SANNHETEN: Hanne var bare fire år da tre menn forgrep seg på henne. Ubevisst fortrengte hun minnene og bar på skyldfølelse og skam i mange år før sannheten kom for en dag. © Privat

Herøy på 1980-tallet: Hanne Jensen Kondziella vokser opp blant bratte fjell og myke svaberg på en øy midt i havgapet på Helgelandskysten. Her bor hun med mamma og pappa, sin tre år yngre bror og en katt. Barndommen er fylt av utelek mellom høye fjell, hav og måkeskrik. Hun er med de andre barna og leker sparkboks, sisten og hopper strikk.

Vondt i magen

Men da Hanne begynner på skolen, føler hun seg annerledes. Hun er stille og sjenert. Det å komme nær andre er vanskelig. Hun er ofte syk, har hyppig magevondt, eksem – og mareritt om nettene. Foreldrene tar henne til lege, men de finner ikke noe galt.

I tannlegestolen får hun panikk. Hun hyler og nekter å gape. Ingen forstår hvorfor.

FORTRENGTE MINNENE: Hanne ble mindre plaget med angst da hun fortalte om overgrepene. © Hans Petter Sørensen

Hun føler seg annerledes

Herøy, 1989: Hanne går i sjette klasse. Hun sitter ved pulten sin på bakerste rekke. Det er friminutt, og alle er inne. Bakerst i klasserommet står en gammel sofa. Hun sitter der og betrakter klassekameratene sine som herjer i sofaen. De ler. De hopper og spretter. Hanne smiler, men inni seg er hun trist.

Plutselig går det opp for henne: Hun er ikke som dem. Det skjer akkurat i det øyeblikket. Det er noe som gjør henne annerledes. Hun ser på dem igjen. Hvorfor kan hun ikke være som dem?

Fine fisketurer

Andre dager er bare myke som en lett sommerbris.

Hanne og pappa er ute på fisketur. Etter å ha kjørt en halvtime, stopper pappa båten og ordner fiskeutstyret. De er omringet av små holmer og skjær. Det er helt stille. Det eneste som høres, er lyden av vannet som skvulper mot båten. De drar opp snøret. På den ene etter den andre kroken henger det fisk. Måkene samler seg rundt dem, Hanne trekker pusten. Dypt. Hun er helt avslappet. Havet, solen og stillheten.

Hun kan kjenne at hun lever – akkurat nå. Hanne og pappa fisker en stor balje full – før de vender hjemover. I kveld venter fersk sei med alt tilbehør. Slike minner skal holde henne oppe i mange tunge stunder senere i livet.

Når Hanne er ferdig med videregående, flytter hun til Trondheim, hvor hun tar førskolelærerutdanning. Hun får seg kjæreste og starter på voksenlivet.

Følg Hannes blogg

Du kan lese mer og besøke Hanne på bloggen hennes.

KUNSTNER: Da Hanne ble kvitt angsten, vokste det frem et ønske om å male. Hun lar seg inspirere av naturen på Helgeland. © Hans Petter Sørensen

Camilla Høy

- Nå kan jeg løpe med søstrene mine!

Da Sofie våknet opp på sykehuset med et amputert ben, trodde hun aldri hun ville klare å turne eller løpe igjen. Men 14-åringen lar seg ikke stoppe!

Hjemsøkt av angst

Trondheim, 2005: En dag, da Hanne er på sitt første semester, holder en dame fra Redd Barna foredrag om seksuelle overgrep mot barn. Hanne blir kvalm og føler seg dårlig mens foredraget pågår. Det er noe som roper fra dypet i henne. Hun må gå på toalettet for å samle seg.

Etter foredraget hjemsøker angsten henne oftere og oftere. Noen ganger tør hun ikke gå ut. Andre ganger har hun sånn dødsangst at hun ikke tør å sove. Kjæresten forstår at noe er galt.

Bortforklaringer

«Du har opplevd noe som gjør deg sånn», sier han mange ganger.

