Han ble en stjerne i flyindustrien, men tragedien ble aldri glemt

– Kaptein Ziegler, De har kollidert med noe!

Han mottok informasjonen med den største ro, slik han hadde lært under hele utdannelsen i flyvåpenet. En jagerpilot må først og fremst ha nervene under fullkommen kontroll.

Uansett, Bernard Ziegler visste at noe var hendt, men ikke et øyeblikk regnet han dette «noe» som alvorlig.

Det var vel noe teknisk, noe med hans flyvning.

At han nettopp hadde forårsaket at det lå seks døde mennesker langt der nede i snøen bak ham, mellom fjellkammene, falt ham ikke inn et øyeblikk.

Vel tilbake på Luxeuil-basen mottok han den grufulle nyheten uten å fortrekke en mine. Nærmest i svime trakk han seg tilbake, og låste seg inn på soveværelset. Hans kone var i Antibes med deres to barn, men han visste at hun ville skynde seg hjem så snart en av de mange transistorradioene på stranden hadde kringkastet katastrofen for de glade badegjestene.

Hva var egentlig skjedd?

Han slet med å sette ord på det. Ulykke? Grov uaktsomhet med døden til følge? Noe skjebnebestemt?

Hvilken makt som ligger i ordet, tenkte han, hvor grusomme ord kunne bli. De boret seg inn i hjernen nå, som smertefulle mantraer, og utløste fantasibilder, like lynrapt som et jetfly kløver luften, ord fikk ham til å grøsse i sitt aller innerste … seks menneskekropper blødende i den hvite snøen … seks turister, mennesker som hans egen kone og barn. Glade og intetanende hadde de valgte denne spektakulære utflukten i den vakre, solklare augustdagen.

Nå var de ikke mer.

Han, Bernard Ziegler, hadde revet dem ut av livet og kylt dem i avgrunnen til denne visse død.

Claude Eatherley − piloten som bombet Hiroshima, endte som livstidspasient på et amerikansk sinnssykehus, det sanne symbol på soldaten som martres av skyldfølelse.

Ziegler tenkte der han satt med hodet mellom hendene: Er jeg også skyldig? Hadde han under denne flyvningen gjort noe − eller unnlatt å gjøre noe − noe som ville vanære ham? Var hans karriere som pilot over?

Stilig ung flyver

Ziegler hadde startet fra Luxeuil i Haute-Saone, fjerde skvadrons base, klokken halv tolv om formiddagen. Hans ordrer var klare og tydelige. Han og løytnant Drevon, skulle i hver sin F 84 utføre et patruljeoppdrag i retning av Treviso i Italia, og deretter vende tilbake til Luxeuil over de nordlige Alpene. Det var en øvelsesflyvning, og tilbaketuren skulle foregå i lav høyde.

Etter at radaren ble oppfunnet, var lavflyvning blitt eneste måte å unnvike fienden på. Under urolighetene i Algerie i april, lyktes en Caravelle-maskin å fly tvers gjennom hele Algerie på den måten uten å bli oppdaget.

Lavflyvningen, som allerede var vanskelig nok å utføre med fly av den eldre typen, ble et virkelig prøvestykke med hypermoderne fly.

Men kaptein Bernard Ziegler var ingen nybegynner. Med sine 29 år var han spenstig, solbrent, veltrent, sikker på seg selv, – en ung mann, perfekt i den romantiske rollen som «stilig ung krigsflyver». Han hadde glimrende attester fra sin utdannelsestid, han var blitt tatt ut til spesialopplæring og spesialoppdrag, han hadde tjenstgjort i Algerie.

I juli 1960, da han foretok en lavflyvning over grensen til Tunis, ble flyet hans beskutt og kom i brann. Ziegler reddet seg ved å hoppe ut i fallskjerm.

Over den italienske himmelen tegnet de to F 84-flyene side om side sine smale, hvite streker. Alt gikk bra, meldte de to pilotene over radio. Det var ikke mer å si, bortsett fra at livet var herlig på en klar dag som denne, og så nær himmelen.

Lavflyvning mellom fjellene

De hadde tatt fatt på hjemturen og minsket nå høyden for å begynne lavflyvningen. Da de nærmet seg Alpene, var den foreskrevne høyden 3 900 meter. Ziegler og hans kamerat visste begge at en lavflyvning måtte gjennomføres med største oppmerksomhet og forsiktighet.

Under vingene raste et uskarpt landskap forbi med en hastighet av 220 meter i sekundet, reiste seg på høykant, gjeninntok sin vannrette stilling, deformertes og gled unna uten opphold. Klokken var ett i Mont Blanc-massivet og snøen gnistrer som en regnbue i sollyset.

Løytnant Drevon sendte en melding til kaptein Ziegler:

− Jeg ser deg ikke lenger.

