Jeannes storesøster tok selvmord

I 10 år kjempet Jeannes søster mot psykisk sykdom

Jorunn elsket livet, men klarte ikke å leve.

MOR OG DØTRE: Jeanne (t.v.) og Jorunn (t.h.) med ­moren Anna Marie Bøe. Mor og døtre var godt sammensveiset.
MOR OG DØTRE: Jeanne (t.v.) og Jorunn (t.h.) med ­moren Anna Marie Bøe. Mor og døtre var godt sammensveiset. Foto: Privat
Sist oppdatert
PENKLÆR: 17. mai og mor Anna Marie Bøe har sydd helt like klær til døtrene Jeanne (2) og Jorunn (8). Broren Jarle (5) er fin i brun dress.
PENKLÆR: 17. mai og mor Anna Marie Bøe har sydd helt like klær til døtrene Jeanne (2) og Jorunn (8). Broren Jarle (5) er fin i brun dress. Foto: Privat

Siljan 1970:

Jorunn og Jeanne Bøe vokser opp med en storebror, mamma og pappa i Siljan utenfor Skien. De tre barna er forskjellige, men likevel sammensveiset. Jorunn sitter alltid med nesen i et glanset motemagasin. Og når hun ikke gjør det, strikker eller syr hun. Hun ble bestevenn med nål og tråd allerede da hun var seks år gammel. Stoffet fikk hun fra et laken som hun rev i stykker. Og vips – så ble det klær til dukkene. Da hun blir eldre, syr hun drillpikedrakter til den tre år yngre søsteren Jeanne og venninnen hennes. Designere som Gucci og Armani er Jorunns forbilder, og hun syr miniatyrutgaver av kjendisers kjoler.

Snill søster

Jeanne må være modell. Selv om Jeanne har «maur i rumpa», finner hun seg i å stå rett opp og ned mens søsteren pakker henne inn i stoffer som hun fester med sikkerhetsnåler og knappenåler. Noen ganger stikker nålene henne, ved uhell.

«Au»!

«Unnskyld», sier søsteren mildt, og arbeider tålmodig med nålene på stoffet som Jeanne er omsvøpet i. Hun kjenner en intens trang til å rive seg løs og løpe ut. Hun vil leke cowboy og indianer. Men gjør det for Jorunns skyld.

Ulike typer

Jeanne vet ikke da at hun mange år senere skal huske disse stundene som de fineste minnene hun har om søsteren.

Mens Jeanne elsker å være ute og liker fart og spenning, er Jorunn lavmælt og trives best når hun får sitte alene med stoffene sine over symaskinen. Resten av familien kan ha voldsomme diskusjoner mens Jorunn bare smiler sitt stillferdige smil.

Vinner modellkonkurranse

Jorunn vokser seg vakker. Hun har en magnetisk tiltrekningskraft, som alle legger merke til – unntatt hun selv. Men hun vokser fra lillesøsteren i rekordfart. Snart begynner hun å interessere seg for gutter, mens Jeanne fortsatt synes at det beste i verden er å leke.

16 år gammel vinner Jorunn en modellkonkurranse i Det Nye. Hun har ikke meldt seg på selv, hun liker ikke oppmerksomheten hun får av å stå i alle landets bladhyller i sin egensydde designkjole. Hun er sjenert og litt innesluttet. Det er liksom litt vanskelig å få tak i hvem hun er. Men hun har en håndfull gode venner som hun holder seg til når hun ikke er oppslukt av søm og design. Jorunn klarer nemlig ikke å slutte, og syr flere og flere kjoler i rekordfart.

Kjærlighetssorg

Det er i russetiden Jorunn får sin første psykiske knekk. Hun er 18 år, og det er blitt slutt med kjæresten. Foreldrene tar med Jorunn til psykolog. Kjærlighetssorgen glir over, og Jorunn hengir seg snart til søm og kjoler igjen. Hun skaper nye, vakre kreasjoner som Jeanne må være modell for.

