Anna Elisabeth Westerlund mente hun var synsk. Det hun en dag fortalte, forbløffet mange

Anna Elisabeth Westerlund mente hun kunne se inn i fremtiden og lese menneskers karakterer – både styrker og svakheter.

Hun ble født i 4. oktober 1907 på Husøy i Hamarøy. I år er det 30 år siden hun døde. 

Anna Elisabeth visste tidlig at hun hadde evner utenom det vanlige. 

Den unge jenta kunne blant annet oppfatte folks tanker, se gjennom vegger og visste hva som foregikk på de andre gårdene, mente hun.

Først ble hun ikke trodd, men snart forsto de rundt henne at hun hadde noe spesielt ved seg. 

Varslet om fare

Til tross for sine uvanlige evner, var Anna Elisabeth jordnær av natur og så på seg selv som en vanlig bondejente. Poesi, sjakk og musikk var blant hennes favorittsysler.

I en av sine mange bøker, «Synsk», beskriver Anna Elisabeth evnene sine som telepatiske eller klarsynte. Her forteller hun om varsler om fare som hun fikk via skikkelser som oppsøkte henne.

Da faren gikk konkurs på 1920-tallet, måtte familien selge gården og flytte til to små kvistværelser i Narvik. 

Hun utdannet seg til syerske og jobbet med søm i noen år før hun i 1930 dro til Oslo for å ta handelsskole. Drømmen var å starte egen klesbutikk, men det viste seg å bli vanskelig å få lisens. 

På 1930-tallet var det nedgangstider og rift om jobbene. Nesten alt den unge Anna Elisabeth tjente gikk til å betale for den lille hybelen hun leide. 

Hun ble nødt til å ta ekstra arbeid om kveldene for å få råd til mat.

Spådom for kreftsaken

En ettermiddag i 1937, mens hun vandret i Oslos gater, kom en dame gående mot henne. Anna Elisabeth hørte en stemme si; «Hun har kreft». I neste øyeblikk var kvinnen borte.

«Du skal hjelpe kreftsyke», sa stemmen. «JA», utbrøt Anna Elisabeth, der hun sto alene midt på gaten, mens folk stirret rart på henne. 

Dette ble starten på hennes engasjement i Kreftforeningen «De Sykes Venn». 

For å skaffe penger til kreftsaken, benyttet hun sine synske evner og arbeidet som spåkone. Hun leste folks liv i kaffegrut og tilbød karaktertydning. Dette var ment som underholdning og ikke noe som hun selv tok særlig seriøst.   

Dårlig økonomi førte til helseproblemer. Anna Elisabeth hadde ikke råd til fyring, og måtte kle på seg ullhansker for å klare å holde i de to brødskivene hun unte seg til middag.

Et par år senere, da hun manglet penger til husleien, rykket hun inn en annonse i Aftenposten der hun tilbød seg å spå i kaffegrut mot betaling.

Den unge jenta fra nord drømte om å studere psykologi, og begynte å lese til artium på kveldstid ved siden av arbeidet. Men etter eksamen satte krigen en stopper for planene.

Les også (+):  Den gang hindret taushetsplikten ham i å fortelle. 47 år senere vil Lasse at sannheten kommer frem

Landskjent 

Da Anna Elisabeth ble intervjuet av «Alle Kvinner» i 1967, utløste det et skred av henvendelser. Brev og telefoner fra hele landet strømmet inn. Folk ville ha råd om alt fra kjærlighet til økonomiske problemer.

Hun ble landskjent og invitert på TV og radio som spåkone, og hun fikk sin egen spalte i «Hjemmet» og «Allers».

Selv om mange tvilte på hennes evner, høstet hun stor respekt for sin innsikt og hjalp mange mennesker i nød. Også politiet brukte henne for å oppklare forsvinningssaker.

I mars 1980 forsvant to unge gutter fra Voss. 

