Svigermor invaderer oss. Mannen min sier ingenting
I begynnelsen var jeg rørt over all omsorgen til Grete. Hun var jo snill, men etter hvert ble det altfor mye svigermor.
Jeg har én ting å takke min svigermor for, og det er at hun har lært meg hvordan jeg ikke skal oppføre meg overfor mine barns kommende partnere.
Jeg vil være overlykkelig den dagen de finner en som elsker dem, en de kan bli gamle sammen med. Bare de gjør mine barn lykkelige, så skal jeg være fornøyd.
Min svigermor hadde blitt lykkelig om det hadde blitt slutt mellom Jon og meg. Da hadde han kommet og spist middag med henne hver dag slik han gjorde før han traff meg, og de kunne ha vært sammen i helger og ferier.
Hadde nøkkel
Selv om Jon ikke bodde hos henne, kom han innom hver dag på vei hjem fra jobb, spiste middag og holdt henne med selskap. Svigermor hadde også nøkkel til leiligheten hans, som lå i nærheten. Derfor kom Jon ofte hjem til ren leilighet, vaskede klær og nyoppredd seng.
Jon er en snill og takknemlig kar, så det var nok en stor glede for svigermor å gjøre dette. Svigerfar døde for ti år siden, og Jon og søsteren bodde begge i nærheten. Søsteren Nina er en annen type enn Jon.
Hun er selvstendig og føler ikke noe ansvar for moren. Hun kan reise til Syden i to uker, til tross for morens protester, og hun nekter å gi moren nøkkel til leiligheten sin.
Grete tok godt imot meg da Jon og jeg ble kjærester. Da jeg flyttet inn til Jon, laget jeg middag, siden jeg sluttet på jobb før ham. Søndagsmiddagene spiste vi alltid hos Grete.
Røpte graviditet
Jeg likte Grete i forelskelsens rus og syntes det var litt søtt å se all den omsorgen hun hadde for Jon. Men jeg skulle fort bli lei.
Jeg husker hvor redd jeg ble en gang jeg kom hjem fra jobb og hørte noen skylle ned på toalettet. Så kom Grete ut som den mest selvfølgelige ting i verden og sa jeg måtte ta en kopp kaffe, mens hun lagde middag.
En annen gang jeg var hjemme fra jobb siden jeg var kvalm, våknet jeg av at hun låste seg inn i leiligheten, og jeg hørte henne romstere i skuffer og skap. Da hun åpnet døren til soverommet og fant meg i sengen, skvatt hun til. Jeg sa jeg var kvalm, og hun konkluderte rett nok med at jeg var gravid.
Mens jeg sto på badet etter å ha kastet opp, hørte jeg henne ringe Jon og si at han måtte kjøre innom apoteket og kjøpe en graviditetstest.
Tanken på at jeg var gravid hadde selvsagt slått meg, men jeg hadde helt andre planer for hvordan jeg skulle fortelle det til Jon. Da var Grete byttet ut med en bedre middag og levende lys…
Jeg visste det
Jon kom hjem med testen, og han og moren satt og trippet i sofaen mens den ble tatt. Da resultatet kom, kastet de seg rundt halsen på hverandre mens jeg sto og ventet på tur.
Mens Jon klemte meg, ringte Grete til Nina og søsteren sin for å fortelle den store nyheten.
Jeg var mye plaget i svangerskapet, og da tenker jeg ikke bare på kvalme og bekkenløsning. Grete kom flere ganger i uken og kuppet hele leiligheten.
Hun var så engasjert at jeg rett og slett ikke tok Jon med på ultralyd for å se om alt var bra, og om det var pike eller gutt.
Jeg sa at det var vanskelig å se kjønnet, og at jeg heller ikke ville vite det. Grete ville at Jon skulle ringe legen og høre, men jeg klarte å overtale ham til at vi skulle være spente. Jeg visste at det var en liten pike.
På besøk hver dag
Da Anna ble født, satt Grete i gangen og ventet. Jon var sammen med meg under fødselen. Jeg sa jeg ikke orket noe besøk den dagen, men Jon mente at moren måtte få komme inn siden hun hadde sittet så lenge og ventet.
Det endte med at jordmoren måtte snakke til Jon og forklare at her var det babyen og meg som skulle tas hensyn til.
