Hva var det svigersønnen min skjulte?

Siss, vårt eneste barn, hadde mistet sin elskede og flotte Tore i en tragisk ulykke. I seks år hadde hun vært alenemor for Susanne, som nå var ni år.

I en kort periode hadde Siss et forhold til en mann som viste seg å være gift fra før. Det gikk svært hardt inn på henne, og selvfølgelig tok vi dette hardt, vi også.

Så møtte hun Ola. «Dere kan komme og hilse på ham om to uker», sa Siss, og jeg skjønte at hun gledet seg til å vise ham frem. Hun fortalte at de hadde holdt sammen en stund, men hun hadde ventet med å fortelle oss den gledelige nyheten.

«Etter den forrige skuffelsen måtte jeg være sikker på at han mener like mye alvor som jeg», sa hun og sukket lykkelig av forelskelse og forventning.

En mørk skygge i øynene

Siss bodde en liten reise unna oss. «Bare hun ikke brenner seg nok en gang», sa jeg til mannen min. «Hun høres nesten for begeistret ut.» «Siss er voksen, hun vet nok å velge rett denne gangen», sa Lars.

To uker senere svingte vi inn på tunet hos Siss. Susanne kom løpende ut og rett i armene våre. Siss klemte oss etter tur.

«Ola måtte dessverre steppe inn på et møte, med middag og festlig samvær etterpå. Sjefen hans ble syk. Men han kommer hjem så fort han kan. Ja, han har flyttet inn hos oss nå», sa hun og smilte blidt. 

Susanne så ned, og et øyeblikk syntes jeg å se en mørk skygge i øynene hennes. Men så fort vi var inne i huset, var hun seg selv igjen.

Les også: (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok

Kom hjem i dårlig forfatning

Siss serverte en nydelig middag, og praten gikk om løst og fast. Før vi visste ordet av det, var klokken på vei mot midnatt.

Susanne hadde lagt seg, vi voksne satt foran peisen med et glass vin. Plutselig hørte vi at noen låste seg inn, og der sto en høy, kjekk mann i døråpningen.

Han var synlig beruset. «Beklager at jeg er i denne forfatningen når jeg skal hilse på mine svigerforeldre», sa han og smilte dumt.

Ved å komme hjem sterkt beruset ga han et dårlig førsteinntrykk, dessuten syntes jeg det var noe sleskt og fordekt over ham. Siss var altfor god for denne mannen. For ikke å snakke om Susanne! Den lille godjenta mi som hadde mistet pappaen sin, fortjente ikke å måtte forholde seg til denne mannen.

Da vi hadde lagt oss, lesset jeg bekymringene over på Lars. «Nå må du ikke se spøkelser, vennen min. Ola har representert firmaet, og det kan fort bli for mye av det sterke, særlig etter en lang arbeidsuke. Han ser da ut til å være en flott fyr.» «Utenpå, ja», sa jeg. «Men bak det flotte utseendet er det noe som ikke er bra for jentene våre!»

Ba om unnskyldning

Lars fnøs. «Jeg har lyst til å se den svigersønnen som knirkefritt ville gått hjem hos deg. Du forgudet jo Tore. Men vi må se fremover. Du skal se alt fortoner seg annerledes i morgen.»

Ola var oppe da vi kom inn på kjøkkenet neste morgen. Blek og noe rusten i stemmen smilte han og ba om unnskyldning for at det var blitt som det var blitt kvelden før.

«Men dere ser nå ut til å være fornuftige mennesker som lar folk få en sjanse», sa han noe spørrende og skjenket nytrukket kaffe til oss.

Helgen gikk som en røyk, og Ola var både hyggelig og gjestfri.

Han laget deilig søndagsmiddag, og han tok oss med for å vise oss barndomshjemmet sitt. Han ble foreldreløs som 15-åring, fortalte han.

«Så jeg håper virkelig vi kan få et godt familieliv sammen.»

Svevde på rosa skyer 

Lars nikket og klappet Ola vennskapelig på skulderen. Da syntes jeg at jeg så et triumferende drag over øynene til Ola. Han tror visst at seieren er hans, tenkte jeg. Jeg sa ikke noe. Greit at Lars var dum nok til å la seg blende, men det var ikke jeg!

Etter noen uker kom Ola, Siss og Susanne på besøk til oss. Ola hadde med både blomster og vin og oppførte seg som en gentleman. Siss så ut som om hun fremdeles svevde på rosa skyer.

Men var det ikke et eller annet i Susannes øyne som ikke var helt godt? Jentungen var mye stillere enn vanlig. Skygget hun unna Ola, mens det virket som om han på sin side ikke visste hva godt han skulle gjøre for henne? La henne være i fred, tenkte jeg, men jeg sa ingen ting.

