Birgit mistet datteren Astrid i branntragedien: Én tanke er en trøst i det grusomme

«Jeg åpner den lystette gardinen på soverommet vårt på gløtt og ser ut av vinduet mot huset som renoveres. Alt ser vanlig ut. Mannen min, Andreas, sover med propper i ørene slik han noen ganger pleier, og har ikke våknet. Jeg skynder meg til badet, som ligger ved siden av soverommet vårt og har vindu mot nabohuset på den andre siden av hekken. Da ser jeg flammer. Store flammer. Hele den overbygde verandaen til naboen står i full brann. Flammene løper oppover og oppover. Det er høye, gule flammer, hele verandaen og verandaens tak er dekket av flammer. Det er et syn man aldri tror man skal få se. Slikt skjer bare på film. Nå skjer det rett foran øynene mine.»

Slik starter Birgit Valla (49) boken «Astrid, min Astrid – en mors fortelling om sorg, trøst og indre kraft». Grytidlig mandag morgen 8. september 2025 skjedde det utenke­lige. Fire unge kvinner omkom i en boligbrann i Hamar. En av de fire var 18 år gamle Astrid Støe Valla, Birgits datter.

− Å miste barnet sitt. Det er vanskelig å forstå hvordan det føles. Nå føles det som at jeg aldri vil slutte å sørge. Men jeg kan ikke bare legge meg ned og dø heller. Det hadde ikke Astrid ønsket. Hun hadde heller ikke ønsket at vi skulle leve et dårlig liv, sier Birgit.

Video: Dette er det beste rådet Lilli Bendriss noen gang har fått

Godt å snakke om det

Kvelden 7. september hadde Astrid gått til nabojenta Ida. Birgit sa ha det til datteren da hun gikk ut verandadøren. Da hun gikk og la seg, visste hun ikke at Astrid hadde overnattet hos Ida. To andre venninner ble også med denne kvelden, og de overnattet. De var alle fire i huset da det fatale skjedde. Ida, Ester, Ariane og Astrid. Brannen var brutal. Birgits mann Andreas skjønte fort at her kunne ingen over­leve.

− Selv klarte jeg ikke å innse det. Det var altfor mye å ta innover seg. Vi hjalp til med slokkingen og brannvesenet var raskt på stedet. Men brannen var eksplosiv og alt gikk så raskt, forteller hun.

De vet ikke årsaken til brannen, og det synes Birgit er helt greit.

− Vi får ikke tilbake Astrid uansett, sier hun.

Birgit tar en pause. Tårene renner nedover kinnene hennes.

− Det er godt å snakke om det. Jeg har sikkert grått mer dette året enn hele livet mitt til sammen. I starten gråt jeg hele tiden. Det er sorggråt. Det bare renner, forklarer hun.

Birgit Valla

Birgit er psykolog og spesialist i barne- og ungdomspsykologi og har tidligere skrevet fagbøkene «Hjelp som hjelper» og «Videre – Hvordan psykiske helsetjenester kan bli bedrer». Birgit bor på Hamar, er gift med Andreas og har tre barn; Astrid som ble 18 år, Lise på 17 og Sigurd på 23 år.

Tåresuppe

Etter noen uker kommer det en pakke i posten. En gammel venn og kollega har sendt Birgit en bok. «Tear Soup» heter den. Tåresuppe. En oppskrift for å heles etter tap. Boken handler om hvordan man lager tåresuppe etter å ha mistet en man er glad i, og er i sorg.

Man kan ikke kjøpe ferdigsuppe og tro at det vil hjelpe. I suppen er det plass til alle minnene, alle følelsene, alle bekymringene og all skyldfølelse. Å lage tåresuppe er hardt arbeid. Hvis man ikke passer på suppen, så kan den koke over eller bli brent. Alle i familien leser boken.

Storfamilien har stått sammen i sorgen. Birgit og barnas far ble skilt for en del år siden, og de har begge nye ektefeller. Den første tiden ­etter Astrids død spiser hele familien middag sammen hver dag. De trenger hverandre nå, og det er mye som skal gjøres og planlegges, mange beslutninger som skal tas.

Trøst på kirkegården

Etter begravelsen besøker Birgit Astrid på kirkegården hver dag. Hun har med seg et sitteunderlag og setter seg ved graven og ser på de mange løvtrærne. Trærne har en beroligende effekt på Birgit. Hun finner trøst i å sitte slik under løvtrærne, høre fuglene kvitrer, og kjenne jorden mot baken.

− Noen ganger gråter jeg, noen ganger sitter jeg i stillhet, og andre ganger prater jeg med Astrid om det som foregår, og om planer vi har i familien, forteller Birgit.

Birgit oppsøkte smerten ­etter tapet av Astrid. Hun visste at hun måtte jobbe seg gjennom den, den skulle ikke unngås. Hvis hun hadde ryddet den bort, trykket den ned eller distrahert seg selv med andre ting, hadde den kommet i full kraft i form av symptomer som hun ikke engang hadde forstått at var relatert til sorgen.

