommelig, synes Nina. Så to litt større treningsøkter i løpet av uken. Men det er ikke snakk om å løpe til blodsmaken tar deg eller melkesyren sier stopp. 

– Når jeg står opp, gjør jeg forskjellige øvelser, som armhevinger på bordet eller rygg­øvelser liggende på gulvet. Knebøy med skulderrulling er supert. Jeg er en type som fort går lei av å gjøre de samme tingene, så det gjelder å variere, sier hun. 

Hun blir varm i trøya av fire minutter med øvelser og kjenner at pulsen stiger. 

– Det gir en deilig følelse. Når jeg går for å pusse tenner, er jeg fornøyd med meg selv. De to dagene med lengre trening veksler jeg mellom å gå vanlig og litt hurtigere i totalt 40 minutter. Etterpå er det knebøy, som gir sterkere muskler i beina. Uten dem får vi problemer med å komme oss opp av sofaen, minner hun om. 

Hun vil være en bestemor som klarer å leke og henge med. Målet er å få en god ­alderdom. 

– Fire minutter er lite, og jeg tror det er hemmeligheten. Etterpå har jeg selvrespekt, samtidig som jeg kunne ha fortsatt litt til, forklarer hun. 

Nina har blitt flau av å se seg selv i tette treningsklær på TV. Hun vil helst kle seg pent og skjule de ekstra kiloene som har lagt seg rundt livet. 

– Men hvis folk kjenner seg igjen og får lyst til å komme seg i form av å se meg, skal jeg tåle de følelsene. Ungene mine er veldig stolte, og mannen min også.