Svigermor kom med et fantastisk tilbud – men hun hadde en baktanke
Jeg var lykkelig da min søte svigermor tilbød mannen min og meg å kjøpe deres gamle sommerhus til en billig pris. Ikke fullt så glad ble jeg da jeg oppdaget at hun tok det for gitt at hun skulle være med hver gang vi dro dit.
«Er det ingen som kan spise en kjøttkake til?» Svigermoren min så spørrende på oss andre, som satt rundt hagebordet på terrassen til sommerhuset og spiste middag.
«Nei, farmor, jeg er stappmett», svarte sju år gamle Emilie og slo seg demonstrativt på magen.
«Hva med deg, Thomas, du pleier da godt å kunne spise litt til?»
«Nei takk, mor. Jeg orker ikke mer heller.»
Mannen min ristet smilende på hodet, mens jeg derimot satt og presset leppene sammen. Ikke for å motstå fristelsen til å spise enda en av svigermors kjøttkaker, men for å unngå å skrike at svigermor for lengst hadde overskredet besøkstiden sin her i det som ellers offisielt hadde blitt vårt sommerhus året før.
Før det hadde det vært svigerforeldrene mine sitt hus i nesten 40 år. Hit hadde vi altså selv kommet på besøk, og det hadde aldri vært grenser for gjestfriheten i svigerfamilien min.
Etter at svigerfaren min hadde gått bort, likte svigermoren min imidlertid ikke å være alene i sommerhuset. Hun hadde derfor foreslått at vi skulle overta huset til en gunstig pris, slik at det kunne bli i familien.
Det hadde dessverre siden vist seg at svigermorens konstante selskap var inkludert i den prisen. For når vi skulle på hytta, ville hun være med, og hun hadde fortsatt ikke lagt fra seg rollen som vertinne for oss når vi var der.
Selv om det var hyggelig å ha henne på overnatting et par dager, begynte det intense familiesamværet å bli nok for meg. Når jeg forsiktig spurte hvor lenge hun hadde tenkt å bli, lød svaret: «Jeg blir så lenge jeg er velkommen»
Allerede da vi i fjor hadde hatt vår første tre ukers sommerferie i huset sammen med svigermoren min, hadde jeg etterpå sagt til Thomas at det orket jeg ikke én gang til.
Thomas hadde beroliget meg og sagt at svigermoren min nok bare måtte venne seg til de nye eierforholdene, og at vi nok med tiden skulle få ha huset mer for oss selv. Nå som det denne gangen hadde gått omtrent en uke av vår tre uker lange familieferie, hadde svigermoren min likevel fortsatt ikke nevnt noe om hvor lenge hun hadde tenkt å bli.
I de sjeldne stundene da Thomas og jeg fikk mulighet til å snakke uforstyrret sammen, kranglet vi om moren hans. Thomas forsvarte henne med at hun jo hadde mistet mannen sin, og at hun koste seg med ungene og også ga oss en annen frihet enn hvis vi skulle stå for alt det praktiske selv.
Og ja, så var det også det at svigermoren min hadde solgt oss sommerhuset til en pris som lå langt under det det var verdt.
«Ja, men det betyr vel ikke at vi hver gang skal ha henne boende?» freste jeg lavt, helt til vi ble avbrutt av en av ungene eller svigermoren min, som ropte på oss.
Mens vi andre satt på terrassen etter svigermors frikadeller, holdt jeg derfor på å eksplodere. Svigermoren min hadde insistert på å ta oppvasken, så vi andre «kunne slappe av», men jeg slappet absolutt ikke av ved tanken på å skulle bo under samme tak som henne de neste to ukene også.
Jeg var også irritert over at Thomas ennå ikke hadde klart å ta den – innrømmet – vanskelige samtalen med moren sin om at vi og barna også hadde behov for å ha litt tid for oss selv.
Den gangen svigerforeldrene mine fortsatt eide huset, og vi dermed var gjester, visste jeg da godt når det var på tide å dra.
Etter et par overnattinger takket vi for et par hyggelige dager og kjørte så hjem igjen.
Nå eide jeg selv huset, likevel hadde jeg også denne gangen mest av alt lyst til å pakke sakene våre og kjøre tilbake til leiligheten i byen bare for å få litt fred. For jeg så det for meg og merket på svigermoren min at hun også denne gangen hadde tenkt å bli værende til vi også skulle hjem et par uker senere.
Jeg var veldig glad i svigermoren min, virkelig, men at de tre ukene med ferie skulle foregå i konstant selskap med henne, det hadde jeg altså ikke lyst til, og jeg fryktet at det ville fortsette slik i alle de kommende feriene våre, og det var jeg ikke innstilt på.
Derfor reiste jeg meg nå fra hagestolen og gikk ut på kjøkkenet.
Jeg tok et kjøkkenhåndkle, og mens svigermoren min vasket opp og snakket om morgendagens planer og hvor herlig vi hadde det, tok jeg et dypt åndedrag og kremtet så.
«Vi nyter også å være her sammen med deg», sa jeg så. «Men vi må også venne oss litt til at huset nå er vårt. Du er gjesten, det er ikke meningen at du skal gå rundt og varte oss opp, det burde være omvendt.»
Og så fikk jeg forklart svigermoren min hvor mye jeg så fram til å være den som skjemte henne bort. For at det skulle kunne skje, trengte vi likevel å ha huset for oss selv.
For vi hadde jo knapt vært her alene ennå, og det var nettopp det vi hadde behov for.
Stemningen ble nok litt anspent da svigermoren min pakket sakene sine dagen etter og kjørte hjem til seg selv. Men det var viktig at det skjedde.
For da vi sto ute på grusveien og vinket farvel til henne, forsvant den anspente stemningen mellom Thomas og meg endelig. At vi endelig slappet av, smittet også over på barna.
Selv om de i starten klaget over at servicenivået ikke lenger var like høyt som da farmor hadde vært der, ventet de seg raskt til det og nøt ferien sammen med oss.
Neste år skal vi tilbringe sommerferien i sommerhuset for fjerde år på rad, og da kommer svigermoren min selvfølgelig og blir noen dager for å være sammen med oss.
Det gleder jeg meg faktisk veldig til.
For nå som vi vet at vi har fire dager med henne, setter vi pris på hvert minutt vi har sammen med henne.
Så vi gleder oss til at hun kommer, særlig når vi vet når hun skal reise hjem igjen.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
