Hans Kristian har montert pizzaovn på motorsykkelen
Hans Kristian har opplevd dramatiske ulykker og dødsfall både privat og i ambulansejobben. Nå reiser han rundt og steker pizza på motorsykkelen for å komme i snakk med mennesker om livet og mental helse.
Det er en fin vårdag i 2006, mai går mot slutten. Hans Kristian Jørgensen og den fire år yngre lillebroren Hans Petter (27) har nettopp kjøpt seg nye motorsykler. Helt like, Honda CB750 Custom.
Hans Kristian er en erfaren motorsyklist, mens lillebror nylig fikk lappen. De kjenner seg som verdens tøffeste og lykkeligste gutter.
Hans Kristian tenker på den deilige sykkelsommeren som ligger foran dem. Han er fylt av en god følelse bak bilrattet. Den nye sykkelen står hos lillebror.
Video: Maris Ikea-hack fikk ellevill respons
Han snakket med broren på telefon samme morgen. Hans Petter spurte om han skulle bruke alt sikkerhetsutstyret, selv om han bare skulle kjøre en liten tur. «Ja, det skal du alltid gjøre», svarte storebror, som hadde fri fra ambulansejobben denne dagen.
Litt senere møtes de tilfeldig. Hans Petter forteller at han skal svippe en liten tur innom moren, før han drar tilbake til jobb. Like etter ringer moren Hans Kristian og spør om han vet hvor lillebroren er.
«Har han ikke kommet ennå? Han var på vei til deg da jeg snakket med ham nettopp», svarer sønnen.
Solskjermen er senket for å beskytte mot vårsola. Han kjører gjennom rundkjøringen midt i Lierbyen sentrum, kikker bortover veien som går i retning hjemmet til broren.
Så ser han en motorsyklist liggende i veien.
«Mamma, jeg må legge på»
Sekunder senere kjenner han igjen jakka til lillebroren. Hans Kristian avslutter samtalen med mor, uten å oppgi grunnen.
Hans Petter har kollidert med et rådyr. Han er bevisstløs. Hans Kristian, som er vant til å være blant de første ved alvorlige ulykker, går umiddelbart i jobbmodus.
Den neste som ankommer ulykkesstedet er tilfeldigvis en lege. Sammen frigjør de luftveiene. Hans Kristian innser raskt at lillebroren trolig har massive hodeskader. Han holder broren i hånden, snakker til ham. «Broder´n, jeg er her hos deg.»
Sammen med legen gjør han det de kan inntil luftambulansen ankommer og tar meg seg 27-åringen. Det er som om alt går i sakte film foran øynene på ham. Først når helikopteret letter fra asfalten og lyden fra motoren og vingeslagene gradvis avtar, går situasjonen på ekte opp for Hans Kristian der han sitter igjen på asfalten. Blodig. Sammen med et dødt rådyr.
Våkner aldri fra koma
Hans Kristian får lov til å ha med seg en kassettspiller inn på sykehuset der broren ligger i koma. Han spiller sanger han vet Hans Petter liker. «One» med U2, «Voyage Voyage» – Kate Ryan, i tillegg til Hans Petters eget punk rock-band, Homer. Hans Petter var kjent for sin rosa gitar. Nå holder storebror ham i hånda, bevarer håpet, selv om han innerst inne vet hvilken vei det bærer.
Lillebroren våkner aldri opp fra koma. Skadene er for omfattende. 1. juni, åtte dager etter ulykken, dør han med familien rundt seg.
Hans Kristian spør om han får lov til å være tett på broren sammen med begravelsesbyrået. Det får han. Han er med på å stelle broren, kler på ham fine klær. Deretter blir han med i bilen som kjører lillebror til kapellet.
– Det var godt å få være tett på. Selv om vi helt til det siste håpet på et annet utfall, så ble det likevel fint, hvis du skjønner?
– Hele vesenet inngir tillit
Ved siden av Hans Kristian (51) denne formiddagen sitter Heidi Nilsen (58), frivillig ildsjel i Gjellumvannets venner. Hun har lenge ønsket å møte Hans Kristian igjen. Han gjorde et dypt inntrykk første gang de møttes for tre år siden.
– Broren din er med deg nå, han. Han hører hva du sier, det er jeg overbevist om.
Hun smiler lunt.
Heidi har selv en tøff historie å fortelle. Historien favner blant annet en vanskelig oppvekst. For en som tidvis har hatt vanskelig for å stole på folk og som strever med angst og posttraumatisk stresslidelse, gjør det godt å møte en som Hans Kristian.
– Dere ser det ikke på meg, jeg får alltid høre «du ser da så godt ut». Man kan ikke se det på utsida, men faktum er at en «enkel» tur på butikken kan være en stor utfordring.
I møte med Hans Kristian følte Heidi seg sett. Og forstått.
– Han er så rolig, hele vesenet inngir tillit.
Første samtale dem imellom fant sted over telefon etter at Heidi hadde kommet over Instagram-kontoen hans, biker.kost.
– På forhånd tenkte jeg samtalen kom til å vare i 5–10 minutter. Da jeg kikket på klokka etterpå, innså jeg at det hadde gått halvannen time …
Litt senere møttes de ansikt til ansikt under et arrangement i regi av Gjellumvannets venner, på andre siden av vannet. Hans Kristian pratet – og serverte det som har blitt hans signatur: Pizza tilberedt og servert fra motorsykkelen.