Men Hanne bortforklarer de irrasjonelle handlingene sine med alt annet.

2005 er i ferd med å bli til 2006 da kjæresten gjør det slutt på den aller siste dagen av året:

«Dette klarer jeg ikke mer. Du må få hjelp», er det siste han sier.

Redd og ensom

I flere år har han mast om at hun må gjøre noe med angsten. Men Hanne har nektet. Nå føler hun seg mer redd og ensom enn noensinne. Hun blir sykmeldt og reiser hjem til foreldrene på Herøy. Tilbake til stedet der alt det vonde startet for mer enn 20 år siden. Selv om hun har glemt det vonde, husker kroppen alt sammen. Det er som om minnene trenger seg på der hun går lange turer i fjæra. Men bildene er ikke klare, de kommer ikke helt frem på netthinnen.

På traumeavdelingen

Etter tre måneder hjemme får hun plass på traumeavdelingen på Betania Malvik. I ti uker skal hun være på et senter med seks andre pasienter. Hun skal få hjelp 24 timer i døgnet om hun trenger det. Dagene brukes til terapi hos psykolog, samt psykodrama, kroppsterapi og kreative timer. Hanne gruer seg hver gang hun skal til psykologen. I terapirommet dukker de vonde minnene først opp som fragmenter. Hun ser halve ansikter, deler av scener og steder hun ikke ante hun hadde vært. En trapp, en kjeller. En grå divan.

Buskete bryn

Med tiden blir ansiktene klarere. I boken hun gir ut noen år senere, skriver hun:

Ansiktet hans er smilende. Han har bustete øyenbryn og en litt stor nese. Håret er grått og litt pent lagt til siden. Han er alltid pen i tøyet. Fine dressbukser i press og nystrøkne skjorter.

Lise Lotte Winther-Bay

– Hvordan ville hun sett ut i dag?

Bildet av den siste gangen hun så datteren, er risset inn i minnet til Torunn (65). Tina ble slått i hjel, og snart 14 år senere er morderen ennå ikke tatt.

TERAPI: Å gå lange turer i fjæra på Herøy var terapi for Hanne Jensen Kondziella (37) da angsten var hennes følgesvenn. Fortsatt er hun ute i all slags vær. © Hans Petter Sørensen

Vonde minner

«Hei», sier han. Glad for at hun kom. Hanne svarer ikke, men blir med inn. De går inn på det lille kjøkkenet, og Hanne setter seg på en krakk. Han kommer med en liten boks. Hun kjenner den igjen, hun har fått låne den før. Hun åpner lokket, og ut spretter en klovn. Hanne skvetter like mye hver gang, selv om hun vet at den kommer. Hun ler. Mannen kommer med en liten pose. Det er drops.

De går inn i stua. Der står den. Divanen. Den er grå med mønster og har grovt stoff. Den har ingen armlener og ingen ryggstøtte. Bena er brune av tre. Hun snur seg og ser på mannen. Han smiler fortsatt, men noe har forandret seg. Øynene er ikke snille lenger.

Husker hvem det er

Etter hvert som terapien skrider frem, blir flere ansikter tydeligere. Hun kjenner dem igjen. Hun forstår hva de har gjort med henne. Den lille Hanne på fire år. Hun blir syk av kvalme. På flere dager sover hun ikke. Spiser ikke. Men alle på avdelingen er der for henne hele tiden.

«Jeg vet hvem det er», sier hun plutselig en dag. Hun skynder seg for å ringe foreldrene. Hun gruer seg til å fortelle.

Vanskelig samtale

Mamma og pappa reagerer med sorg når de får vite hva barnet deres er blitt utsatt for. De snakker seg igjennom det. Tiden var en annen. Slikt ble ikke snakket om, og dermed var de ikke på vakt på samme måte som de ville vært i dag. Likevel er de fortvilet over at de ikke oppdaget det.