− Det er det som skjer når vi undertrykker følelser. De kommer tilbake i andre former. Og så forstår vi ikke sammenhengen og begynner å behandle symptomene, sier hun.

Landstedet Björkhaga

Birgit sitter rundt spisebordet på landstedet Björkhaga i Norra Fjöle i Värmland. Moren hennes, Lise, kjøpte landstedet i 1996 og siden den gangen har det vært familiens fristed. Det er en typisk svensk, rød stuga. Her tilbrakte Astrid og hennes søsken Sigurd (23) og Lise (17) alle barndommens sommerferier.

− Vil dere ha te eller kaffe, spør Birgit.

Hun har dekket et fint lunsjbord. Hun tenker tilbake på da Astrid var liten og satt ved bordet og spiste.

Astrid var en bestemt jente. Hun skulle klare alt selv, helt fra hun lærte å gå. Fra hun knapt kunne sitte oppreist i en babystol og gripe med hånden, skulle hun spise selv. Hun mislikte å bli matet. Det var et salig søl rundt henne ved måltidene. Mat på gulvet, over hele ansiktet og i håret. Den heldekkende smekken tok heldigvis det verste av for klærne.

− Det var alltid voksduk på bordet da barna var små. Astrid pleide å sitte på enden her, sier Birgit og peker.

Godt sovehjerte

Astrid var et usedvanlig barn. Hun skrek da hun ble født, og var våken og oppmerksom i tre timer. Så sov hun stort sett hele tiden. Det var som om hun skjønte at hun måtte legge seg og lade opp til større ting. Hun sov gjennom natten allerede da hun var bare noen ­måneder gammel og sov mye og lenge på dagen. Men hun måtte ha det stille og rolig rundt seg. Hun likte ikke lyder eller for mye bevegelse. Så vi sørget for at hun fikk det rolig.

− Vognen fikk stå i ro og når det var stille rundt henne, kunne hun sove uavbrutt i flere timer, forteller moren.

Hun fikk det hun trengte, jeg visste at hun ikke skulle tilpasses noen, det var vi som skulle tilpasse oss henne. Da fikk hun det godt.

Astrid hadde tykt, krøllete, vakkert hår. Når hun kom ned trappen om morgenen før ­barnehagen, kalte Birgit henne for «Ronja Røverdatter». Det bustete, ugredde hår sto til alle kanter. Hun protesterte heftig på morens forsøk på å gre ­håret, så det skjønte Birgit at hun bare måtte gi opp.

− Astrid hadde et enormt behov for å bestemme selv. Og viktigst av alt, hun trengte å prøve og feile. Det var slik hun lærte. Fikk hun friheten hun trengte, så gikk det bra. Hun måtte selv finne ut av ting, sier Birgit.

Om Astrids liv

Bare noen dager etter at Astrid døde, kjøpte Birgit en notatbok. Hun måtte skrive, fordi hun ikke ville glemme. Hun ville huske alt slik det skjedde. Hun måtte skrive om Astrid og gi livet hennes mening – og resultatet ble altså en bok. Den handler om brannen, om død og sorg, men også om hva som gjør oss mennesker godt, om kraften inni oss og hvor viktig relasjoner til andre mennesker blir når livet nærmest er uhåndterlig.

– Det er en bok som handler om det som skjedde etter brannen, men også de tyve årene før. Da Astrid levde.

«Jeg lurer på om jeg har fått den største oppgaven, at den har blitt gitt til meg. Fordi jeg kan klare det. Og jeg kan gi den mening.» Slik tenker jeg. Det høres kanskje overmodig ut. Men jeg vil gi Astrids liv mening. Hennes død skal ikke bare bli en sorgens historie. Den skal hjelpe oss videre, gjøre oss klokere, finne noe dypere i oss. Alle snakker om hvor meningsløst dette er, men jeg vil ikke godta det. Det må finnes en mening. Hvordan klarer man noe sånt? Å miste sitt barn, å miste sin datter.», skriver hun i boken.

Moren er med

Birgit er psykolog og spesialist i barne- og ungdomspsykologi. Hun har egen praksis, har tidligere skrevet fagbøker om psykisk helsevern. Denne boken er personlig. Nå handler den om hvordan man skal klare seg når man mister et barn. Det var annerledes å skrive denne boken. Ordene kom bare av seg selv, det var en helt egen flyt. Da hun skrev på boken, satte hun seg i nærheten av Astrids rom. Hun trengte å være nær henne. Astrid ble på en måte med på skriveprosessen.

– Jeg kunne jo skrevet en dagbok kun for meg selv for å huske hendelsesforløpet, men jeg har et budskap til andre også. Jeg vil gi Astrids liv mening. Hennes død skal ikke bli en sorgens historie, sier Birgit.

Moren Lise, som Birgits yngste datter er oppkalt etter, har vært med henne i skriveprosessen. Moren var også psykolog og hennes stemme og visjon har vært med Birgit i arbeidet. Hun døde det året Birgit var ferdig utdannet, så hun fikk aldri delt sine opp­levelser fra arbeidslivet med henne.

