Test: Mini Countryman Cooper S All4 (2017)
Aldri før har et navn vært mer feil.
Noen vil kanskje argumentere med at Nissan Sunny er historiens mest misvisende navn på en bil. Da ser vi bort ifra den triste historien til Jaguar XJ220, som aldri nådde målet om en topphastighet på nettopp 220 MPH.
Men nå har BMW-eide Mini kommet med sin 2. generasjon Countryman. Den er 20 centimeter lenger og 3 centimeter bredere enn første generasjon - som også Clubman er bygget på.
Bilen er faktisk omtrent på størrelse med folkebiler Mitsubishi ASX og BMW 2-serie Active Tourer - og bygget over samme lest som nye generasjon BMW X1.
Dermed er det absolutt ingenting igjen av merkenavnet «Mini» i denne bilen - som stammer fra den gang Morris og Austin faktisk produserte virkelig små biler.
Den nye Countryman har nemlig blitt virkelig voksen. Det har blitt en familiebil. Bagasjerommet har til og med doblet seg til 450 liter. Dette er mer enn i en Mercedes C-klasse stasjonsvogn plug-in-hybrid.
Oppleves romlig
Når du setter deg bak rattet kjenner du umiddelbart at det har blitt en større bil. Moderne Mini-er har alltid føltes litt trange, selv om plassen aldri har vært spesielt dårlig. Denne tranghetsfølelsen er rett og slett borte i Countryman.
Du sitter høyt og setene gir en god komfort - selv om Mini-eier BMW forbeholder de beste setene til biler det står BMW på.
Interiøret er praktisk talt uendret fra den nye generasjonen Mini. Infotainmentsystemet er det likt det vi finner i BMWs modeller, men Mini har som vanlig funnet ut at det er en god idé å snu veldig mye av logikken på hodet.
Mens du for eksempel på BMW må vri iDrive-kontrolleren til høyre for å bla nedover i menyene, må du vri til venstre på Mini. Om dette er en slags hilsen til britenes venstrekjøring er usikkert.
Det kan kanskje høres irriterende ut, men det er påfallende hvor raskt slikt blir naturlig.
Bakseter som kan brukes
Den største nyheten i Countryman er kanskje at baksetene har forholdsvis greit med plass - også for voksne - så lenge du ikke bruker det midtre setet.
Det er ganske enkelt slik at bilen oppleves som den kompakt-SUV-en den faktisk har blitt - ikke som en vanlig Mini der baksetene er for unntakstilfeller.
Men hvordan er den å kjøre?
Vår testbil er Cooper S-utgaven, som har en 2-liters turboladet bensinmotor som yter 198 hestekrefter ved 5000 RPM. Effekten parres godt med et potent bunndrag med 280 Nm dreiemoment tilgjengelig allerede ved 1350 RPM. Sammen skaper dette et ganske bredt arbeidsrom som gjør motoren til et hyggelig bekjentskap.
Kreftene sendes gjennom en 8-trinns automatisk girkasse (6-trinn i vanlig Mini Cooper S) og så videre ut på alle fire hjul gjennom et firehjulsdriftsystem som tenderer mot det trygge. Det hele er påfallende likt hva du finner i X1 xDrive20i.
I en vanlig Mini oppleves denne motoren svært så potent. Det store spørsmålet er selvsagt hvordan de rundt 350 kiloene ekstra som ligger i Countryman-varianten, i kombinasjon med høyere tyngdepunkt og lenger akselavstand, påvirker bilens kjøreegenskaper.
0-100-tiden er selvsagt noe høyere. «The bottom line» er likevel: Til å være plassert i en liten SUV, fremstår motoren som på hugget og potent - i alle fall så lenge girkassen står i sportsmodus. I normalmodus er den noe mer tilbakelent i sitt arbeid.
Bilen er relativt stivt satt opp, og klarer med det å håndtere den ekstra vekten på en imponerende måte. Vi våger oss å hevde at dette er den mest kjøreglade kompakt-SUV-en på markedet - mens X1 tilbyr noe mer komfort.
Det er ikke dermed sagt at den føles like sporty som en "ekte" Mini, men om man hadde håpet på noe slik, er det på tide å sette seg litt inn i fysikkens realiteter. 50 hestekrefter ekstra hadde trolig gjort underverker - noe vi vet BMW er i stand til å hente fra en 2-liter.
Litt ekstra prioritering av å sende krefter til bakhjulene hadde gjort det hele optimalt.
Har blitt voksen
Den nye generasjonen har hevet Countryman fra å være en litt snodig bil uten en åpenbar plass i markedet, til en Mini med sitt eget nedslagsfelt. Bilen trengte mer plass, har fått det - og er med det blitt relevant.
At bilen med det ikke lenger lever opp til navnet sitt blir som en kuriositet å regne, for ut fra forutsetningene sine oppleves bilen som en forventer at en Mini skal være å kjøre.
Ikke minst er den annerledes både utvendig og innvendig, noe som alltid har vært en viktig del av pakka.
Vår spørsmål etter å ha testet bilen er egentlig følgende: Er den billig nok til å kunne forsvare seg i konkurransen mot den litt romligere stebroren X1?
Svaret på det er ganske enkelt nei - men så fremstår bilen til gjengjeld langt mer spesiell.
Det gode
- Stor nok til å være en relevant Mini-SUV
- Trolig den mest kjøreglade kompakt-SUV-en på markedet
- Et særegent design
- Motoren er turtallsvillig og har stort arbeidsområde
- Et solid utvalg ekstrautstyr
Det dårlige
- Noe støyende
- Kostbart ekstrautstyr
- I overkant minimalistisk interiør
Det grusomme
- Ingenting