Går til politiet

Hanne er redd. Redd for ikke å bli trodd og redd for at det skal gå utover familien. Likevel må hun fortelle om det. Hun må plassere skylden der den hører hjemme. Hanne anmelder de tre som forgrep seg på henne. Men politiet henlegger saken på grunn av foreldelse.

UTSTILLING: Hanne er blitt en kunstner som blir lagt merke til. I sommer stilte hun ut bildene sine på Herøy bygdemuseum. © Hans Petter Sørensen

Jakten på hjertestemmen

Etter at hun har fortalt om det og snakket om det utallige ganger, kommer angsten sjeldnere på besøk. Frem kommer noe annet. Hanne vet hun har noe inni seg. Det er noe annet som trenger seg frem. Men hun har så liten tro på seg selv. Først må hun bygge opp selvfølelsen og finne sin stemme. Hun kaller den hjertestemmen.

Hanne reiser tilbake til Trondheim. Hun er fortsatt usikker på seg selv. Hun kaster seg over selvhjelpsbøker og går jevnlig til coach.

Tør å prøve

En dag får hun spørsmålet som skal åpne dørene: «Hva vil du gjøre hvis det ikke fantes noen begrensninger», spør coachen. «Skrive bok», sier hun. Men i det samme hun har sagt det, kommer tvilen. Det virker latterlig, innser hun. En umulighet.

Men snart blir det umulige mulig. Hanne begynner å skrive blogg om veien hun har gått. Hun følger alle innskytelser som kommer. Hun går på fotokurs og melder seg på kor. Og hun blir mamma til lille Lilly.

Maler nordlyset

Den lille familien flytter til Danmark. Så kommer lille Noah til verden.

En høstdag i 2011 sitter Hanne med lerret og malesaker. Hun blir ikke fornøyd med det første resultatet. Men noe skjer inni henne.

Hanne får frysninger og ilinger i hele kroppen. Hun vet at det hun gjør, er riktig, så hun fortsetter med lerret og pensler.

Bilder av nordlyset og de nordnorske nettene kommer frem på lerretet. En dag er hun veldig fornøyd med resultatet og legger spent noen bilder ut på Facebook. Timer senere er bildene solgt! Hanne kan nesten ikke tro det. Hun finner et lite atelier i København. Bestemmer seg for å satse på kunsten.

Gir ut bok

På Herøydagene i 2012, hjemme på Helgeland, blir bildene utstilt. Hanne selger mange av dem.

To år senere gir hun ut boken I mitt hjerte, der hun skriver om overgrepene. Hun får mange henvendelser fra mennesker som har vært igjennom det samme. De bekrefter at angsten hun bar på, var en normal reaksjon. At kroppen fortrenger de vonde opplevelsene, er en måte å beskytte seg på.

SKREV BOK: Da de vonde minnene kom tilbake til Hanne, skrev hun blogg som ble utgitt som bok i 2014 på www.amazon.com. Der skrev hun om overgrepene hun ble utsatt for.

Anmeldte overgrepene

Herøy, 2015: Det er juli og Herøydagene igjen. Hanne er hjemme på besøk hos mamma og pappa, tilbake der alt startet. Hun er også hjemme for å stille ut sin nye kunst på Herøy bygdemuseum. Utstillingen blir åpnet med champagne og godord fra kjente og ukjente.

Hanne forteller at hun er inspirert av den nordnorske naturen. Den engstelige, stille jenta har kommet ut av skallet og er en voksen kvinne i full blomst. 

Selv om saken mot de tre mennene som forgrep seg på henne, ble henlagt på grunn av foreldelse, mener Hanne at det har vært riktig å anmelde. Det har bidratt til at hun kom seg videre i livet. At hun kunne legge det vonde bak seg.

Svar på plagene

Da Hannes mamma, Vigdis Jensen, fikk vite hva datteren hadde vært igjennom, var det noe som falt på plass.

