Eddy var en mobber. Kathrine et mobbeoffer. En dag tok Eddy kontakt

Det er helt stille i gymsalen på skolen. Foran ungdommene står to mennesker.

– Hei, jeg heter Eddy og er et skikkelig rasshøl.

Den høye, barske karen, Eddy Lyshaug (48), lar ordene henge i luften.

– Ni år gikk jeg på skolen. I lengre perioder av dem var jeg en mobber. 

Ved siden av ham står Kathrine Neegaard (37). Elevene følger våkent med.

– Jeg vet hva mobbing gjør med et menneske, sier hun med lav stemme.

Video: Sondre Sundby: - Målet er at Norunn skal vinne et realityprogram

I forhold til barske Eddy virker hun mer forsiktig. Litt skremt og sterk på samme tid.

Historiene deres er også svært forskjellige. Han var en mobber. Hun ble mobbet. Om enn ikke av ham. I dag står de side om side og deler sine historier på norske skoler.

Gutten som gjorde seg stor

Begge vokste opp i Hobøl i Indre Østfold med alenemødre. Den gangen kjente de ikke hverandre. Eddy var en stor gutt – rent fysisk. Et hode høyere enn jevnaldrende.

– Inni meg var jeg liten, beskriver den i dag sympatiske karen.

Han var full av uro og slet med angst. Mange år senere fikk han diagnosene ADHD, generalisert angstlidelse og bipolar lidelse.

– Kroppen min var konstant rastløs. Å sitte stille i et klasserom var umulig. Jeg måtte bevege meg.

Han ba som regel om å få gå på toalettet.

– I stedet gikk jeg ut i skolegården. Da det ble oppdaget, fikk jeg do-nekt. En gang jeg virkelig måtte … Da gikk det pinlig galt.

I dag ler han av episoden, men det er ingen glad latter.

Uroen fant en vei ut. Gjennom sinne. Gjennom å slenge ut stygge ord. Gjennom å utøve makt over andre elever.

– Jeg skjulte hvor fryktelig usikker og redd jeg var ved å være bøllete. Jeg hånte andre psykisk.

Noen ganger ble han også fysisk.

– Jeg hengte en yngre guttunge opp på en knagg i garderoben på skolen. Hadde det ikke kommet inn en lærer, kunne han ha blitt kvalt.

Unnskyld

Eddy fukter munnen med en ny slurk vann. Han er vant med å være åpen om sin historie, men er tydelig rørt under praten. Foruten å være foredragsholder, er han i dag en av arrangørene bak Spydeberg Rock Festival, tidligere lærer og musiker, og snart forfatter.

Vi sitter på kontoret hans i Spydeberg. Under oppveksten var han ofte på et annet kontor – rektors.

– Jeg skammer meg over fortiden min. At jeg mobbet andre, er noe jeg bærer med meg som en blytung ryggsekk.

Han vil så gjerne gjøre opp for seg. Derfor har han også oppsøkt flere av dem han mobbet – og sagt unnskyld. 

– Det var skikkelig skummelt. Jeg visste jo ikke hvordan de ville reagere.

Noen tok imot unnskyldningen. Andre var avventende.

– Flere husket episoder jeg selv hadde glemt, men som for dem hadde satt dype spor. Det rev meg i hjertet å høre! Å si unnskyld er på langt nær nok. At jeg mobbet ga mange dype sår.

Vendepunktet for Eddy – som senere flere ganger har vært norgesmester på trekkspill – kom rett etter ungdomsskolen. 

– Gjennom musikken fikk jeg min første gode venn, forteller han. – Det ga meg en ny start.

Jenta som gledet seg til skolen

Kathrine startet på skolen med lyse forventninger.

– Jeg gledet meg til å bli skolejente, husker hun.

Første skoledag er som risset inn i minnet.

– Pultene var satt sammen som en hestesko. På hver av dem lå en rød og blå blyant – og et viskelær. Alle fikk viskelær – bortsett fra meg.

Hun stopper opp.

– I ettertid har jeg tenkt: Var det et tegn?

Minnene som følger er mørke.

– Jeg var en typisk guttejente som spilte fotball, likte biler og helst lekte ute.

Av uforståelige grunner var det enkelte elever som begynte å erte henne på grunn av det.

– Jeg fikk høre at jeg var dum, rar og stygg. Andre kalte meg Cato. De sa jeg så ut som en gutt.

Hun trekker pusten dypt og bøyer hodet tungt mot brystet.

– Først kom kommentarene. Deretter fulgte volden.

Fysisk mobbing

I femte og sjette klasse eskalerte mobbingen.

– Da begynte flere av elevene å slå meg, på skolen og utenfor, både gutter og jenter.

Den tandre, lille jenta ble slått, sparket og kastet stein på.

– En gang slo de meg med en spade. En annen gang hoppet noen på hodet mitt og presset ansiktet mitt ned i isen. Blodet sprutet.

Hun brakk armen. Nesen ble så vidt reddet. Sårene i ansiktet og på kroppen var mange.

– Jeg bodde alene med mamma og lillesøsteren min – som heldigvis ikke ble mobbet, føyer hun kjapt til. 

– Mamma pratet både med lærere og andre foreldre, men det endret ingenting for meg.

«Løsningen» ble at Kathrine i perioder ble tatt ut av skolen.

– Det ga meg en følelse av at jeg var årsaken til problemet, nevner hun.

