Ellen Marit (69): – Det hviler et ansvar på meg for gaven jeg har fått

Hun er 69 år, skilt, har to voksne barn og to barnebarn. Ser du Ellen Marit gå på gaten, ser hun ut som en helt vanlig dame. Men mange tenker at hun ikke er det. De har hørt eller erfart at hun har spesielle evner. Evner til å helbrede og se ting andre ikke ser.

– Jeg føler at noen er redd meg, at de frykter at jeg skal lese dem uten at de har bedt om det, eller «ganne» dem. I samisk kultur er det å kaste onde ånder på folk. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det hviler et ansvar på meg for gaven jeg har fått. Den skal ikke brukes på en dårlig måte, sier hun og smiler.

Å joda, hun har fått spørsmål om hun kan ganne fordi den eller den har gjort det eller det mot en person, kanskje har mannen funnet en ny og forlatt kona. Ellen Marit sier bestemt nei.

– Det har ingen ting for seg. Med tiden til hjelp dempes jo vonde og bitre følelser av seg selv, sier hun klokt.

Var annerledes

I Sapmi er det ikke uvanlig å være som henne. At noen blir født med helbredende evner bare «vet» de, det er en del av kulturen. Pensjonisten i Alta skjønte allerede som barn at hun ikke var som alle andre.

– Jeg vokste opp med mor, far og fem søsken, og jeg var nest yngst. Både mamma og pappa kom fra reindrifts­familier, men pappa var komse­maker og levde av å lage ­samiske suvenirer. Mamma var også kunstnerisk og lagde skaller og samedukker i alle slags størrelser, forteller Ellen Marit.

Hun vokste opp i et trygt hjem, men likevel ble barndommen krevende. Allerede før hun begynte på skolen følte hun veldig sterkt hvis folk ikke var til å stole på. «Tror folk at jeg er tullete eller gal, jeg som ikke er som dem», var tilbakevendende tanker.

– Jeg forsøkte veldig sterkt å være som andre barn da jeg begynte på skolen, men klarte det ikke. På den tiden var det generelt vanskelig å være ­samisk og gå i kofte. Mange samer skjulte bakgrunnen sin. Vi som sto i den ble mobbet og ertet. «Har du vokst opp i gamme?», sa de til samebarna, og det vanket både juling og stygge ord. Gjennom hele ­barneskolen drømte jeg om at mobbingen skulle ta slutt. Og hver dag tvilte jeg på om jeg var bra nok. Jeg var jo bare en fjellfinne og ble aldri bedt i bursdagene til klassekameratene mine.

Lykken var å komme inn døren hjemme i «Hjemmeluft», som hjemstedet het, oversatt til norsk. Der var livet bra. Da var hun ikke alene.

Les også: (+) Mamma har ikke tid til å være bestemor

Er i slekten

Da hun begynte på ungdomsskolen tok mobbingen slutt, men hun var sårbar og holdt seg mye for seg selv.

– Hjemme snakket de voksne mye om samisk tro. Jeg visste at mamma var sanndrømt og hadde synske evner, og at pappa kunne nøytralisere negative energier.

Ellen Marit forteller at hun syv år gammel ble redd for et brukt skrivebord som kom inn i hjemmet deres. En natt etter at de hadde fått skrivebordet, våknet Ellen Marit og hørte to mennesker snakke på et fremmed språk. Faren delte skrivebordet i to for å få bort negative energier som kunne fulgt med.

– At gamle ting kan bære med seg dårlig energi, tenker jeg også på nå. Når jeg kjøper brukte ting, renser jeg dem alltid med salvierøkelse. Jeg kan føle på kroppen hvis gjenstander bærer med seg noe dårlig, sier hun.

«Nå har jeg tatt det bort, nå trenger du ikke å være redd mer», sa faren hennes den gangen. I ettertid ser hun at han forsto at hun hadde de samme evnene som onkelen Aslak, som var sjaman og helbreder. Dette var også grunnen til at onkelen plutselig kom for å snakke med henne, men hun gjemte seg under hans besøk, og han var smart nok til å la henne være.

Lille Ellen Marit søkte ofte sitt eget selskap. Hun kunne ligge i sengen og se opp mens pekefingeren tegnet i luften det hun så. 

– Jeg vet i dag at jeg er klarsynt, at jeg ser ting ikke andre ser. Men jeg har også en klarhørsel, hvilket betyr at jeg ­hører lyder ikke alle andre fanger opp. Som barn hørte jeg strømmen gå mellom strømlinjene, og en gang vi var på Kreta, hørte jeg helt klart min bror, som var igjen i Norge, si navnet mitt to ganger. Da jeg fortalte det til hans kone, sa hun at han hadde nevnt meg, at han ville kontakte meg om noe, forteller hun.

Les også: (+) Langt inne i skogen finnes Nordens kanskje underligste kafé

Krevende evner

Skjer disse tingene, er de virkelige? Det Ellen Marit forteller om evnene sine er umulig å bevise, og det vet hun selv også.