BESTE VENN: Dette er et av de siste bildene som ble tatt av Jorunn, en elsket søster.
BESTE VENN: Dette er et av de siste bildene som ble tatt av Jorunn, en elsket søster. Foto: Privat
Tenk om vi bare kunne strø noe glitter på henne, så hun kunne blitt glad igjen
Jeanne om søsteren Jorunn

22 år gammel åpner Jorunn butikk i Skien. Hun produserer sine egne klær som hun selger. Men selv om hun er en utsøkt designer, er hun ikke like flink med forretninger på dette tidspunktet. Butikken blir lagt ned, men samtidig får hun fast jobb i en annen butikk.

Ulike søstre

Jorunn blir eldre og flytter til Oslo. Hun starter en blomsterbutikk som går ganske bra. Om natten sitter hun og syr til morgengry og lager stadig vakrere kjoler. Alle er unike, hun lager bare én av hver.

Jeanne begynner på teaterskolen i London. Hun har lenge visst at hun vil stå på scenen og tolke Ibsen og andre store dramatikere. På denne tiden har Jeanne og Jorunn mange filosofiske samtaler på telefonen og når de treffes i Oslo. Jorunn har mange ville tanker og tenker utenfor boksen, men søsteren er vant til det. Det er en del av den ekstremt kreative personligheten hennes.

De første tegnene

I 2004 gjennomgår Jorunn en operasjon på grunn av en bilyd hun har på hjertet. Etter dette får søsteren stadig flere merkelige tanker, merker Jeanne. Samtidig går hun mye ned i vekt.

Den snille, gode søsteren hennes har en virkelighetsoppfatning som ikke stemmer med andres. Hun ser og hører ting som andre ikke ser og hører. Likevel forstår ikke Jeanne at søsteren er i ferd med å miste grepet.

Selvmordsforsøk

Det skjer først i 2004. En dag får familien telefon om at Jorunn har forsøkt å ta sitt eget liv og er innlagt på psykiatrisk avdeling. Da de kommer på sykehuset, sitter Jorunn i sengen i en stor skjorte og smiler. Hun smiler forbi dem, de får ikke kontakt med henne.

Jeanne ser at skjorten hennes er åpen bak og at knoklene stikker ut. Det er tøft å innse det, at Jorunn virkelig er syk. Hele familien stiller opp for å hjelpe, men de føler seg maktesløse.

Kjolene blir suksess

I 2007 kommer Jorunn til hektene og går inn i en god periode. Familien trekker et lettelsens sukk. Hun starter butikken Designpikene i Oslo, som blir en suksess. Arbeidet blir som en terapi for Jorunn. På nytt syr og designer hun størsteparten av døgnet. På en uke kan hun sy 14 kjoler!

På denne tiden forandrer søsteren seg, merker Jeanne. Hun blir mer utadvendt og livlig. Butikken går bra, og folk er stadig innom for å slå av en prat. Jeanne vet ikke om det er medisinen som gjør henne slik. Hun er bare glad for at søsteren begynner å leve mer. At hun lykkes og at hun ser ut til å klare seg.

Galgenhumor

Men det er ikke slutt på de vanskelige periodene. Jorunn er på let etter noe utenfor seg selv som Jeanne ikke forstår hva er. Hun har lange samtaler med Jeanne, som også er med til psykologen hennes. Selv om Jorunn er syk, har hun også en enorm selvinnsikt. Hun kan si og gjøre de rareste ting, som noen ganger folk reagerer på. Men hun er fullstendig klar over det. Og med sin kullsvarte humor kan hun si:

Hjelp til etterlatte ved selvmord:

  • Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse. (LPP)
  • LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
MISTET SØSTEREN: I hagen i Siljan har Jeanne en flekk med jordbæråker. Å drive med hage-arbeid kan være terapi, synes hun.
MISTET SØSTEREN: I hagen i Siljan har Jeanne en flekk med jordbæråker. Å drive med hage-arbeid kan være terapi, synes hun. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

«Det er helt greit, jeg har papirer på at jeg er gal». Og så kan hun le hjertelig. 

Jorunns mørke tanker

Nå kommer det flere telefoner om at Jorunn har forsøkt å avslutte livet sitt og det blir flere opprivende reiser inn til Oslo for familien. Moren finner et sammenkrøllet avskjedsbrev fra sin eldste datter. Der gjør hun det klart at det ikke er noens skyld at hun ikke orker livet.