Foreldrene kontaktet Anna Elisabeth, som beskrev hvordan bilen de hadde kjørt havnet i sjøen på østsiden av Sørfjorden. Ved siden av bilen lå et hvitt kjøleskap, fortalte hun.

Dykkerne fant guttene på en fjellhylle i sjøen, og ved siden av lå en hvit komfyr på nøyaktig det stedet hun hadde pekt ut. Politiet fant også merker på autovernet som bekreftet at Anna Elisabeth hadde rett.

Etter dette samarbeidet hun med flere pårørende og hjalp politiet. Hun tok seg aldri betalt. 

I et intervju på NRK i 1985 fortalte den klarsynte at hun vil tjene Gud ved å hjelpe mennesker. Hun hevdet å kunne få syn om hva som feilte et menneske som oppsøkte henne via telefon eller brev. 

Da ba hun dem gå til legen, og ofte stemte det hun sa. Men leger har også bedt pasienter om å gå til Anna Elisabeth hvis de ikke kunne hjelpe.

Selv mente hun at evnene hennes ikke var noe mysterium. «Den sitter bak pannelappen hos alle mennesker. Men ikke alle klarer å ta den i bruk», sa hun i intervjuet.

Motarbeidet av søsknene

Det var planer om å lage film om Anna Elisabeths liv som synsk, men hun ble motarbeidet av sine fire eldre søsken. 

De tok sterkt avstand fra planene, og sa de ville kreve filmen forbudt dersom barndomshjemmet ble omtalt i filmen. 

De hevdet også at de aldri hadde merket at Anna Elisabeth hadde evner som synsk. Hun ble da så såret at hun brøt kontakten med sine eldre søsken.

I mars 1997 ble ukebladet «Allers» dømt i en injuriesak etter å ha trykket en påstått spådom for året 1995 fra Anna Elisabeth. 

Siden ble bladet dømt til å betale 70 000 kr til sammen for fremsatte spådommer som ikke var kontrollert. Det regnes som første gangen en norsk domstol er blitt satt til å bedømme en spåkones evner.

Anna Elisabeth slo seg til ro med å leve som ugift, selv om hun forlovet seg en gang.

Hele livet bodde hun i en trang leilighet i Oslo. Etter lengre tids sykdom trakk hun sitt siste pust på Diakonhjemmets Sykehus i Oslo 12. september 1995.

Før sin død hadde Anna Elisabeth testamentert hjernen sin til Universitetet i Bergen. En bredt sammensatt gruppe har studert den grundig. Forskerne har ikke funnet noe som kan forklare hennes evner.

Medisinmannen Marcello

En av tidenes mest kjente synske personer i Norge er etter manges mening Marcello Haugen.

Mikael Martin Hansen, som han egentlig het, ble født 6. juli 1878 i Kongsberg.

Mystikken rundt ham lever fortsatt, selv om det snart er 60 år siden hans død.

Den dag i dag har han tilhengere. På nettsidene til «Foreningen Marcello Haugens Venner» omtales han som en mystiker som var opptatt av magiens overleveringer og ritualer.

Marcello mente at intuitiv tenkning har langt større betydning enn fornuftens streben, og at det i vår tidsalder har eksistert visse mennesker med en hemmelig viten som kan forklare overnaturlige krefter. 

En av dem var Marcello Haugen, skriver foreningen på sine nettsider.

Marcello kunne etter sigende se gjennom vegger og se hva folk slet med av sykdom, tanker og plager. Selv om han så hva som feilte folk, sendte han dem alltid videre til lege med en bønn om at de ikke måtte fortelle noe om hva han så. 

De som var hos ham fortalte at de fikk en ny sjelefred. Han krevde aldri betaling for sine tjenester, men ba folk gi det de hadde råd til. Det eneste han tok seg betalt for var urtene som han importerte fra utlandet. 

Som 62-åring flyttet Marcello til Svarga i Lillehammer hvor han bodde resten av sitt liv. Hit kom folk langveis fra for å få hjelp.