– På en måte er det krevende å ha mine evner, for når jeg går på gaten og møter en person, kan jeg føle at noe er veldig galt uten at noe blir sagt. På øynene til et menneske kan jeg se hvordan sjelen har det, sier hun.

I samisk tro skal man ha ­tillit til og respektere personer som Ellen Marit. Man ser på dem som godhjertede, heder­lige og underlegne. En hel­breder skryter ikke av seg selv, og gudegaven skal tilgjengeliggjøres for andre.

– Jeg ser på meg selv som en guvllár, men jeg tok ikke tak i det før jeg var godt voksen. Jeg giftet meg, fikk barn, jobbet som barnevernspedagog, og forholdt meg ikke til den delen av meg som ser og kan helbrede, sier hun.

I Sàpmi har «guvllár» en spesiell og mektig plass. Det er beskrevet i bøker om sjamanisme og helbredelse. Bruken av tradisjonell helbredelse blir beskrevet som hverdagslig.

At hun ikke ble en helbreder tidlig i livet, takker hun ­faren for. Han beskyttet henne. En dag da hun kom hjem fra skolen, sa han til henne at han hadde ordnet det slik at hun ikke lenger ville se eller føle mer til evnene. Hvordan han kunne gjøre det, vet hun ikke, men hun er glad for at det ble slik.

– Mamma døde da jeg var 24 år, pappa da jeg var 27. Og jeg tilpasset meg det norske livet.

Vil hjelpe andre

Men noe levde i henne som hun ikke fikk levd ut. I 50-årene ble det tydelig for henne at hun burde hjelpe andre, og hun meldte seg på et kurs hos sjaman Eirik Myrhaug.

– Alt ramlet på plass. Plutse­lig forsto jeg hvorfor jeg aldri klarte å bli som andre. Den sterke intuisjonen var jo med meg overalt, hele tiden.

De siste ti årene har Ellen Marit healet mennesker og renset hjem for negativ energi. Ofte skjer det gjennom fjernhealing fordi avstandene er så store. 

– Det er min opplevelse at flere og flere forstår at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan dokumentere. For meg er dette et slags kall, noe jeg må gjøre. Når du har fått gaven, skal du hjelpe andre, sier hun.

Hun påstår at hun kjenner at det prikker i håndflaten og ser fargen lilla iblant. Da vet hun at det er på tide å heale og helbrede. SDet går rykter i nord om at hun kan stoppe blødninger, er klarsynt og renser hus for ånder og jordbundne sjeler. Hun healer også dyr og sier at hun har hjulpet både hunder, katter og hester. 

Hun har faste re­medier som hun bruker når hun hjelper folk liggende fremme i stua. En ørnefjær, en samisk kniv og en runebomme, som er en sjamantromme.

– Når jeg helbreder, sitter personen jeg behandler på en stol, og jeg går bak og tar på skuldrene og hodet. Jeg har varme hender når det trengs. Når kroppen trenger kulde for å roe betennelser, er de kalde. Uansett hva folk sliter med, føler jeg negative energier som strøm. Når jeg gjør det, kan vonde minner komme til overflaten. Fortvilelse, sorg og vonde erfaringer gir ofte utslag i fysiske plager, forklarer hun.

Les også: (+) Der ingen skulle tru-Oddgeir savner én type programmer på norsk tv

Bruker ørnefjær

Har en person smerter i ryggen, kan hun legge samekniven inntil og be fadervåret. Med det ønsker hun å kalle på universets lys, Gud eller sjamanismen. Spiller ingen rolle hva, for det innebærer det samme, sier hun. Med ørnefjæren skanner hun kroppen fra føttene og opp, for så å ta bort smerte og gi universets lys.

– Jeg hjelper til med å rydde i hodet, tar bort smerter, angst og bekymringer. Jeg ber aldri en person om å slutte med ­tradisjonell medisinsk behandling. Det jeg gjør er et tillegg. Folk trenger å bli sett og lyttet til, forklarer hun.

Ellen Marit stopper opp, sier at hun ikke trenger mer enn en fødselsdato, navn og adresse før hun vet mye om en person. Da ser hun detaljene rundt vedkommende, kan beskrive hvordan det ser ut rundt ham eller henne. Da kommer det ting til henne som forteller mye om livet til personen.  

Det har hendt at alvorlig syke har kontaktet henne for å få svar på hvor lang tid de har igjen på jorden, men da gir hun ikke et svar.

– Men jeg kan kjenne på min egen kropp når noen ­holder på å dø, for da går det kaldt opp igjennom foten, og jeg kjenner en spesiell lukt, sier hun.

Når det gjelder utenforskapet i oppveksten er hun glad hun erfarte det, for det har gjort at hun lettere forstår mennesker som har det tøft. 

– Det jeg gjør er ikke annet enn å være et medmenneske. I mitt liv er det å hjelpe andre målet, avslutter hun.