Først da han åpnet avisen den søndagen, begynte Jens å gråte

Fredag 22. juli 2011: Jens Stoltenberg sitter i statsministerboligen og forbereder talen han skal holde på Utøya dagen etter.

AUF-erne skal få høre statsministeren snakke om den høye arbeidsledigheten blant ungdom i våre naboland, om det store frafallet i videregående skole og den økonomiske situasjonen i Europa.

Den talen fikk ungdommene aldri høre.

– 15 år … Noen var jo 15 år da de ble drept. De hadde vært 30 år i dag. De hadde kanskje startet familie, vært i jobb, vært ferdige med utdanningen. Så det er på en måte lenge siden, og samtidig synes jeg ikke det er lenge siden. Jeg opplever at det fortsatt er noe som er ganske nært i tid.

Se video: Fredag 22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep – dette skjedde. (Artikkelen fortsetter under videoen)

Minnes dagen

Vi møter Jens Stoltenberg (67) på en benk midt i Oslo-gryta. Han kommer rett fra et møte – noen minutter forsinket.

Selv om gradestokken viser 25 varmegrader, ser ikke hetebølgen ut til å affisere finansministeren der han sitter i solen i mørk dress og slips.

22. juli nærmer seg, og Stoltenberg forteller at datoen skal markeres på samme vis for 15. året på rad.

– Da starter vi dagen med minnestund i Regjeringskvartalet. Der er det taler av statsministeren, AUF-lederen og støttegruppen. Så er det en vakker opplesning av navnene på de som ble drept. Det er musikk, og kaffe i kantinen med de etterlatte. Deretter er det minnegudstjeneste i Domkirken, før jeg drar til Utøya, forteller Jens.

På Utøya siden 1974

Den lille øya i Tyrifjorden har alltid hatt en spesiell plass i finansministerens hjerte. Her har han vært hver sommer siden pinsen 1974, og kjenner selvsagt hver krik og krok av den 120 dekar store øya.

– Lite visste jeg da at jeg mer enn 50 år senere kom til å fortsette å være på Utøya. Da jeg var AUF-er, var jeg på leir i flere uker. Nå er jeg der fast 22. juli, og møter overlevende og pårørende. Det er taler og musikk, og så tar jeg meg en tur rundt på øya.

Stoltenberg blir taus i noen sekunder.

– Utøya er for meg både et barndomsparadis, og et bilde av helvete på jord. Så mange unge som ble drept … sier han stille.

Fryktet angrep nummer to

Terrorangrepene 22. juli rammet både Regjeringskvartalet og AUFs årlige sommerleir. Til sammen mistet 77 mennesker livet, de fleste av dem ungdommer.

Enda flere ble hardt skadet. Stoltenberg måtte raskt samle og lede landet i den største nasjonale krisen vi har hatt siden andre verdenskrig.

I de første timene etter angrepet på Høyblokka i Regjeringskvartalet, måtte han gjøre dette fra det sikre rommet i statsministerboligen.

– Siden angrepet var rettet mot Statsministerens kontor i Regjeringsbygget, mente vaktene mine at jeg måtte til dette sikre rommet. De fortalte at det veldig ofte er et angrep nummer to, og at neste kunne være mot statsministerboligen. Men mens vi satt der nede, skjønte vi at det andre angrepet ikke var mot statsministerens bolig. Det var mot AUF, forteller han lavmælt.

Det første navnet

Stoltenberg hadde hendene fulle i de kritiske timene som fulgte. Han sammenkalte statsrådene i Regjeringen. Prøvde å forsikre seg om at nødetatene fungerte som de skulle. Snakket med kongen, politidirektøren, PST-sjefen og forsvarssjefen.

Statsministeren svarte på telefonen når andre regjeringssjefer ringte. Det ble satt en krisestab. Der og da fikk Stoltenberg lite tid til å reflektere over omfanget av mennesketragedien – inntil han fikk navnet på det første offeret.

– Det er et sterkt inntrykk som sitter i, når jeg blir fortalt at Monica Bøsei er død. Hun var den første som ble drept på Utøya, utenfor hovedhuset. Inntil da hadde de omkomne vært litt ansiktsløse, men da jeg hørte at Monica var drept, fikk tragedien et ansikt. Det kom som et slag.

Monica Bøsei, eller «mor Utøya» som hun også ble kjent som, hadde vært leder på AUFs sommerleir i mange år. Sommeren 2011 skulle bli hennes siste på Utøya, før hun skulle tiltre i en ny jobb bare uker senere.

Stoltenberg hadde kjent henne siden 80-tallet. Han skulle imidlertid få navn etter navn å forholde seg til etter den første beskjeden.

– Fredag kveld dro jeg til Ullevål sykehus og besøkte noen av de hardt skadde. Dagen etter dro jeg til Sundvolden og møtte overlevende og pårørende. Det var en avgrunn av sorg, av et mørke, erindrer han.