Han var hele tiden omgitt av kvinner. En kvinne skal ha uttalt at Marcello hadde en sex-appeal av en annen verden. Men han giftet seg aldri.

Marcello hevdet å ha evnen til å kommunisere med ånder og forutsi fremtiden. 

Han holdt offentlige opptredener der han ga lesninger og veiledning til folk som søkte svar på livets spørsmål. Han ble en populær figur innenfor det paranormale miljøet i Norge, og mange som besøkte ham lot seg imponerende av hans evner.

I 1948 ble han stevnet for retten for kvakksalveri, men ble frikjent.

I desember 1967 sa han til familien at de måtte være oppmerksomme på at noe vil skje i ellevetiden om et par dager. To dager senere, 30. desember, sovnet Norges mest berømte «medisinmann» stille inn. Klokken elleve.

Les også (+): I årevis ligger en eske under trappen til Kathrin. En dag åpner hun den og avslører bestefarens mørke hemmelighet

«Snåsamannen»

Joralf Gjerstad – også kalt «Snåsamannen», mente selv at hans kraft og klarsynthet var en nådegave, et bevis på at Gud finnes.

Moren hans skjønte tidlig at Joralf ikke var som andre barn. Han bar så mye sorg i seg. 

Av henne lærte han at det lå mye helbredelse i det å hjelpe andre. «Du må ikke bry deg om at vi er fattige på gods og gull. Det er hva du klarer å gi til andre som avgjør hvor rik du blir», sa moren til ham.

Ved siden av å jobbe i 35 år på meieriet, og 16 år som klokker i Snåsa kirke, helbredet og hjalp han folk hjemme i familiens hus.

Han samarbeidet også med flere sykehus. Joralf så ofte at personene som kom til ham hadde sykdommer de ikke ante om og ba dem oppsøke lege. Slik fikk han mye heder fra legestanden. Joralf fikk Kongens fortjenstmedalje for Medmenneskelighet.

I boken Snåsamannen, «Kraften som helbreder», dokumenterte forfatter Ingar Sletten Kolloen miraklene Joralf utførte.

Han har personlig snakket med mange som er blitt helbredet, og har tatt opp samtalene på bånd. 

Også disse menneskenes leger får uttale seg om hvordan pasienten plutselig ble frisk på «uforklarlig» vis. Det er laget flere filmer om Joralf, blant annet Margreth Olins «Mannen fra Snåsa». 

Joralf mente at hver og en kunne hele seg selv ved å tenke annerledes. Han bidro til at tusenvis av mennesker bedret helsen ved å endre tankemønsteret, og kvitte seg med bitterhet, sorgfølelser og håpløshet. Han hjalp folk til å se seg selv og sine liv i et nytt lys. 

Skepsis

Snåsamannen behandlet over 50 000 mennesker. Likevel har norske forskere vært skeptiske. Også hans søster Ingeborg Gaundal var sterkt kritisk til Joralfs evner.

I 2012 kom en bok som kritiserte hans virke: «Profeten fra Snåsa», av Ronnie Johanson. 

Forfatteren gikk gjennom spådommene hans og konkluderte med at han ikke var synsk. Han mente helbredelsene kunne forklares med kroppens selvhelbredende evner; placeboeffekten.

Joralf avslo å la seg teste av vitenskapsfolk. Hans evner er derfor ikke påvist utover anekdoter om helbredelser og spådommer.

Han døde 18. juni 2021 på Snåsa sykehjem, i en alder av 95 år. Gjerstad ble begravet fra Snåsa kirke 29. juni 2021. 

Kilder: Reportasjens nevnte bøker, Wikipedia og «Foreningen Marcellos venner». 

Informasjon er hentet fra flere kilder. Hvorvidt det stemmer at de omtalte personene i artikkelen var såkalt klarsynte, er ikke vitenskapelig bevist.