Slik lever de i år etter år, livredde for at de skal få en telefon om at det er for sent. I 2013 flytter Jorunn til Skien og kommer nærmere familien. Nå er kreativiteten borte. Hun forsøker å beskrive smerten for søsteren. Jorunn elsker livet så inderlig, men har så mye smerter og angst. «Har du noen gang våknet opp om morgenen etter et grusomt mareritt? Den følelsen … og ikke komme ut av det igjen. Det er slik det føles for meg hver dag», forteller Jorunn.

Kunstnersinn

Jorunn snakker mye om det å være en kunstnersjel. At man må være i kontakt med sitt innerste for å skape noe av det vakreste som finnes. Kunsten byr ikke bare på skjønnhet, men også smerte.

I februar 2014 dør Jeannes beste venninne av kreft. På samme tid har Jeannes søster vært alvorlig syk i ti år. 

Jeanne kjenner at alt sammen tærer på kreftene hennes. Det virker ikke som om hun kan gjøre noe for å hjelpe. Annet enn å være der.

Strø litt glitter

17. desember 2013. Julen er i anmarsj, og Jeanne ser frem til en rolig feiring med familien. Hun kommer hjem fra jobb og føler seg sliten. Like etter kommer søsteren innom. De prater litt før Jorunn bestemmer seg for å reise hjem til seg selv. Hun har avtale med en psykiatrisk sykepleier neste dag. Akkurat da hun skal gå, kikker Jeanne på ryggen til Jorunn.

«Den ryggen bærer mye. Tenk om vi bare kunne strø noe glitter på henne, så hun kunne blitt glad igjen», tenker Jeanne. Hun vet ikke at det er siste gang hun skal se Jorunn.

Den vonde beskjeden

Grytidlig neste morgen avslutter søsteren livet sitt. Det er moren som kommer med beskjeden. Dette har familien vært forberedt på i mange år, likevel har de problemer med å forstå at det er sant.

KLOKE ORD: Jeanne savner storesøsteren sin veldig.
KLOKE ORD: Jeanne savner storesøsteren sin veldig. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Hun klarte ikke å hamle opp med sykdommen
Jeanne om søsteren Jorunn

Familien bestemmer seg for at julaften skal feires som planlagt hjemme hos foreldrene. Hele familien er samlet. Det blir en varm og vakker feiring selv om de mangler en. Midt i sorgen er det godt å være sammen. Jorunn hadde ordnet med gaver til alle. Men de neste dagene skal bli tunge å komme seg gjennom. Midt i alle juleforberedelsene har de forberedt begravelse.

Begravelsen

27. desember 2013: Kirken er fullsatt seks dager etter Jorunns død. Jeanne klarer å holde en minnetale. Der får hun satt ord på alt det vakre ved søsteren og forteller hvor mye hun kommer til å bli savnet.

I dagene etter steller hun graven til Jorunn. Det skal hun fortsette med i årene som kommer.

Får hjelp i kloster

Det blir et nytt år med sorg. Jeanne reiser til Tautra kloster i Trøndelag der hun går i bønn hver eneste dag. Jeanne blir i det fredfulle klosteret i åtte dager og får tid til å tenke. Men med sorgen følger mye sinne mot hjelpeapparatet som skulle ha vært der og hjulpet søsteren. De som sviktet henne. Men samtaler med en munk og en prest hjelper henne å sortere tankene.

Stor belastning

Fredrik Walby er forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging. Han sier det ikke er noen tvil om at det er en stor belastning å være pårørende til mennesker som sliter psykisk, og som har ett eller flere selvmordsforsøk bak seg.

MINNE: Jeanne ga søsteren dette smykket i gave. Jorunn elsket å få små gaver. Nå har hun det som et vakkert minne om søsteren.
MINNE: Jeanne ga søsteren dette smykket i gave. Jorunn elsket å få små gaver. Nå har hun det som et vakkert minne om søsteren. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

- Som pårørende er det naturlig å føle et personlig ansvar for den det gjelder, men det er ikke alltid man kan ta et slik ansvar. Ofte blir det for stort for nærmeste pårørende å håndtere alene. Det viktigste er å få personen til å søke hjelp og sørge for at det finnes et opplegg rundt vedkommende, forteller Walby.

