Jobbet 25 år i NRK – valgte nytt yrke etter farens død
Faren til Vidar Kristoffer Sem døde etter å ha danset som han aldri hadde danset før. Måten familien ble møtt på av gravferdskonsulenten sådde et frø i den tidligere NRK-programlederen.
Det var i barnebarnets treårsdag på Kongsberg at hjertet sviktet, og Vidars far på 82 år døde brått.
Vidar Kristoffer Sem (52) var ikke i bursdagen selv, så hans siste møte med faren ble hjemme i finstua på Nesodden.
[Video: Sondre Sundby: - Var redd TV2 skulle si jeg ikke var kvalifisert]
– Pappa kom hjem i furukiste, ikledd yndlingsklærne sine. I ett døgn lå han i finstua som han selv hadde kledd i furupanel mange år tidligere. Hele familien og flere venner var til stede og mintes ham. Vi tente lys, våket over ham, sang og snakket om ting pappa hadde opplevd. Vi minnet livet hans med fortellinger, og flere av oss var der hele natten, forteller Vidar.
Nært og naturlig
Vi treffer Vidar i Solvang kolonihager på Ullevål i Oslo en varm sommerdag. Han byr på iskald eplejuice – og forteller at også sønnen hans og de andre barnebarna fikk se bestefaren ligge fredfullt i kisten. 52-åringen husker at gravferdskonsulenten snakket om at det er fint for barn å se at døden ikke bare er skjeletter og noe som føles skremmende. Vidar spør om vi vil se et bilde av faren i kisten.
– Bare hvis dere vil, understreker han.
Det vil vi, og Vidar finner frem et bilde på mobilen av pappaen liggende i furukisten i barndomshjemmet hans – omgitt av blomster og levende lys.
– Det var nytt for meg å møte døden på denne måten. Alt var så nært og naturlig. Det slo meg hvor fint og rolig det var å ta farvel med pappa hjemme, sier Vidar.
Han legger til at han alltid har vært glad i seremonier som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse.
– Jeg har vært bevisst på hvordan stemningen i en seremoni kan vike avhengig av rammer, taler og det visuelle. Det å legge til rette for å skape god stemning i seremonier har appellert til meg, sier Vidar.
Han forteller at farens død – og måten familien ble ivaretatt av gravferdskonsulenten på – sådde et frø i ham. Vidar er utdannet journalist, og for et drøyt år siden mottok han klokke for 25 års ansettelse i NRK. Der har han blant annet vært programleder i P1s lørdagsmagasin «Ukeslutt» og det samfunnsaktuelle faktaprogrammet «Ekko» i P2.
Huskes for alltid
I dag har Vidar byttet ut NRK-jobben med jobb som gravferdskonsulent og seremonileder. Det er lett å tenke at 52-åringen har gått fra å jobbe med selve livet, der han har snakket med mennesker i studio – til å jobbe med døden.
Men i jobben som gravferdskonsulent og seremonileder handler det mest om å snakke med og støtte de som skal leve videre. Mennesker som er i sjokk og sorg. Som gravferdskonsulent bistår Vidar de etterlatte gjennom å ordne det praktiske – og å være en mental støtte. Som seremonileder treffer han de etterlatte noen dager før begravelsen for å snakke om den som har gått bort – og leder deretter selve seremonien.
– En begravelsesseremoni er litt som en radiosending. Det er ingen generalprøve. Alt må sitte, og du får bare den ene sjansen. Forskjellen er at radiosendinger ofte blir glemt, mens seremonier huskes for alltid, sier Vidar.
Han erfarer at det som seremonileder er en styrke å ha vært vaktsjef, produsent og programleder. Ikke minst er det nyttig å ha presseetikken og en etisk bevissthet under huden når du kommer tett på vanskelige situasjoner og kompliserte familierelasjoner, mener Vidar.
Historier som berører
En viktig del av det å være seremonileder handler om historiefortelling. Som programleder er Vidar vant med å ha researchsamtaler med kildene i forkant, mens han som seremonileder snakker med de etterlatte.
– Min jobb er å skape en god og sannferdig fortelling om et menneske som har gått bort. Gjennom fortellingen forsøker jeg å vise hvem vedkommende var på en måte som treffer hjertet og som berører. Det må være noe mer enn en oppramsende CV. Jeg prøver å formidle et portrett av et menneskes liv, så her kommer journalisterfaringen godt med, forteller Vidar.
Hans syn er at det er noe som kan hylles i ethvert levd liv. Og at alle avdøde er mennesker som har levd med følelsene sine på godt og vondt – og som har hatt en lidenskap, et engasjement, en interesse for noe … Det handler om hva familien evner eller er villige til å dele for at Vidar skal få tilgang til historiene. Den tidligere programlederen opplever også at livserfaring er verdifullt i den nye jobben.
– Det er avgjørende å skape trygghet for de som sitter igjen. Mennesker i sorg er ofte i ubalanse, og da gjelder det å være rolig og pragmatisk. Noen blir stresset om de ikke finner blomstene de har bestilt eller hvis de opplever at noe er feil. Da handler det om å bevare roen og finne gode løsninger i øyeblikket, sier Vidar.