Handler om å se mennesker
Ideen spiret under koronapandemien da folk ble sittende mye inne, isolert for seg selv. I oktober 2021 fikk Hans Kristian hjelp av barna til å opprette en konto på Instagram der han delte sine egne opplevelser i naturen.
– For meg er det god terapi å oppsøke naturen. Det gir meg ro og påfyll, forteller 51-åringen som til daglig er innsatsleder i helse Oslo/Akershus, en jobb som fører med seg mange tøffe opplevelser: Ulykker, ras, selvmord og selvmordsforsøk.
Antall følgere på Instagram økte raskt. I dag er tallet over 47.000 for kontoen med et hovedfokus: Mental helse.
– Alle har en historie, alle bærer vi bagasje, og jeg ønsker å snakke med mennesker om mental helse på et lavterskel-nivå. Jeg er ingen psykolog, understreker Hans Kristian, før han legger til:
– Det handler om å se mennesker. Så enkelt. Vi har alle behov for å bli sett og hørt – og vi må bli flinkere til å inkludere andre, ta vare på hverandre.
Heidi ivrer inn fra siden.
– Skjønner du selv hva du gjør for mennesker? Hvor mye du betyr?
Blank i øynene fører hun hånden til hjertet. Et smil vokser frem hos sidemannen.
– Det setter jeg pris på å høre. Det er det som driver meg, å se at andre blir glade, bidra til gode samtaler mellom mennesker. Kanskje betyr det noe at en stor, maskulin mann med tatoveringer og motorsykkel kan stå der og være myk.
Gråt i to måneder
Skyene åpner seg. En ny skur skytes ned mot Gjellumvannet og marka rundt. Vi har heldigvis tak over hodet.
– Etter at broder´n døde, klarte jeg ikke å gråte. Det skulle gå en måned før de første tårene kom. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å vise sorg på den «riktige» måten, forteller Hans Kristian.
– I etterkant har jeg innsett at det ikke er én riktig oppskrift for sorg, den kan vise seg på ulike måter. For min del var det viktig å ta vare på og være sterk for de rundt meg, barna og ikke minst foreldrene mine, den første tida.
Reaksjonen var ganske lik da han ti år senere mistet faren.
– Da ville jeg være sterk for moren min.
Hans Kristian reagerte helt annerledes da han 29. mai 2024 fant moren død hjemme hos seg selv.
– Hun hadde ikke svart på telefonen. Da jeg ankom, skjønte jeg med en gang at noe var galt. Huset var lukket, alle vinduer igjen, selv om sola skinte. Det var en nydelig dag. På slike dager oppholdt hun seg alltid på terrassen, sier Hans Kristian.
Denne gangen lot ikke tårene vente på seg.
– Jeg gråt nesten sammenhengende i to måneder, gikk rett i kjelleren, forteller han ærlig.
– Jeg hadde kona og barna selvfølgelig, men det var veldig tøft å miste den siste av min egen opprinnelige familie, kjernefamilien. Mamma, pappa og lillebror. Vi som alltid hadde vært så tett sammensveiset.
Hans Kristian tar en liten pause i ordene.
– Plutselig var det bare meg igjen.
Et ekte eventyr
Etter denne opplevelsen har mental helse blitt enda viktigere for 51-åringen. I dag reiser han rundt, holder foredrag, møter fremmede og tilbereder pizza fra motorsykkelen med ovn bakpå.
– Alle liker jo pizza. Derfor tenkte jeg det kunne være en fin ramme rundt samtalene, sier Hans Kristian. Konseptet har vist seg å være en fulltreffer.
– Hvor mange pizzaer ble det i fjor? spør Heidi.
– Rundt 800, opplyser Hans Kristian.
– Ofte blir jeg så ivrig med å steke, fordele og snakke at jeg glemmer å spise sjøl. Flere ganger har jeg måttet stoppe på bensinstasjonen på vei hjemover for å få meg en pølse, sier han humrende.
Foreløpig har Hans Kristian besøkt 12 land på denne måten med sykkel, samtaler og pizza, fra Island i nord helt ned til Sør-Afrika.
– Jeg er glad i eventyr. På denne måten får jeg realisert mine egne drømmer samtidig.
Her hjemme har han snakket foran både helsepersonell, psykologer og politikere.
– Jeg fikk spesialtillatelse til å kjøre opp Løvebakken foran Stortinget, sier han og gliser.
Egenterapi
Flere av Gjellumvannets venner har fått nyss om at Hans Kristian skal være til stede denne formiddagen og ankommer innimellom regndråper og opplett. Hovedpersonen hilser på alle og gir en klem til dem han kjenner fra før. Snart har samtlige fått velsmakende pizzastykker i hendene, og samtalen flyter lett rundt trebordet.
Med en så krevende jobb til daglig, hvordan orker han dette i tillegg på fritiden?
– Det gir meg energi, sier Hans Kristian. – Jeg gledes av å se andre glade, og så blir det en slags terapi for meg selv – etter mine egne opplevelser. Det hjelper meg å kunne hjelpe andre.
– Med sine egenskaper og erfaringer er Hans Kristian en fantastisk person å snakke med. Han lytter, og han ser mennesker, skryter Heidi.
Etter hvert forsvinner folk hjem til sitt, og snart er bare de to igjen som var her fra start. Samt fire pizzastykker.
– Ta de med deg du, Heidi, ber Hans Kristian.
Hun kikker på ham og svarer:
– Kan du ikke ta med hjem til familien?
Hans Kristian ler.
– Nei, jeg tror de er lei av pizza hjemme hos meg.