Kathrine hadde ett håp: På ungdomsskolen skulle alt bli bedre.

Milton (12) ble mobbet og mistet håpet. Så fikk mamma en idé

Truet på livet

Slik ble det ikke. Ordene som haglet mot henne ble hardere – og truslene drepende.

– Fremmede elever kom bort til meg og sa hånlig: «Vi vet hvem du er.»

Kathrine var den utstøtte, hun som daglig ble spottet, slått og sparket.

– Truslene var ille. Jeg ble fortalt at de skulle drepe meg.

Utryggheten fulgte henne hjem.

– Det ble kastet egg og dritt på husveggene våre.

Kathrine blir stille et øyeblikk. Synlig grepet av minnene.

– Jeg skulle så gjerne ha hørt et foredrag som vårt – den gangen. Møtt to mennesker som pratet åpent om mobbing.

Stemmen kveles.

– I ettertid er noe av det såreste – og tankevekkende – at det ikke ble satt en stopper for mobbingen. 

I 2020 gikk Kathrine til sak mot kommunen hvor hun vokste opp og fortsatt bor. Hun fikk medhold og erstatning – for tapte barneår.

– Det er veldig viktig å bli hørt, men det kan ikke settes en pris på mobbing.

– Visste ikke at jeg var forelsket i en overgriper

Ut og inn av psykiatrisk

Mens Eddy tok sin indre smerte ut med sinne, begynte Kathrine å skade seg selv.

– I tiende klasse rispet jeg de første to kuttene i armen. Smerten føltes som en lettelse.

Selvskadingen utviklet seg til noe hun ikke klarte å stoppe. 

Hun bretter opp ermene. Arrene ligger tett, som et brutalt kart over alt hun har opplevd.

– Start aldri med noe sånt, advarer hun.

– Det gjør livet enda verre.

Kathrine, som en gang ønsket å bli politi, klarte ikke å fullføre videregående. All livslyst var borte.

– Etter det ene selvmordsforsøket lå jeg i koma i 60 dager, forteller hun.

Helt siden ungdomsskolen har hun vært inn og ut av psykiatrisk behandling. I perioder lange sykehusopphold, behandling og forsøk på å finne en ny vei videre.

– Heldigvis har jeg hele tiden hatt én trofast venninne, forteller hun. – En venn er gull verdt.

Hun har lagt selvskadingen bak seg.

– Jeg har snille barn og en god kjæreste. Livet er godt nå.

Eddys skam

For Eddy har årene etter ungdomsskolen vært preget av skam.

– Å oppsøke dem jeg mobbet var skikkelig skummelt, innrømmer han.

– Det er sterkt å høre at andre har gruet seg til å møte opp på skolen – på grunn av meg.

Øynene hans blir på nytt sløret bak brilleglassene. Han griper etter vannflasken.

– De arrene jeg ga andre, er det ikke mulige å reparere. Jeg må leve med skammen.

Den erkjennelsen motiverte ham til å dele sin historie. Håpet har hele tiden vært å forebygge mobbing.

– Jeg leste om Kathrine og hennes fryktelige opplevelser i lokalavisen Smaalenene, forteller han.

Han ringte henne og spurte om hun ville prate med elevene hans. I mange år arbeidet han som ufaglært lærer. 

Slik startet ideen om foredragene.

– Jeg synes det er smertefullt å prate om, betror Kathrine, – men både Eddy og jeg har troen på åpenhet.

Allerede første gang de sto sammen foran en klasse, merket de at noe skjedde i rommet.

– Elevene lyttet. Virkelig lyttet, sier Eddy ivrig.

– Det er ingen tvil om at våre vidt forskjellige historier treffer.

Siden 2023 har de besøkt mange skoler.

Etter foredragene

Elevene betror dem også sine sterke historier.

– Det blir alltid noen igjen etter at de fleste har gått, forteller Eddy.

Enkelte vil bare si takk. Andre deler sin smerte.

– Vi får høre historier som gjør voldsomt inntrykk, sier Kathrine.

De som blir mobbet, oppsøker gjerne henne.

– Mange sier de kjenner seg igjen i min historie. Vi prøver å se og hjelpe flest mulig.

At en tidligere mobber og et tidligere mobbeoffer i dag er bestiser, gir også håp. 

– Til meg har enkelte kommet og sagt: «Jeg er nok litt som deg …», forteller Eddy.

– Jeg spør dem: «Hvordan vil du bli husket?» Og understreker: «Den skylden jeg bærer på – den vil du ikke ha.»

– Det er ingen tvil: Elevene trenger å høre de brutale historiene våre.

En ny start

I dag har både Eddy og Kathrine to barn. 

– Jeg var livredd for at de skulle bli mobbet, forteller Kathrine.

– Heldigvis har det gått bra.

Eddy nikker, trygg på sine to.

– Jeg er stolt av ungene mine, sier han varmt.

Ja, Kathrine og Eddy er et umake par, men de har åpenbart funnet tonen. De forstår hverandre.

– Vi vil fortsette å holde foredrag, sier de nærmest i kor.

Stadig flere skoler tar kontakt. 

– Vi vil nå frem til flest mulig unge – før det er for sent. Mobbing må tas på alvor!

Som mor vet jeg hvor sårt det er når ens eget barn ikke blir akseptert

Etter at mobbingen tok slutt, fortsatte Ellen å plage seg selv