– Mamma har spilt en stor rolle for meg gjennom yrkes­livet. Hun har liksom veiledet meg som psykolog. Jeg har jo alltid hatt en egen intuisjon, men mamma har alltid vært med meg hele veien. Hun har vært en viktig rollemodell for meg, måten hun var på gjennom oppveksten har nok påvirket meg. Hennes holdninger og hvor modig hun var, forteller Birgit.

Indre kraft

Moren var opptatt av at alle mennesker har en egen visdom, og at vi må finne vår indre kraft. At jobben som psykolog er å frigjøre denne kraften og la den få plass. I arbeidet med boken har Birgit snakket med Astrids venninner og lærere og gjennom dem fått vite mer om datteren sin, og hvem hun var for andre. Hvor mye Astrid betydde for andre, skjønte Birgit først etter hennes død.

I minneboken skrev vennene om hvor tolerant Astrid var. Hun var ikke opptatt av prestasjoner. Du var god nok som du var, i Astrids øyne.

– Hun så det gode i andre mennesker. Hun skjønte hvorfor folk hadde det vanskelig. Og hvordan alt hang sammen. Astrid betydde så mye for så mange og hun hadde hele fremtiden foran seg. Og så dør hun, sier Birgit.

Tårene renner.

– Jeg ønsker å fortelle om Astrids liv og mennesket hun var fordi hennes liv har betydning og verdi for oss andre.

De svenske skoger

For å komme til landstedet i Norra Fjöle går turen gjennom de svenske skogene, forbi noen innsjøer og etter hvert langs trange veier. Det rødmalte huset ligger idyllisk til med nydelig utsikt over Värmland. Utenfor det over hundre år gamle huset vaier en vimpel med det svenske flagget.

Alt har stått stille siden morens tid. Det er viktig for Birgit at det er autentisk, det skal være slik det var. Møblene er de samme og de har mange ting etter mamma Lise stående fremme.

Birgit synes det er rart at moren eide huset på Björkhaga i ti år, og at det nå er tyve år siden hun og familien overtok eiendommen.

Her er det gamle møbler, en kiste og familiebilder. Av barna. Av Astrid.

– Astrid elsket å være her. Vi var her alle hennes ferier gjennom barndommen. Da hun ble ungdom, ble det naturlig nok mindre, men som ung voksen og etter at hun fikk sertifikatet, begynte hun å reise hit alene.

Russetur til Björkhaga

I russetiden fikk Astrid lov til å ta med seg hele russegruppa på tur hit. Det var i påsken 2025, og de hadde det veldig gøy. Ute på terrassen holdt ungdommen på slik de pleide med sang, dans og masse, masse latter. Birgit kunne alltid stole på at de forlot huset i god orden. De vasket og ryddet, det var ikke et spor etter ungdommer på fest. Birgit syntes bare det var stas at Astrid ville ha med vennene til Björkhaga.

For Birgit er eiendommen et fristed. Denne langhelgen har hun reist dit alene. For å skrive, tenke og være nær Astrid. Naturen betyr alt for henne, det er her hun henter styrke. Og i hagen får hun ro og kraft. Den vakre hagen har hun anlagt selv, og den betyr mye for henne. Her er det syriner, rodo­dendron, et staudebed, bærbusker, epletre og kirsebærtre.

Mens hun tusler rundt, vanner og steller blomster, kommer en vakker sommerfugl flygende. Den kommer helt nær henne.

– Kanskje det er Astrid, smiler hun.

Tegn fra de døde

I boken skriver Birgit om dette med å motta tegn fra de døde. At mange sikkert vil si at det er ren ønsketenkning, men at mange vil finne stor trøst i å motta små og store hint om at våre kjære er nær oss. Vanlige tegn er fjær, hvite duer og sommerfugler, og for Birgit er det nettopp slike hendelser som gjør henne godt.

For Birgit er det en trøst å tenke på at Astrid er med ­henne, og at de en gang skal møtes igjen. For Birgit er tanken om at det er kroppen som dør, og ikke sjelen, en trøst i det grusomme.

– Å interessere seg for hva som skjer etter at vi dør, er et valg vi tar. I vår materielle verden søker nå flere og flere mennesker mot det åndelige og enkle. Mange ønsker å ­koble seg på noe større enn seg selv, sier hun.

– Astrid ble født et knapt år etter at moren min døde. De møttes aldri i dette livet, men jeg vet at de er sammen nå. Vi er trygge på at Astrid har det bra. Hun er sammen med mennesker som er glade i henne, på et sted der det er uendelig med kjærlighet.

De var en familie på fem. Så var de bare tre: – Jeg tenker fortsatt på dem hver eneste dag

Jeg levde i et lykkelig forhold – men en dag ringte det på døren

Ari Behn hadde store planer for seg og datteren: – Det visste jeg ikke