Spør direkte

Forskeren sier at det å oppdage selvmordsfare hos sine nærmeste, kan være vanskelig. Mange psykiske tilstander kan komme snikende over tid, og det kan ofte være vanskelig å oppdage sykdommen for nærmeste pårørende.

Fredrik Walbys råd er å spørre den det gjelder direkte.

- Har man mistanke om at de nærmeste sliter med selvmordstanker, er det viktig å åpne opp for å snakke om det. Man kan spørre om vedkommende sliter med selvmordstanker, og prøve å få vedkommende til å søke hjelp.

Se etter tegn

Ifølge Walby er det noen generelle tegn man kan se etter. Hvis noen sliter med selvmordstanker, kan noen symptomer være brå endringer i væremåten, mye vedvarende tristhet, tilbaketrekning, søvnmangel, dårlig matlyst og ellers vanlige tegn på depresjon. Men et selvmord, selv om det er gjentatte forsøk vil alltid komme overraskende på pårørende når det først skjer.

- Det å miste noen i selvmord er på mange måter lik er sorgen over å miste noen på andre måter. Man kan få skyldfølelse og tanker om at man skulle gjort mer, at det kunne vært forhindret, men også en sterk følelse av meningsløshet. Mange vil søke etter svar som de aldri vil finne. Som oftest har ikke selvmord bare én årsak, men består av flere sammensatte faktorer. Den etterlatte kan ofte bli for fokusert på en hendelse og tro at det har utløst selvmordet, men slik er det sjeldent.

Det å snakke med andre kan være avgjørende for å komme seg videre. Gjerne oppsøke profesjonell hjelp eller henvende seg til pårørendeorganisasjoner. Det finnes foreninger for etterlatte og for pårørende hvor man kan få hjelp, tipser Walby.

Intenst savn

Sommeren 2015: Selv om det snart er to år siden Jorunn gikk bort, kan Jeanne plutselig savne søsteren intenst. Det kan være en sang som spilles på radioen, eller et plagg hun finner etter søsteren. Eller andre ting som minner henne om Jorunn. Da kommer tårene. Da er det umulig å holde dem tilbake.

TALENTFULL: – Jorunn var vakker og talentfull og en unik person, som kunne nådd så uendelig langt, sier Jeanne. Hun har tatt vare på kjolene som søsteren designet og sydde.
TALENTFULL: – Jorunn var vakker og talentfull og en unik person, som kunne nådd så uendelig langt, sier Jeanne. Hun har tatt vare på kjolene som søsteren designet og sydde. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Norsk Ukeblad møter Jeanne hjemme i Siljan. Jeanne serverer kaffe og kaker. Utenfor blomstrer det på åker og eng. Himmelen er blå. Jeanne har gjort det bra som dramatiker og skuespiller.

Tapper kvinne

Hun vil huske søsteren som et menneske med et stort hjerte for familien og sine medmennesker.

- Samtidig som hun kjempet mot sykdommen, vil jeg alltid huske henne som tapper. Men hun var også min storesøster, som jeg var -endelig glad i, og som var min aller beste venn.

Jeanne har gjort seg mange tanker om hvorfor Jorunn ble syk.

- Jeg tror psykisk sykdom er genetisk, men så slår det plutselig ut hos enkelte. Slik var det med Jorunn. Hun elsket livet, var et stort talent, men klarte ikke å hamle opp med sykdommen.

Leve med tapet

Jeanne forteller at som pårørende føler man seg hjelpeløs. Å prøve å redde Jorunn var som å være lenket fast på land og se på at Jorunn druknet.

- Jeg tror på noe større enn oss selv, men jeg vet ikke om jeg er religiøs. Det jeg har lært gjennom å gå i bønn i klosteret er at vi må være snille mot hverandre. Vi kjenner ikke historien bak andres liv. Vi må ikke dømme, sier hun.

Sorgen over å miste Jorunn vil alltid være der, men nå har hun lært at man med tiden lærer å leve bedre med tapet

Denne saken ble første gang publisert 11/10 2015, og sist oppdatert 03/07 2018.

Les også