Jon fortalte at moren var blitt så lei seg at hun gråt. Men dagen etter kom hun inn på rommet og nærmest rev Anna ut av armene mine. Hun fant likhetstrekk med bare sin familie.
Da vi kom hjem, kom Grete hver dag på besøk. De gode rådene hennes om amming, hvordan Anna skulle holdes, at hun måtte få gråte så lungene fikk luft og så videre, klarte jeg ikke å oppfatte som annet enn kritikk.
Når Anna hadde vært mye våken om natten, hendte det at vi sov sammen om dagen. Ofte satt svigermor i stuen når vi våknet.
Ønsket å flytte
En dag spurte hun hva Jon skulle få til middag når han kom hjem. Jeg svarte at det ble en skive, så koser vi oss med noe varmt til kvelds. Da begynte hun å komme med middag til oss.
Til slutt måtte jeg ta det opp med Jon. Jeg orket ikke bo i nærheten av Grete lenger. Jon sa han ikke kunne si til moren at hun ikke var velkommen. Hun snakket jo mye om hvor såret hun var over Nina som var så lite sammen med henne.
Etter noen måneder fant jeg et hus på nettet i nærheten av der Jon jobber. Prisen var overkommelig.
Jeg fikk etter mye overtalelser Jon med for å se på huset. Det var ikke stort, men koselig, med en liten hage. Og det var kort vei til både skole og barnehage. Jon lot seg begeistre, for han ville få fem minutter til jobb mot over en time som han hadde. Grete ble selvsagt ikke begeistret.
Men jeg var steil og sa til Jon at dette var helt nødvendig for forholdet vårt. Grete ble med for å se på huset da det ble bestemt at vi skulle kjøpe det. Hun syntes faktisk det var fint og sa da hun så ene soverommet at dette kunne være hennes rom.
– Ja, det er gjesterommet, svarte jeg.
Et lite sammenbrudd
Da vi flyttet inn, kom hun med en stor eske som hun ba Jon bære inn på gjesterommet. Så hørte jeg henne rope på Jon at han måtte hjelpe henne.
Da jeg så inn på gjesterommet noe senere, så jeg Gretes bilder på veggene, gardiner jeg aldri hadde sett, og pynteting på kommoden.
Jeg følte jeg skrek høyt uten å åpne munnen, før jeg rev ned både gardiner, bilder og pynt, la alt oppi esken og bar den ut på trappen. Jeg gikk inn i stuen og hadde et lite sammenbrudd foran øynene på Jon, Grete, to venner av Jon og min søster, som hjalp til med flyttingen.
Jeg skal ikke gjengi hva jeg sa, men langt tids oppsamlet eder og galle kom ut. Jeg registrerte så vidt at Jon støttet moren ut og at de kjørte vekk. Min søster fant frem en flaske vin, og vi satt mellom esker og møbler sammen med Jons sjokkerte kamerater og tømte den.
Såret svigermor
Jon kom tilbake utpå kvelden. Anna var hos min søster. Moren var såret, og jeg var utakknemlig, sa han. Jeg skjønte at han helst ville ha kjørt tilbake til moren og blitt der, men jeg sa at han måtte tenke på Anna.
Det gjør Jon. Han er en like fantastisk pappa som sønn. Som samboer er det verre. Han klandrer meg for at moren sliter med nervene, noe hun har klart å innbille ham.
Grete nekter å komme til oss slik det er nå. Jon og Anna besøker henne. Jeg er ikke invitert.
Jeg tør ikke be om unnskyldning for utbruddet mitt, for jeg er redd ting skal bli som før.
Varer ikke evig
Jon og jeg har også fine stunder sammen, men Jon klandrer bare meg og ikke moren for at ting er som de er, og det går ut over forholdet vårt. Det gjør at jeg ofte er sur og skarp i stemmen når jeg snakker til ham.
Det virker som det er det Grete vil, at det skjærer seg helt mellom oss. Da får hun gutten sin på over 40 år for seg selv igjen. Det hun ikke tenker på, er at hun ikke varer evig.
Men jeg bretter opp ermene og er klar til kamp. I kveld skal jeg tenne levende lys til en bedre middag.
Jeg skal fortelle at det er en annen som får bruk for det ekstra soverommet. Kanskje den lille kan mykne farmoren, slik at hun vil ha et normalt forhold til oss.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
