Mamma har ikke tid til å være bestemor

Jeg snakket akkurat med mamma i telefonen og synker frustrert ned i stolen. Jeg kjenner hvordan det koker i meg. Som så ofte før sitter jeg igjen med en ekkel følelse av at mamma er bitter på meg, uten at jeg skjønner hva jeg har gjort galt. 

Og denne bitterheten er blitt mye mer merkbar etter at jeg selv fikk barn. 

Det er som om hun ikke unner meg å være heldigere stilt enn henne da hun var småbarnsmor. Dessuten er det sårende at hun skal se på det å passe lille Alma som et slit, en byrde og et offer.

Alma er oppslukt i sin egen lille verden foran meg på gulvet. For en fantastisk gave et barn er, tenker jeg takknemlig. Hvorfor skal moren min alltid trekke frem alle forsakelsene hun måtte gjøre fordi hun fikk meg? Hvorfor kan hun aldri snakke om gledene et barn gir? 

Jeg forguder den lille datteren min og dyrker hvert øyeblikk jeg får tilbringe sammen med henne. 

Selvsagt har jeg også fått erfare at det krever sitt å være mye alene med små barn. Derfor er det deilig å få avlastning, selv om man elsker å være sammen med barnet sitt aldri så mye.

Mannen min Are jobber i Nordsjøen og er borte i to-tre uker om gangen. Disse periodene pleier å bli litt lange dersom jeg ikke får anledning til å komme meg ut og koble av fra hjemmetilværelsen. 

Jeg må innrømme at jeg innimellom har behov for å få mammarollen litt på avstand når Are er på sjøen, derfor hender det jeg spør moren min om hun vil være barnevakt.

Det var det jeg nettopp gjorde. Jeg ringte til moren min og spurte om hun ville passe Alma en kveld, slik at jeg kunne gå på kino. 

«Du har det greit, du, Hege», sa hun nesten sarkastisk. «Du kan bare ta en telefon dersom du trenger avlastning. Så enkelt var det ikke for meg, skal jeg si deg! Jeg var alene nesten hver eneste dag, og besteforeldrene dine var gamle og slitne og stilte ikke opp på et blunk, slik vi gjør!»

«Jeg vet det, mamma», sukket jeg og himlet med øynene. «Men kan du ikke bare være så snill å si om det passer eller ikke?» 

Hun tenkte høyt et øyeblikk og ramset opp alt hun egentlig hadde på programmet, før hun nesten snurt konkluderte med at det kunne gå i orden.

 «Men da må det bli tirsdag, det er den eneste kvelden jeg kan», sa hun til slutt nådig. Jeg passet på å takke ydmykt slik hun forventer, og jeg hadde lyst til å gråte da jeg hadde lagt på røret.

Hvorfor må hun alltid la meg sitte igjen med en ekkel følelse av at jeg har det altfor godt? Er det min skyld at hun var så mye alene, og at hun ofret så mye for meg da jeg var liten?

Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien

Et trøblete ekteskap

Are og jeg flyttet tilbake til hjembyen vår etter at Alma ble født. 

Etter å ha studert og jobbet noen år i en større by ønsket vi å komme nærmere familiene våre, og begge var så heldige at vi fikk jobber her. Med unntak av faren min, som bor på en annen kant av landet, har vi alle besteforeldrene i nærheten. Dette ser vi på som en stor fordel for Alma og hennes eventuelle søsken.

Mamma og foreldrene til Are var også svært fornøyd med at vi valgte å flytte tilbake. 

Ares foreldre er en del eldre enn mine og kan av helsemessige årsaker ikke stille opp så mye for oss som de ønsker.

Mamma er imidlertid både sprek og ung, men er mer opptatt av å ta igjen det forsømte når det gjelder karriere og kjærlighetsliv etter at hun levde i et følelseskaldt ekteskap i mange år.

Mamma og pappa er begge i slutten av 40-årene og ble skilt for bare litt over fem år siden. De var unge da de fikk meg, og de var nettopp blitt sammen da mamma ble gravid. 

Den søte, romantiske sommerflørten ble ikke begynnelsen på en vakker kjærlighetshistorie, men på et ekteskap som ingen av dem følte seg hjemme i. 

Mamma og pappa var ikke lykkelige sammen, noe jeg alltid merket, selv om høylytt krangling og ufred ikke var en del av hverdagen. Jeg fikk kjærlighet fra dem begge, likevel var hjemmet vårt preget av en slags tomhet – som kom av at foreldrene mine var veldig forskjellige og ikke hadde noe annet felles enn meg. 

De klarte aldri å finne en form på samlivet slik at det ivaretok begges interesser. I tillegg reiste pappa mye i jobben, og mamma fikk lite eller ingen avlastning i hverdagen. Hun måtte derfor i mange år skrinlegge planer om utdannelse og jobb.

Etter hvert som jeg vokste opp og ble mer selvstendig, viste hun stort behov for å bruke tid på seg selv og sine hobbyer. Hun tok sin etterlengtede utdannelse og har fått en god og ansvarsfull jobb. 