Stor fortvilelse 

Sundvolden hotell ved Utøya, ble et samlingspunkt for ungdommene og deres familier rett etter terroren. Her ble det hengt opp navnelister på både overlevende og savnede.

Fortvilte foreldre håpet at barnas navn skulle dukke opp på den førstnevnte listen.

På sykehuset var det flere overlevende som ennå ikke var identifisert. Stoltenberg befant seg på hotellet da foreldrene fikk beskjeden om at det ikke var flere igjen.

– Det var da det siste håpet forsvant for foreldrene. Den fortvilelsen …. den var så bunnløs. Den var så brutal at den er med meg resten av livet, forteller han stille. 

Samtidig er han opptatt av at vi ikke må glemme at dette ikke var blind vold. Det var ikke en naturkatastrofe. Dette var bevisste handlinger.

– Det var et angrep på sosialdemokratiet vårt, med et politisk motiv. Det var et angrep på AUF, på ungdommer. De var jo barn, den yngste var 14 år. Det var en brutalitet Norge ikke har sett siden andre verdenskrig.

– Hva tenker du om gjerningsmannen i dag?

– Jeg tenker veldig lite på ham. Han skal ikke få noe oppmerksomhet, svarer han kort.

Da gråt Jens

En viktig jobb for statsministeren ble å sette ord på nasjonens sinne og sorg i tiden etterpå. «Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet. Det skylder vi ofrene».

Både Stoltenbergs tale og nordmenns respons med rosetog, ble hyllet verden over.

Det skulle imidlertid ta noen dager før statsministeren tillot seg å kjenne på klumpen han hadde hatt i halsen.

Han hadde mistet nære medarbeidere i Regjeringskvartalet. Barna til gode venner og partikollegaer var revet bort. Unge AUF-ere han kjente godt var brutalt drept.

Da han åpnet avisen på søndagen, og så en tegning av Utøya med ordene: «I dag er vi alle AUF», gråt han. 

– Inntil da hadde jeg hatt så mye å gjøre. Det tok litt av plassen som sorgen og fortvilelsen ellers hadde hatt. Det tok noen dager før det sank inn, og jeg fikk tid til å gi plass til mine egne følelser. Det var brutalt, erkjenner han.

Kona gjennom 39 år, Ingrid Schulerud (66), ble en viktig støtte da det røynet på.

– Ingrid var der hele tiden. Hun ga meg støtte og hjelp. Hun har alltid vært der, men spesielt når det var så vondt som det var i de dagene.

En ny generasjon

– Har du et spesielt godt minne fra din ungdomstid på Utøya?

For første gang under intervjuet lyser finansministerens øyne opp.

Han smiler bredt. Han har mange gode minner.

– Det er fotballkamper, konserter og vandringer langs kjærlighetsstien. Det er deilig å være ung, og å være sammen med andre unge mennesker. Og så føler jeg meg heldig som fikk lov til å sitte i gressbakken som tenåring og møte Norges største samfunnsbyggere. Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Trygve Bratteli. De var med på å bygge det moderne Norge. Gerhardsen var ved fronten i Madrid under borgerkrigen på 30-tallet, han satt i tysk fangenskap under andre verdenskrig, han var statsminister i Norge i nesten 20 år. Jeg fikk lov til å høre på ham, snakke med ham. Det er en generasjon som gir noe til den kommende generasjonen.

– Og nå er det deg?

– Hehe, ja … Jeg skjønner at det sakte, men sikkert begynner å bli meg. Selv om jeg ikke har de samme fortellingene. Men jeg skal fortelle mine historier, og det tror jeg er noe av det viktigste jeg kan gjøre for dagens AUF-ere.

Endret for alltid

Blant Stoltenbergs historier er at han ble den yngste statsministeren i Norge gjennom tidene – 41 år gammel.

Han har vært statsminister i to perioder, og er nå finansminister i sin andre periode. I de ti årene han var NATO-sjef, prydet et bilde av Utøya kontorveggen hans i Brussel. Regjeringssjefer som var innom kjente godt til hans barndomsparadis i Tyrifjorden.

– De hadde hørt om brutaliteten, men også om hvordan det norske folk sto opp for verdiene sine. Om rosetogene. Mange hadde stor respekt for Norges svar på terroren, forteller han stolt.

Selv sier han at 22. juli har endret ham for alltid.

– Det har endret meg ved at jeg kommer til å bære med meg den sorgen resten av livet. Men jeg har også fått en fornyet tro på mennesket. Vår evne til å slå ring om våre verdier. 22. juli er både noe veldig mørkt, men også noe veldig lyst. Dagen var brutal, men folkets evne til å mobilisere seg var flott. Så må vi huske at dagen først og fremst handler om å minnes de drepte, og å kjempe for samfunnet vi ønsker å være.

Åpenhjertig Lisa Tønne: – Alltid hatt en ekstrem frykt for å bli forlatt