Test: Mini John Cooper Works (JCW)
Morsommere kan du ikke ha det med forhjulsdrift.
Da vi testet den nye generasjonen Mini Cooper for første gang for et par år siden, var vi ganske så begeistret: Vi omtalte den som en "vilter flue" - og har siden ikke vært noe særlig mindre begeistret for blant annet den splitter nye cabrioletversjonen.
Det er kanskje ikke verdens mest praktiske biler, men Mini tilbyr fantastiske kjøreegenskaper i en relativt liten innpakning. Det eneste som kommer i nærheten er i grunn den litt større Ford Fiesta ST.
Verstingen
Men Mini-utvalget stopper ikke på Cooper S. De har også John Cooper Works-modellen - verstingen tunet av sønnen til legenden John Cooper.
Bilen bygger på Cooper S, men motoren har fått en real overhaling slik at den yter 39 hestekrefter ekstra - nå totalt 231 heser. Fronten er litt endret for å mate mer luft inn i motoren - og de nye Brembo-bremsene som sørger for at det faktisk skrubber når du presser bilen litt. Den er også stivet opp litt, og fått modifisert blant annet styrefølelsen litt.
Resultatet er en bil som har mer krefter enn en Golf GTI, men som er 40 cm kortere og veier 130 kg mindre. Det er ganske mye, når den faktiske vekten er 1220 kg.
I den grad Cooper S er en fantastisk bil som endrer retning som ei vilter flue, går JCW-modellen det lille skrittet ekstra. Det er enda litt skarpere, og har mer pulver å pøse på med ut av svingene.
Og så lenge det er tørt på veien, klarer den stort sett å overføre kreftene fra forhjulene til veien uten nevneverdig hjulspinn. Det er gjerne den største utfordringen med forhjulsdrevne biler som passerer 200 hestekrefter - og særlig når de er så lette som Mini.
Det er rett og slett makeløst engasjerende, og vi kan ikke huske å ha kjørt en forhjulsdrevet bil som har gitt oss et større smil om munnen - selv om vi kanskje kunne ønsket oss at testbilen var utstyrt med en manuell girkasse.
Det er ikke det at den 6-trinns automatiske girkassen ikke gjør en god jobb, for den er rask og fin, men manuell girkasse føles mer rett i en «drivers car» som dette.
Det mest overraskende er kanskje at Mini har klart å skape et adaptivt understell som på en relativt god måte klarer å både tilby den rene kjøregleden ved aktiv kjøring i Sport-modus (eller "Maksimal Go-cart-følelse" som Mini kaller det), men samtidig ikke være ubehagelig stiv på hverdagskjøring i normalmodus.
Og det er i grunn ikke noe særlig mer å si om det: John Cooper Works-modellen leverer nøyaktig det den skal: Maksimal kjøreglede i en liten innpakning.
Så får det kanskje heller være at den prismessig er litt vanskelig å svelge. Prishoppet er nemlig på hele 90.000 kroner fra en vanlig Cooper S, og 72.000 kroner fra en Ford Fiesta ST200 - som har betydelig billigere ekstrautstyr.
Men som en tidligere markedssjef fra et annet merke en gang sa: "Kvalitet koster."
Det gode
- Trolig den mest engasjerende forhjulsdrevne bilen vi har kjørt
- Selv om det er en entusiastbil, fungerer den til hverdagskjøring
- Flott lyd
- Mini skiller seg ut i mengden
- En ekstrautstyrsliste uten hull
- Benytter BMWs eminente infotainmentsystem
Det dårlige
- Ingen plassmester
- Kostbare glede
Det grusomme
- Ingenting spesielt