Datteren min var gravid da mannen forlot henne. Jeg ønsker så inderlig at hun skal bli glad igjen

Min datter Anne og hennes to små krabater har akkurat kjørt hjem til seg selv. Det som startet som en koselig søndagsmiddag her hos meg, endte, som så ofte før, med gråt og vonde ord.

Før de kom hit, fjernet jeg alle de pyntetingene jeg er redd for at skal bli knust. Det gjør jeg alltid før de kommer. Jeg vil at de skal få leke fritt når de er her, uten at jeg skal behøve å si at de ikke må røre det og det.

Jeg vil også at min datter skal nyte en fristund her. Lekekassen ble snudd på hodet straks de kom, så hele gulvet flyter av leker, men det er helt som det skal være.

Den første timen klarte de faktisk å leke sammen, med litt hjelp fra meg, og Anne kunne sitte i en lenestol med et ukeblad. Jeg unte henne virkelig en rolig stund, dem har hun ikke for mange av.

De to guttene er kun to og fire år, hennes mann forlot henne mens hun ventet den minste. Klart jeg forstår at hun ikke har det så lett. Jeg ble selv skilt da mine barn var i skolealder.

Tre barn har jeg vært alene med, så jeg vet hvordan det er. Men den gangen var det jeg som valgte å gå, og deres far tok sin del av oppdragelsen av barna.

Sjalu storebror

Annes eksmann har fått barn med sin nye kjæreste. Jeg så dem sammen forleden dag, og jeg kjente at det gjorde meg vondt. Enda verre er det jo sikkert for Anne. Vi bor på et lite sted, så det er ikke til å unngå at de av og til støter på hverandre. Han så veldig forelsket ut der han gikk med sin nye kvinne og sitt lille barn.

Meg lot han som om han ikke så. Jeg tror han hele tiden har visst at jeg har gjennomskuet ham som den rundbrenneren han er. Anne var så forelsket og ville ikke se det, eller så trodde hun at han ville forandre seg sammen med henne.

Hun var selv en vakker og omsvermet ung jente da han, som ti år eldre, sjarmerte henne i senk. Selv om jeg tvilte, håpet selvsagt jeg også at han ville slå seg til ro sammen med henne.

Han behandlet henne da også som en prinsesse, helt til bomben slo ned. Han hadde forelsket seg i en annen, og plutselig var det som om kone og barn ikke eksisterte for ham lenger.

Nå skal Anne begynne å jobbe igjen. «Jeg holder ikke ut å gå hjemme med barna mer», sier hun.

Så nå skal den minste også i barnehage. Den store har hele tiden vært veldig sjalu på lillebroren, så man må hele tiden holde øye med dem når de er sammen.

Nå er storebror glad for at den lille skal begynne i barnehage, han liker nemlig ikke at lillebroren får være alene hjemme med mamma, som han helst vil ha for seg selv.

Jeg synes mange ganger synd på den minste, jeg kan ikke unngå å legge merke til at Anne er mye mer irritert på ham enn på storebroren. «Han er en skrikerunge», sier hun ofte.

Ja, det er vel sant at han skriker mye, men det er som regel fordi den store plager ham. Dessuten er den minste som snytt ut av nesen på faren sin, og det bemerker Anne ofte. «Han blir nok nøyaktig som ham», sier hun da.

Savner smilet hennes

Da hun en gang sa at hun aldri skulle hatt ham, ble jeg sint. Jeg slynget ut at da fikk hun heller adoptere ham bort til noen som kunne bli glad i ham, og som ville være snille mot ham.

«Han kan ikke noe for at han kom til foreldre som ikke ønsket ham, det fortjener ikke noe barn», la jeg til.

Da gråt Anne og sa at hun selvfølgelig elsker ham like mye som storebroren, hun var bare så trett. Selv om jeg fikk litt dårlig samvittighet for utbruddet mitt, tror jeg det hjalp litt. Jeg tror hun nå tenker seg litt om og forstår at hun ikke må bli så irritert på den lille.

«For han er jo bare to år. Bare to år har han vært i denne verdenen, tenk på det», sa jeg også til henne.

I dag hoppet de i sofaene, og det var det som gjorde Anne rasende. Jeg prøvde å si at de gamle møblene tålte noen små barneføtter, men da var det meg hun ble sint på.

Jeg skulle ikke blande meg når hun oppdro sine egne barn, og de skulle høre etter når hun snakket til dem. Og så fikk hun på dem klærne i en fart, jeg skulle ikke bry meg med å hjelpe, hun klarte seg utmerket selv.

Jeg vil så gjerne hjelpe henne og er så glad når jeg av og til får ha en av guttene hos meg. Men jeg orker bare å ha en om gangen, og siden den store går i barnehage, blir det som oftest den lille.

Jeg merker at han nyter å være her, men nå skal altså også han i barnehage, så da blir det vel sjeldnere jeg får ha ham her.

Jeg elsker mine barnebarn, og jeg elsker min datter, som er den yngste av mine, og den eneste som bor her på hjemstedet vårt. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at Anne finner seg en ny mann, som kan ta seg av henne og barna.

Men når jeg sier det til henne, svarer hun at det bare er å glemme, for hvem vil vel holde ut med de to viltre guttene hennes …

Vil hun skal bli glad igjen

Jeg ser også at Anne ikke lenger er så nøye med sitt eget utseende. Jeg har tilbudt å spandere både frisør og hudpleie på henne, men det har hun takket nei til. «Det er bortkastede penger», sier hun.

Men nå som hun skal ut i arbeidslivet, regner jeg med at hun vil begynne å stelle seg litt igjen. Neste gang jeg snakker med henne, vil jeg tilby å betale ny kjole og frisør, så hun kan være fin når hun begynner i den nye jobben.

Jeg ønsker så inderlig at hun skal bli glad igjen, det er så lenge siden jeg har sett det nydelige smilet hennes. Jeg savner det, og barna trenger en glad mor.

Nå sitter jeg her og ser på lekene som ligger utover gulvet. Jeg venter på at Anne skal ringe og si unnskyld for måten hun forlot meg på i dag. Jeg kjenner datteren min, jeg vet at hun angrer seg og kommer til å ringe. Vi har vært gjennom dette før…

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Vi møttes i hemmelighet. Ingen kunne få vite om det