Ba meg ta meg sammen

Det ble en fin helg, bortsett fra at jeg voktet Susanne. Da de hadde reist, la jeg frem bekymringene for Lars. Han ba meg ta meg sammen. Og jeg forsøkte virkelig det, satte alle krefter inn for å like Ola.

Vi møttes flere ganger i løpet av de nærmeste månedene. Vi hadde det fint, og jeg lot som ingen ting.

Lars og Ola hadde funnet tonen, og Siss virket like betatt. Men så var det Susanne, da. Hun virket ikke glad. Og hun var blitt tynnere. Jeg nevnte det for Siss. Men hun sa at Susanne hadde strukket seg i været, og at vekten ikke greide å følge med. At Susanne virket trist, hadde hun overhodet ikke lagt merke til.

Les også (+): Berit tok mannens telefon da den ringte. Han innrømte til slutt at det hun hadde hørt, var sant

Bitene falt på plass

«Du bekymrer deg for mye», sa Siss. «Du har jo bare Susanne og meg. Men du skal se det snart blir en til du kan uroe deg for. Jeg er gravid», sa hun og klappet seg på magen.

Det gikk kaldt gjennom meg. Dette gjorde det jo enda vanskeligere å få Ola ut av familien. Men jeg tok meg sammen, smilte og gratulerte.

Rett før vi skulle si adjø, kom Susanne løpende og kastet seg rundt halsen min. «Mommo, kan du ikke ta meg med hjem til dere? Mamma skal jobbe nattevakt, og jeg liker ikke å være alene med Ola. Han er så klengete.» 

Jeg ble kald og varm om hverandre. Utsatte han Susanne for overgrep? Misbrukte han barnebarnet mitt? Inni hodet mitt falt bitene på plass.

Siden det var skoleferie, fikk Susanne bli med til oss i noen dager. Vel hjemme fortalte jeg Lars om mistankene mine. Lars nektet å tro at Ola var i stand til å gjøre Susanne noe vondt. Men jeg var helt overbevist om at han ikke var som han skulle være mot Susanne. Til slutt ringte jeg til Siss og buste ut med bekymringer og mistanker.

Det ble helt stille i den andre enden. Så begynte hun å gråte. «De går ikke så godt sammen», snufset hun. «Og Ola prøver desperat å få henne til å like ham. Susanne var jo vant til at det bare var oss to. Hun er sjalu på Ola, og etter at hun hørte at jeg er gravid, er det blitt enda verre.» 

Forsto sannheten

«Men hva med de sørgmodige øynene hun har hatt de siste månedene?» spurte jeg.

«Jeg har også lagt merke til at hun har forandret seg hver gang du har vært i nærheten», sa Siss. «Hun er smart, vet du. Er klar over at du lett lar deg snurre rundt lillefingeren hennes».

Lars og jeg ble enige om å snakke med Susanne. «Han vil veldig at vi skal være venner. Men jeg trenger ikke noen ny far, så! Og jeg vil ikke bli storesøster», sa Susanne.

Der kom sannheten. Etter mye snakk måtte hun innrømme at Ola egentlig var veldig snill.

«Men jeg vil at det bare skal være mamma og meg – og så dere to, da», sa hun og begynte å gråte. «Jeg liker ikke at moffa og Ola er så gode venner heller», hikstet hun.

Jeg måtte innrømme for meg selv at det ikke var så stor forskjell på min og Susannes måte å reagere på. Jeg fikk meg en skikkelig lærepenge. Gledet jeg meg ikke over at min datter hadde funnet en ny kjærlighet? Var jeg i stedet litt sjalu på den nye mannen i livet hennes? Og hadde jeg helst sett at Susanne bare hadde oss å ty til? 

Ville vært min skyld

Jeg bestemte meg for å være helt ærlig og snakke ut med både Ola og Siss.

Jeg fortalte akkurat hvordan jeg hadde følt og tenkt, og spurte om vi ikke kunne starte med blanke ark. Dessuten ba jeg Ola om tilgivelse for mistenksomheten min.

Susanne ble en helt annen etter at hun forsto at jeg fullt og helt hadde akseptert Ola, og etter at jeg sa til henne at en bedre pappa enn Ola kunne hun ikke ha fått.

Gradvis aksepterte hun ham, og da ­lillebroren kom til verden, var hun den skjønneste storesøster en baby kunne få.

Dette er nå tre år siden. Ola og jeg har det beste forhold i dag. Og han behandler Susanne og lillebroren helt likt. Vi er en sammensveiset og glad familie.

Det kunne fort ha endt med total splittelse. Og det ville ha vært min skyld. Takk og pris at jeg fikk øynene opp i tide. Det er farlig å tro at man alltid er den som vet best.