Ziegler visste hva han skal gjøre, det gikk helt mekanisk etter års trening. Han tok straks fatt på en sving sørover som i løpet av få sekunder burde føre ham innenfor kameratens synsvidde. Flyet befant seg da i Vallée Blanche mellom toppene Midi (3842 meter) og Gros Rognon (3416 meter).

Kartet Ziegler studerte før starten, hadde ikke vist noe av spesiell interesse i denne trakten. Ingen antydning om at en dobbelt kabel forbandt de to toppene, og at kablene bar taubane-gondoler med mennesker i.

Snøen suste forbi under flyet. Ziegler lot blikket feie rundt og så ikke noe spesielt. Men han reagerte på et plutselig lett støt etterfulgt av en merkbar vibrasjon. Flyet skalv i et tiendedels sekund, kanskje mindre, men piloten visste hva han burde gjøre og steg brått, nesten vertikalt mellom toppene Verte og Grandes Jorasses.

Han kastet et blikk nedover, men så ikke noe usedvanlig eller urovekkende. Kanskje han hadde kollidert med en stor fugl? Da oppdaget han løytnant Drevon. Manøveren hadde lykkes, Ziegler hadde funnet kameraten igjen.

Langt der nede, allerede i det fjerne bak dem, ble tre taubane-gondoler slått i stykker mot snøen.

Revet av

Ziegler til Drevon:

− Jeg vet ikke hva som hendte. Jeg kjente et lett støt. Flyet rister litt.

Drevon til Ziegler:

− Den venstre reservetanken din ble revet av. Det er derfra ristingen kommer.

Ziegler kjente seg beroliget og gjenopptok kursen. Han var en smule trett nå. Flyvningen hadde vært langvarig, nesten hele aksjonstiden var gått med. Men han hadde bare fire-fem minutters flyvning igjen.

De to flyene nærmet seg Luxeuil klokken halv to. Ingen informasjon derfra. Hva som hadde forvoldt skaden på Zieglers reservetank, var et mysterium. Kapteinen tenkte å avlegge rapport om det, han fikk vel telefonere til de stedene han hadde fløyet over og …

Flyene gikk inn for landing, gled over rullebanen, stanset opp.

Noen minutter senere visste Ziegler alt.

Øyenvitne

− Vi hadde nettopp passert Rognon, den store klippeformasjonen som fungerer som en naturlig søyle midt i Vallée Blanche, forteller guiden Christian Mollier.

− Jeg så dette fantastiske flyet komme fra vest, fra Col du Midi. Det glitret i den synkende solen. Det var som et lynblink.

På plattformen til Aiguille du Midi sto turistene målløse idet de så jagerflyet stupe nedover, som om det var på vei til å krasje i breen, før det plutselig steg bratt opp igjen.

Klokken var 13:05, og da taubanen var i marsjfart, forårsaket sammenstøtet først et voldsomt rykk.

− Deretter begynte gondolene å rotere rundt bærevaieren, som heldigvis ikke var blitt skadet – ellers ville vi alle ha vært fortapt. Jeg så himmelen, så breen, så himmelen igjen … (ledauphine.com, 29. august 2011)

De små, skinnende aluminiumgondolene vaiet i en endeløs, luftig linje høyt over den alpine stillheten i Vallée Blanche. På begge sider kunne passasjerene se de bratte granittveggene og de snødekte toppene i Mont Blanc-massivet. Langt der nede glitret brede isbreer og snøkledde klipper.

Så kom et fransk F-84F jagerfly susende ut av himmelen. Det skar tvers gjennom taubanens trekkabel, mistet en vingetank i sammenstøtet, og forsvant ut av dalen. Den avkappede kabelen smalt som en pisk. Tre gondoler styrtet 150 meter ned og knuste mot bakken, og alle seks passasjerene omkom.

− De falt som julekuler fra et juletre, sa en rystet tilskuer. (Time Magazine, 8. september 1961)

Kroppene ble senere funnet blant vrakdelene, spredt over et område på 50 meter.

De andre gondolene, nå uten trekkabel, ble hengende fast langs linjen med totalt 81 passasjerer.

− Som 21-åring vil du ikke dø, minnes guiden Christian Mollier.

− Den neste gondolen hang takket være vår, som igjen kun var festet til én enkelt trinse. Jeg tenkte: De må ikke trekke i kabelen, ellers vil alt falle. Noen må raskt advare dem.

I desperasjon tok Mollier frem sitt klatretau og festet gondolen til bærevaieren.

− Jeg sikret også min klient og forsøkte først å klatre opp langs vaieren mot Aiguille du Midi-stasjonen.

Med en karabinkrok som på en taubane, begynte han å trekke seg fremover, men innså raskt at det var nytteløst.