Svak for barns sorg
Noe av det vakreste Vidar har erfart i en seremoni, var da de som ville fikk muligheten til å skrive en siste hilsen på kisten. Barnebarna fikk lov til å tegne på bestemorens kiste. Til slutt gikk familie og venner rundt kisten og leste det som var skrevet og så på tegningene.
– Jeg ble berørt av å se barnebarna tegne på kisten. At også barn får bidra med en liten handling, tror jeg gjør sorgen mer naturlig og lettere å bearbeide, sier Vidar.
journalistiske kildene.
Han er blank i øynene. Som pappa til en 12-åring er han svak for barns sorg, medgir han. Noe annet som har gjort inntrykk på Vidar, er de gangene det kommer svært få folk i begravelsen.
– Når du må være med å bære kisten til et menneske du aldri har truffet før – fordi det er for få fremmøtte, går det inn på meg, sier han lavmælt.
Som programleder i NRK har Vidar forholdt seg til mange av de mest privilegerte menneskene i samfunnet. Kildene han har intervjuet er ofte akademikere, folk med utdanning, engasjement og nettverk. Etter at Vidar byttet jobb, har han reflektert mer over hvor delt byen han bor i er.
– Alle møter døden, og i Oslo er det ikke langt mellom de store villaene og de små kommunale boligene. Alle skal ha en verdig seremoni, så sånn sett er det ingen forskjell på folk. Kontrastene blir derimot konkrete og synlige når noen får gigantiske seremonier med musikere, solister og et hav av blomster, mens andre seremonier strippes helt ned – og det kommer kanskje bare to-tre mennesker, sier Vidar, som har erfart både ensomhet og at flere blir liggende døde i flere dager før de blir funnet.
Livssynsåpne seremonier
De seremoniene Vidar leder er såkalt livssynsåpne, en type seremonier det blir stadig flere av. Målet er å skape en inkluderende ramme der alle kan føle seg velkomne, uavhengig av om de er kristne, tilhører andre religioner eller ikke har et religiøst livssyn.
– Man kan gjøre det så personlig man vil. I kristne seremonier er det en del føringer, og i humanetiske seremonier kan en i utgangspunktet ikke synge salmer. I livssynsåpne seremonier er musikken ofte den som avdøde selv likte. Alt er lov, fra hardrock til salmer. Noen har jordpåkastelse, andre henter inspirasjon fra det spirituelle eller andre religioner. Minnetalen er personlig og dedisert til den avdøde, forteller Vidar.
Han forklarer at livssynsåpne seremonier kan finne sted i et kapell, på fjellet, stranden, i en hage, på et hotell …
– Jeg ser verdien i å ha en personlig seremoni, sier Vidar.
Han etterlyser større åpenhet om døden.
– Døden kommer brått og er brutal. Vi trenger å snakke mer om døden, ikke bare når noen blir syke, men mens vi lever! For mange er det lenge til. De aller fleste dør på sykehjem, men det er godt for de etterlate at en har snakket om dette når døden kommer. Den dagen du forsvinner: Hva da? Hva ønsker du selv? Det er naturlig for oss å snakke om både dåp, konfirmasjon og bryllup, noe ikke alle en gang opplever. Døden kommer derimot til oss alle, fastslår han.
Sorgen har mange ansikter
Det viktigste Vidar har lært i jobben som gravferdskonsulent og seremonileder så langt, er at sorgen har mange ansikter.
– Sorgen er individuell. For noen blir sorgen altoppslukende, mens andre fornekter den. Det er mange typer sorg. En sorg det ikke snakkes så mye om er sorgen til de stemmeløse, de som ikke egentlig har en plass i avdødes familie. De kan likevel ha vært nær og tett på den som er død. Det kan være et ukjent familiemedlem, en elsker eller elskerinne, en kjæreste som ikke familien vet om eller en partner de ikke helt har ønsket å akseptere … Hvordan skal man sørge når man ikke har en plass i familien? Det er et spørsmål jeg har reflektert over etter å ha sett hvor mange krevende familiekonstellasjoner som finnes, forteller Vidar.
Han erfarer at døden tvinger frem undertrykte følelser, særlig der relasjonene er krevende. Det dukker opp spørsmål som må besvares og tas stilling til, som hvilke navn som skal stå i dødsannonsen. Hvem skal nevnes i minnetalen? Størrelser på kranser og hvem som skal sitte foran under seremonien er også noe som kan være krevende for mennesker som er vippet av pinnen i sorg.
– Konflikter som har ligget der lenge kan komme til overflaten når noen dør, konstaterer Vidar.
Håpet er viktig
– Når vi løfter frem døden, er det like viktig å minne seg selv om å verdsette livet. Jeg tenker nok litt mer på det enn før. At vi må leve mens vi kan. Hverdagslige utfordringer blir små når det kommer til store spørsmål om liv og død. Vi kan ergre, bekymre og irritere oss over mye, men til syvende og sist så lever vi. En dag tar det slutt, selv om det ikke er sikkert at døden er en endestasjon. Håpsdimensjonen er viktig. Jeg synes selv det er vanskelig å skulle tenke at det ikke er noe mer, men døden innebærer likevel noe avsluttende i forhold til livet sånn vi kjenner det, sier Vidar.
Han synes ikke at døden er skummel, men opplever at tanken på døden kan være skummel.
– Å bli konfrontert med døden så ofte som jeg gjør i denne jobben, gjør at jeg setter mer pris på livet, sier 52-åringen.