- Etter hvert som Hanne ble voksen, forsto vi at noe plaget henne. Vi forsto endelig hvorfor hun hadde hatt diffuse helseplager som barn, at det var tegn på det hun hadde opplevd. Som familie har vi vært gjennom mange faser – sjokk, tristhet, sinne. Det verste var nok skyldfølelsen. Hvorfor så vi ikke hva som skjedde?

Saken ble kjent i lokalsamfunnet. Vigdis følte ikke at familien ble uthengt på noen måte.

- Vi fikk masse støtte og medfølelse av dem jeg fortalte det til, forteller Hannes mamma til Norsk Ukeblad.

- Lytt til hjertestemmen

Det er siste dagen av Hannes utstilling. Hun har solgt mange bilder og har møtt gamle kjente. Snart skal hun tilbake til København, der hun bor med barna sine og har etablert et hverdagsliv. Men hun kommer tilbake til øya si.

Ute striregner det, og gradestokken viser bare 12 grader. Skyene samler seg over fjellene i sør.

– Jeg elsker Nord-Norge, den vakre naturen og været som skifter hele tiden. Det som er så spesielt med Herøy, er havet og mange helt flate øyer som står helt åpen og ubeskyttet. Når man skal vise kunsten sin, står man også ubeskyttet. Det er både sårbart og spennende. Jeg vil at folk som ser bildene mine, skal kjenne en indre ro, at de skal lytte til stemmen i sitt indre. Hjertestemmen, sier Hanne.

Modig gjort

Daglig leder og familieterapeut Lene Sivertsen ved Senter mot incest og seksuelle overgrep, sier Hannes åpenhet rundt det hun har opplevd som barn både er modig og til hjelp for mange andre utsatte.

- Seksuelle overgrep begås i alle samfunnslag. Mange tenker at "dette skjer ikke i mitt nærmiljø", men de fleste kjenner en eller annen som er blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Hun mener at å plassere ansvaret der det hører hjemme, er viktig for alle som blir berørt.

Forsvarsmekanisme

- Å fortrenge overgrep er en forsvarsmekanisme, som kan være nødvendig for å kunne gå videre. Undersøkelser viser at det tar rundt 17 og et halvt år før et menneske som har fortrengt et overgrep husker det, tilføyer familieterapeuten.

Hun understreker at selv om det snakkes mer åpent om seksuelle overgrep i dag enn tidligere, betyr det ikke at det er lettere å oppdage enn før.

Lytt til barnet

 –Skal en oppdage overgrep mot barn, nå en være lyttende og samtidig bevisst på at barn som er utsatt for overgrep, kanskje sjelden vil fortelle hva han eller hun har opplevd med rene ord. En bør alltid lytte når barn forsøker å fortelle noe, og ikke forsøke å tie det bort eller bortforklare, sier Lene Sivertsen, og fortsetter,

- I mange tilfeller vil ikke barnet forstå at det er blitt utsatt for en ulovlig handling, men barnet kan likevel bære på skam og skyldfølelse. Et barn som forteller om noe vanskelig, vil nesten alltid fortelle litt til å begynne med, for å teste ut hvordan omverdenen mottar budskapet. Møtes det med tillit vil barnet ofte forteller mer, motsatt dersom de opplever ikke å bli trodd. Mange utsatte tenker også at overgrepene ikke er nok alvorlige til at de bør fortelle om dem.

Kontakt barnevern eller politi

Sivertsen har ett råd dersom en mistenker at noen en kjenner utsettes for seksuelle overgrep.

– En bør snakke med noen om det. Men ikke konfronter den mistenkte, som både kan true offeret til taushet og slette eventuelle bevis. En kan henvende seg til barnevern og politi med sin bekymring, men ikke nødvendigvis i den kommunen en tilhører dersom en føler at det er ubehagelig. Det er også lov å være anonym. Det å dele en bekymring og ta feil er bedre enn å tie om en eventuell alvorlig forbrytelse, sier familieterapeuten.  

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!