Hun har også truffet mannen i sitt liv og er kanskje for første gang helt ut lykkelig.

Jeg vet jo at hun elsket meg, men livet hennes var nok veldig preget av de forsakelsene hun måtte gjøre. Men hva mamma ikke er klar over, er at jeg også led under å vokse opp i et hjem med foreldre som ikke var glad i hverandre. 

Et barn merker slikt. Det var aldri en lett, god og fortrolig stemning ved måltidene. Foreldrene mine ga hverandre aldri et kjærtegn, sa aldri noe pent til hverandre, viste hverandre aldri fortrolighet. Og de gjorde minst mulig sammen.

Som andre foreldre tok de meg med på morsomme ting som barneteater, kino, sirkus og tur, men jeg var alltid bare med én av dem. Da hadde den andre barnefri, som de kalte det.

Jeg husker en gang jeg kom fra skolen og hørte dem krangle. Jeg var vel åtte eller ni år den gangen. 

De hadde ikke hørt at jeg kom, og jeg stoppet foran stuedøren og lyttet. «Det er skirenn for ungene i nabolaget på lørdag», hørte jeg mamma si. «Denne gangen er det din tur til å stille opp, jeg har avtalt med en venninne å gå i butikker. Du vet godt at jeg omtrent aldri får noe tid for meg selv.» 

Pappa protesterte. Han ville helst ha fri, han også. «Din egoist», skrek mamma. «Denne gang nekter jeg å gi etter. Du får ofre deg for en gangs skyld og vise litt interesse for hva jentungen driver med.»

Jeg husker ennå hvor ensom jeg følte meg, og hvor lei meg jeg ble. 

De andre ungene skulle ha med både moren og faren sin til å heie seg i mål. Og her sto mine og kranglet om hvem som skulle ofre seg! Jeg husker ikke hvem av dem som til slutt ble med, men jeg husker hvor utrygg og ulykkelig jeg var der jeg sto og snik-lyttet.

Jeg snakket aldri med dem om dette, om hvor vondt det var å føle at jeg ødela livet til foreldrene mine. I det hele tatt manglet hjemmet vårt alle disse små tingene som til sammen skaper en god atmosfære og gir et barn trygghet.

Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament

Tror jeg tar henne for gitt

Jeg tror mamma er livredd for at jeg skal ta henne for gitt som barnevakt, og at hun skal bli utnyttet. Hun vil gjerne være sammen med Alma, men det er veldig viktig for henne at det bare er når det passer henne selv. Å stikke innom en liten time er greit, vel å merke når det altså passer henne. 

Hvis jeg imidlertid ber om barnevakt noen timer slik at jeg kan gå i butikker en ettermiddag, stiller hun opp, men ikke uten å la meg høre hva hun egentlig hadde tenkt å bruke ettermiddagen til. Slik får jeg en ekkel følelse av at jeg ber om for mye, og at hun ofrer mer enn hun burde.

Ares foreldre slipper mer enn gjerne alt de har i hendene for å trå til når det trengs og når de er i stand til det, mens jeg føler at jeg nesten blir stående i gjeld til mamma når hun tilbringer tid med Alma. 

Jeg er sikkert urettferdig, for jeg vet jo også at Alma er hennes øyensten. 

Mamma elsker barnebarnet sitt, men jeg tror hun føler at hun har hatt sin kvote når det gjelder barnepass. At det ble nok gulp, søl, bleieskift og ansvar da jeg var liten. 

Nå ønsker hun å nyte livets dessert uten disse brysomme hverdagstingene. Hun synes vel jeg bør ta denne biten selv, slik hun måtte.

Kanskje forlanger vi for mye av besteforeldrene i dag? Dagens besteforeldre er så unge og energiske, og mange bruker all sin energi på barnebarna. Mamma prioriterer omvendt. 

Kanskje er jeg urettferdig og egoistisk som ønsker at det var annerledes? 

Jeg bør vel unne henne muligheten til å skape det livet hun ønsker å leve. Den muligheten hadde hun ikke da jeg meldte min ankomst og gjorde henne bråvoksen i begynnelsen av 20-årene. Det er bare så irriterende å se alt hun har behov for å ta igjen, etter liksom å ha ofret seg for meg i oppveksten.

Faktisk er jeg bitter for at mamma og pappa ikke skilte seg tidligere og tok litt hensyn til seg selv og sine behov den gangen. Det tror jeg at jeg også ville vært tjent med. 

Barn er tross alt tilpasningsdyktige, og jeg er overbevist om at jeg ville hatt en bedre barndom dersom moren og faren min hadde tatt et valg som hadde gjort dem lykkeligere selv. I stedet levde de i et ulykkelig ekteskap for min skyld.

Jeg elsker mamma og ønsker henne selvfølgelig all den lykke hun kan få, likevel gjør det vondt når hun mener at hun mistet friheten da jeg ble født. 

Jeg ba henne aldri forsake så mye for min skyld, likevel straffes jeg for det i dag.