Jeg følte vi bodde blant samfunnets tapere. Så lærte naboene meg en lekse for livet

I fjor ble jeg, bare 27 år gammel, alene med min lille sønn Sven på tre år. 

Ekskjæresten min og jeg hadde ikke gjort stort annet enn å krangle det siste halve året, så det var en lettelse.

Men fra det øyeblikket Sven og jeg ble alene, hang økonomien min i en tynn tråd, og det endte med at vi måtte si opp vårt elskede rekkehus.

Jeg lette iherdig etter et hyggelig nytt sted, men til slutt endte jeg med å si ja til en leilighet i 4. etasje i et sameie med mange kommunale boliger et stykke unna der vi hadde bodd før. 

Virket stusselig

Da jeg var ute for å se på stedet, så jeg mange voksne som tilsynelatende var hjemme midt på dagen, og jeg tenkte at det kanskje også ble drukket i overkant mye øl i noen av leilighetene. Alt virket ærlig talt litt stusslig. 

Det var ingen tvil om at Sven og jeg hadde havnet blant mennesker som var «ressurssvake». Ikke akkurat drømmestedet mitt, men det var ikke noe å gjøre med det, vi måtte jo ha et sted å bo.

Den første tiden gikk med til å gjøre det hele hjemmekoselig og fint. Jeg kjøpte også noen nye møbler til barnerommet, selv om kontoen min nesten var tom. Sønnen min skulle ikke lide fordi budsjettet var stramt. 

Så ikke mange andre

Inni meg var alt likevel fortsatt kaotisk. Jeg var lettet over å komme bort fra det gamle livet vårt, men jeg var også lei meg for at familiedrømmen min ikke hadde holdt.

Dessuten var jeg ensom. På de lange kveldene, når Sven hadde lagt seg, var det veldig stille i leiligheten – bortsett fra når jeg kunne høre de som bodde under meg krangle eller de unge menneskene til venstre ha fest. 

De gamle venninnene mine var opptatt med sitt, innimellom stakk moren min innom, ellers så jeg ikke mange andre.

Jeg brukte en del tid på å sitte og se ut av vinduene, og der kunne jeg blant annet se en helt ung kvinne som bodde skrått overfor med den lille datteren sin. Fra kjøkkenet vårt var det fritt innsyn til deres.

Syntes synd på henne

Moren var ung og en sånn type med store bryster og store lepper, kullsvarte vipper og platinablondt hår. Jeg tenkte at hun nok ikke var så intelligent og syntes litt synd på henne og datteren.

Etter et par måneder i leiligheten i fjerde etasje var humøret mitt helt på bånn. Jeg følte meg isolert, og helt ærlig følte jeg også at jeg hadde «falt i gradene» – før bodde vi i et pent rekkehus, nå bodde vi i et boligkompleks omgitt av tapere.

En søndag formiddag møtte jeg den unge moren fra vinduet overfor på lekeplassen sammen med den to år gamle datteren hennes. Først observerte jeg dem bare på avstand.

Ble overrasket 

Datteren kom snart bort og begynte å leke med Sven. Vi voksne kom også i prat, og Bettina, som hun het, var veldig fornuftig å snakke med.

Jeg fortalte at jeg hadde litt vanskelig for å finne meg til rette og følte meg alene.

Bettina tok hånden min, for det kjente hun godt til. Og så fortalte hun meg at de var fire unge kvinner med barn fra blokka som lagde mat på omgang og hjalp hverandre med barnepass i ny og ne. Hun inviterte meg til å være med.

Jeg nølte først, men takket så nysgjerrig ja til å komme til alenemødrenes neste fellesmiddag.

Det foregikk hos Bettina to dager senere, og fra den kvelden endret tilværelsen seg for meg, og jeg måtte stille og litt flau erkjenne at jeg hadde dømt Bettina og de øvrige beboerne i boligblokken altfor hardt. 

Følte meg hjemme

Det var nemlig noen virkelig varme og åpne kvinner jeg møtte, og jeg følte meg straks hjemme blant dem.

I dag, ett år etter at vi flyttet inn, er jeg en fast del av kretsen. Jeg har ikke lenger hastverk med å komme meg bort, for jeg har fått et fantastisk nettverk, og vi har det veldig gøy og fint sammen. Sven har også fått et par gode venner blant noen av de andre kvinnenes barn.

Takket være dem kan jeg nå også gå ut og more meg iblant eller ta en kveldsvakt på jobben og spe på lønnen nå og da.

Livet er både morsommere og lettere slik. Så jeg er virkelig takknemlig for at Bettina tenkte bedre om meg enn jeg i starten gjorde om henne.

Derfor vil jeg også gjøre alt for at fordommene mine ikke fremover får lov til å bestemme når jeg møter et nytt menneske på min vei. 

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det dreier seg ikke om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.