Jeg har tre barn. Inkludert min mann

Kroppen min er opprørt og jeg føler meg amper og ­irritert. Nok en morgen har jeg trampet ut av huset for å få være for meg selv en stund. Hva skjer? Jeg spør meg om dette.

Mannen min og jeg, som bestandig har kost oss sammen, flyr i tottene på hverandre rett som det er. Ting er ikke lenger bra. 

Allerede da jeg møtte ­Thorleif, jobbet han i Nord­sjøen, hvilket betydde at han var borte flere uker om gangen med påfølgende perioder hjemme.

Jeg husker at jeg så på dette som litt problematisk, fordi jeg var forelsket og ønsket å ha ham nær meg hele tiden. Men jeg vennet meg til situasjonen.

Da vi flyttet sammen, etter å ha vært kjærester i ett år, lærte jeg raskt å sette pris på mine aleneuker. Da var jeg sammen med venninner, eller tuslet rundt i eget hjem og koste meg.

Satte pris på stillheten

Faktisk lærte jeg meg å sette pris på stillheten og roen, og det faktum at ingen rotet og forstyrret systemene mine.

At jeg ble gravid 25 år gammel, var ikke planlagt. Men da det skjedde, ble vi ­glade, begge to. Vi elsket hverandre og hadde bestemt oss for å satse på fremtiden sammen, uansett.

Den sommeren giftet vi oss i København, og den lykkeligste på jorden den dagen var meg. Mannen jeg sa ja til, var en arbeidskar, som tjente bra med penger. Han kom hjem i to uker om gangen, og da koste vi oss veldig og la vekt på å glede hverandre.

Det var nesten som om jeg ble nyforelsket hver gang han kom inn døren med kofferten sin. Da var stearinlysene tent og middagen sto klar på et pent dekket bord.

Det gjorde meg intenst ­lykkelig at han fortalte meg hvor sterkt han gledet seg til å komme hjem til meg. Alle rundt oss bemerket hvor fint det var å se to mennesker som så åpenlyst viste sin kjærlighet til hverandre. Jeg visste at jeg var heldig.

Stor belastning å være alene

Så fikk vi Aurora, som krevde masse fordi hun ikke var veldig glad i å sove. I denne perioden ønsket jeg å ha en mann som var mer hjemme. Da var det en belastning å være alene om ansvaret, også fordi jeg var utrygg som nybakt mor.

Ensomhet var også en ting jeg kjente på da jeg gikk rundt og vugget på et gråtende barn, uten å ha en annen voksen å snakke med. De rundt meg kommenterte at jeg var mye alene, og sa at de ikke hadde orket et slikt liv.

Men Aurora ble eldre og alt ble bedre. Det var mye godt selskap i henne, fordi hun var en blid unge. Når Thorleif kom hjem, nikoste vi oss. Da hadde vi alle den tiden andre familier ikke hadde.

Jeg ble vant til å være alene, og da vi fikk barn nummer to, lille Mikael, gikk det helt greit. Jeg hadde mine systemer og klarte meg fint, selv om det selvfølgelig var slitsomt å passe på to små barn alene i lange perioder.

Endelig «vanlig»

Fremdeles var jeg forelsket hver gang mannen min kom hjem, men jeg kjente også på en annen ting: Hver gang han dro ut på plattformen igjen, var det godt å være ­alene. Jeg innså at han forstyrret opplegget jeg hadde ved å rote, lage lyder og ta plass.

Først da ungene begynte på fritidsaktiviteter og de skulle hit og dit hver ettermiddag, begynte jeg å lengte etter å ha en mann i huset. Jeg kjørte i skytteltrafikk og ble sliten av det. «Kan du ikke finne arbeid på land?» ba jeg Thorleif.

Han sa at han elsket livet i Nordsjøen, men at han ville forsøke å søke på andre jobber for å hjelpe meg. Da han fortalte at han hadde sagt opp i oljefirmaet og skulle begynne i et stort, norsk firma som drev med drivstoff, ble jeg overstadig glad. «Endelig blir vi en vanlig familie», var kommentaren min.

Ungene hoppet av glede fordi pappaen skulle bo hjemme hele tiden.

Tre barn

Det jeg glemte, er at alminnelige familier har sine utfordringer, som vi var blitt spart for gjennom vår situasjon i mange år.

Den berømte tannkremtuben som klemmes i feil ende, og de skitne håndklærne som slenges rundt etter en ustrulturert mann, var ikke noe jeg kjente til i stor grad.

Da Thorleif kom hjem, begynte problemene i vårt ekteskap. En følelse jeg hadde kjent svært lite til så langt i vårt samliv, dukket opp og vokste seg stor. Det var irritasjon over at han ikke fulgte mine systemer.

«Jeg trodde at det var tungt å være alene om å ha to barn å følge opp. Nå har jeg fått tre», sa jeg i et forsøk på å være morsom, men det lå noe under det jeg sa, en desperasjon.

Jeg har lært at ikke alle mennesker takler å leve sammen hver dag, og at det å være adskilt i perioder kan gjøre kjærligheten lettere. Thorleif og jeg fungerer mye bedre sammen når vi er fra hverandre i lange perioder om gangen.

Tåler ikke å se hverandre daglig

Når vi ser hverandre hver dag, glemmer vi å være hyggelige mot hverandre. Vi, som praktisk talt aldri kranglet før, krangler hver dag om små filleting.

Jeg sier til meg selv at jeg må ta meg sammen og se gjennom fingrene med rotet etter ham, men klarer det ikke. Jeg er rett og slett for vant til bare å ha meg selv å forholde meg til når barna er vel i seng.

Nærast er du når du er ­borte, noko er borte når du er nær, dette kallar eg kjærleik, eg veit ikkje kva det er, sies det i et dikt, og slik føler jeg det.

Noe er borte nå som mannen min bor hjemme og jeg må forholde meg til skitne underbukser, kvelder hvor han sitter som limt foran fjernsynet og manglende evne til å se hva som må gjøres.

«Hva er det med deg? Det var du som ville at jeg skulle få en jobb på land», sa han i morges, før jeg gikk ut og ­satte meg her jeg sitter nå.

Jeg angrer

Ja, det var jeg som ønsket å få et helt vanlig familieliv. Men nå angrer jeg. Jeg vil ha det som før. Jeg vil ha en mann som er borte, slik at jeg kan gjøre ting på min måte.

Jeg vil kjenne på gleden over å savne og gjenforenes.

Når jeg kommer hjem i dag, kommer jeg til å si til Thorleif at vi må ta et grep hvis vi skal klare å holde sammen. Jeg ser at det beste for oss er at han jobber offshore.

Det er ikke fordi jeg ikke er glad i ham, men fordi jeg har vent meg til et liv som også gir meg alenetid. Faktisk er det blitt slik at jeg føler meg småsprø av å forholde meg til ham hver dag.

Jeg forteller historien min for å fortelle at noen par ­trenger å være fra hverandre i perioder for å bli gode mot hverandre.

Thorleif og jeg er slik, og nå skal vi leve det livet som gagner vår familie best. Jeg bare håper at han får til­bake sin gamle jobb. 

Min sønn har barn med to kvinner. Mødrene krever at jeg stiller opp som barnevakt

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.