Nå sa jeg stopp: Jeg orker ikke å høre om eksen mer
Kjæresten snakker stadig om ekskona. Nå har jeg satt en grense og bedt ham søke hjelp for å bearbeide fortiden.
I kveld har jeg endelig fortalt kjæresten min at jeg ikke lenger orker å høre mer om ekskona hans Grete. Han ringte meg for et par timer siden, og vi pratet om alt mulig før han kom inn på Grete igjen.
Atter en gang fikk jeg høre om hvor manipulerende hun var mens de var gift. Han snakket nedsettende om henne og forbannet seg selv for at han ikke gikk fra henne tidligere.
Torstein har vært skilt i snart tre år, og vi har vært kjærester i ni måneder. Vi snakker om å flytte sammen, men jeg kjenner på en usikkerhet. Det var derfor jeg måtte si klart ifra. Torstein og jeg er begge godt voksne, og vi har hver vår historie med oss inn i forholdet vårt.
Torstein var gift i over 20 år, og han har fortalt at han aldri trodde han kom til å bli skilt. Han ble bedratt mot slutten av ekteskapet, og det satte naturligvis dype spor i ham. Likevel var det Grete som ville skilles. Selv var han villig til å tilgi og håpet at alt skulle gå seg til på sikt.
Jeg har vært overbærende lenge og lyttet til Torsteins behov for å snakke om ekteskapet sitt, som han har sagt at han er ferdig med. Men jeg blir altså stadig minnet på hans bitterhet og sinne rettet mot Grete.
Det ligger mange ubearbeidede følelser i ham, og hver gang han har drukket, blomstrer det opp for fullt, og han kan prate om Grete i timevis.
Ofte må jeg be ham om å slutte, for han gjør det ikke av seg selv. Men også i dagliglivet kommer det frem både ulike episoder og bitterhet.
Nå er det nok
Jeg har aldri møtt hans ekskone, og jeg har ikke for vane å dømme noen uten å kjenne dem personlig. Men inntil nå har jeg vært tålmodig og lyttende, slik at Torstein skulle få anledning til å sette ord på sine egne følelser med tanke på ekteskapet sitt. Og for at jeg bedre skulle forstå hvem han var.
Nå har det gått opp for meg at dette behovet for å prate om fortiden ikke tar slutt. Det er alltid noe å fortelle om Grete som han irriterer seg over, enten i nåtid eller fortid.
Så fort han har hatt besøk av barna sine, ringer han til meg og forteller meg siste nytt i negative ordelag. Jeg har fått nok nå. Jeg orker ikke lenger å være en slags terapeut.
Han vil så gjerne vite hva jeg tenker om det han har vært utsatt for, og aller helst at jeg skal støtte ham fullt og helt. Men det har vært flere episoder han har fortalt meg om, hvor jeg faktisk tenker at det Grete har sagt eller gjort, er det riktige, sett med mine øyne.
Det har uansett kommet til et punkt hvor jeg mener at tiden er inne for at Torstein oppsøker en psykolog.
Jeg kan ikke lenger ta innover meg alt dette, selv om det også har ført til at jeg er blitt enda bedre kjent med Torstein og følelsene hans. Jeg har lenge hatt lyst til å sette foten ned, men jeg har følt at det har vært vanskelig fordi han er så fylt av sin egen fortid.
Derfor er jeg stolt av meg selv for at jeg nå har klart å sette et punktum for min rolle når det gjelder Torsteins frustrasjon.
Han trenger hjelp
Og selv om han reagerte med å bli fornærmet, og tar det for gitt at han kan prate med meg om alt, forstår han meg på et vis også.
For meg handler det ikke om at han ikke kan prate med meg om det meste, det handler om at han er nødt til å gi slipp på fortiden sin for å gå videre inn i fremtiden sammen med meg. Og til det trenger han profesjonell hjelp.
Torstein sa at han skulle tenke på om han skulle ta kontakt med en psykolog, og jeg håper han gjør det. Det var tydeligvis en fremmed tanke for ham, men jeg argumenterte med at det vil være til alles beste at han får et eget sted han kan prate så mye han vil om det som plager ham.
Håpet mitt er at han vil forstå at dette vil hjelpe ham. Og etter samtalen vår i dag, føler jeg at han vil innse det. Så nå ser jeg lysere på vår fremtid sammen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