− Så fikk jeg øye på bærevaieren som hang ned. Der så jeg en mulighet til å nå breen. Jeg fokuserte …

Sakte, med ren armstyrke og uten noen sikring, lot Mollier seg fire ned 140 meter. (ledauphine.com)

I de gjenværende gondolene hang 81 passasjerer hjelpeløst i løse luften. Fjellguider klarte å komme nær nok til å fire noen av passasjerene i sikkerhet med tau. Teknikere fra taubanedriften brukte håndsveiver og jobbet i 20 timer for å redde den siste gondolen og dens passasjerer. 

Mens fransk politi åpnet en offisiell etterforskning, kunne jagerpilot kaptein Bernard Ziegler bare huske at flyet hans hadde truffet «noe».

«Fly hører ikke hjemme der oppe. Kanskje ikke mennesker heller,» sa en av de overlevende, «men fly er like malplasserte som hedninger i en katedral.» (Time Magazine)

− Nesten usynlig

Kaptein Ziegler satt fortsatt på soveværelset med hodet i hendene. Taubanen var ikke markert. De sølvfargede gondolene ble nesten usynlige mot snøen, og det var rundt 860 meter mellom dem. En flyver som befant seg mellom to togsett fikk ikke øye på dem, og enda mindre på selve kablene. 

Da arbeidet med taubanen ble påbegynt i 1954, var protestene store. Det ble hevdet at den ville besudle Mont Blanc-massivets jomfruelige skjønnhet. Men her skulle protestene snart forstumme. For formannen i alpinistenes forbund erklærte i august 1957:

− Den nye taubanen Midi-Col du Géant forstyrrer på ingen måte fjellenes skjønnhet. Taubanevognene glir nesten umerkelig gjennom denne veldige bergverden …

«Nesten umerkelig …» En presis oppsummering av kaptein Zieglers opplevelse. Den nedbrutte piloten overveide gang på gang disse synspunktene. Men burde han ikke i det minste ha kjent til bergbanen? Det var jo hans egen far som hadde innviet den seks år tidligere.

Henri Ziegler, som hadde vært flyver i likhet med sin sønn, kjent motstandsmann i 1940, og senere en av lederne for luftfartsselskapet Air France, var da en høy embetsmann i luftfarts-departementet, og hadde representert statsråden ved denne anledningen.

Han hadde ikke bare nøyd seg med å klippe over båndet og lire av seg noen pene fraser, han hadde også som førstemann, fulgt med kabinen til topps.

Kvelden kom. Flyet var beslaglagt og forseglet. I Vallée Blanche pågikk redningsaksjonen for de 81 som fortsatt befant seg i taubanens gondoler. De første var nettopp blitt hjulpet ut av kabinene, og firt ned på bakken.

Kaptein Ziegler reiste seg, tok av uniformen, hengte den inn i klesskapet, tok på seg sivile klær og gikk ut.

Airbus-stjernen

Bernard Ziegler brukte resten av sin karriere på flysikkerhet, og er blant annet mannen bak fly-by-wire-systemet.

Ziegler ble frikjent for ulykken i 1961 og fortsatte sin karriere i flyvåpenet som ledende testpilot, blant annet for Dassault Mirage G i 1968.

Hans far, Henri Ziegler, grunnla flyprodusenten Airbus. Og det var her Bernard skulle etablere seg som en størrelse. Først som testpilot i 1972, men hurtig stigende i gradene til konserndirektør for flyoperasjoner og teknisk støtte og endelig som konserndirektør for selskapets ingeniørvirksomhet.

Som testpilot fløy han jomfruferdene til klassikerne Airbus A300, A310, A320 og A340.

Bernard Ziegler ble en sentral skikkelse bak utviklingen av cockpitdesign. Han tok til orde for en rekke teknologiske nyvinninger i Airbus’ fly, blant annet komposittmaterialer, tomotors-konfigurasjon for A300, og ikke minst hans største bedrift, fly-by-wire, et digitalt styringssystem i moderne fly der pilotens kontrollinput – via stikke, ratt eller pedal – ikke overføres mekanisk eller hydraulisk direkte til flyets rorflater, men sendes som elektroniske signaler til datamaskiner, som deretter styrer rorene via aktuatorer.

Som en del av dette banebrytende systemet er flight envelope protection, som innebærer at flyets datastyrte kontrollsystemer automatisk begrenser pilotens manøvrer slik at flyets grenser aldri overskrides. Bidraget er viktig for å forhindre unormale flyleier og til å øke sikkerheten ved unnamanøvre.

For sitt arbeid med å fremme fly-by-wire-teknologien, ble Bernard Ziegler hedret av Flight Safety Foundation i 1998. Han gikk av med pensjon i 1997 etter 25 års tjeneste i Airbus, og sovnet inn 4. mai 2021, 88 år gammel.

Bernard Ziegler huskes i dag for sin enestående innsats for å gjøre flyteknologien bedre og tryggere. Det er nesten som om han brukte resten av livet på å betale tilbake for tragedien han forårsaket i 1961, da jagerflyet hans kappet gondolbanens kabel og sendte seks mennesker i døden.