Ekskjæresten min krever tilbake penger for mat og ferier

Enkelte menn og kvinner tåler ikke å bli forlatt. De mister all evne til rasjonell tankegang og bruker all sin tid og energi på å plage den som gikk, noe jeg smertelig har fått erfare.

En mann jeg i utgangspunktet ikke hadde noe vondt å si om, har vist seg å være en slik plageånd. Nå vurderer jeg å gå til politiet og anmelde ham for trakassering.

Jeg var blitt alene etter en opprivende skilsmisse da jeg traff Knut. Han var også alene, og vi hadde mye til felles gjennom opplevelsene vi hadde hatt. Vi fant gjenklang i hverandres ensomhet og sorg.

Jeg er 38 år, mor til to barn og har daglig omsorg for dem. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke er den typen kvinne som roter seg borti kontrollerende menn med psykopatiske trekk.

Men nå står jeg altså midt oppi en slik situasjon, og jeg har erfart at det er umulig å vite hvem en person virkelig er før det har gått en tid.

Ting gikk litt for fort mellom Knut og meg, og da jeg forsto at han likevel ikke var mannen for meg, nektet han å akseptere det. Nå forfølger han meg ved hjelp av tekstmeldinger på mobilen, «til­feldige» møter i butikken og mail.

Selv om jeg ikke tror at Knut er farlig, føler jeg meg utrygg. Og fordi barna mine var en del av forholdet vårt, er ting blitt vanskelig.

Ungene liker ham jo og blir glade når Knut kommer bort til dem for å prate. Siden de er bare ni og elleve år, kan jeg ikke fortelle dem alt. Da vil de bli redde, og det synes jeg ikke er riktig overfor dem.

Jeg er enslig forsørger og er i jobb. Da jeg og barnas far skilte lag, beholdt jeg huset, og boligutgiftene er store. Hver måned må jeg vurdere nøye hva jeg og barna skal prioritere å bruke penger på.

Da Knut kom inn i livet mitt, var jeg sliten av å ha det vanskelig økonomisk. Han var spandabel og stilte opp for både meg og barna.

Jeg falt for ham fordi han var så ukomplisert og liketil.

Og da han nærmest flyttet inn hos oss etter to måneder, tenkte jeg for meg selv at ting gikk litt for fort, men av frykt for å såre ham sa jeg ingen ting.

Les også (+): Jeg lurte ham til å gjøre meg gravid

Ting gikk altfor fort

Sakte, men sikkert ble Knut en selvfølgelig del av min og barnas hverdag. Han spiste middag sammen med oss, sov over og hadde klærne sine på soverommet mitt.

Uten at vi hadde snakket om å bli samboere, ble han en av oss. Hele veien følte jeg at noe skurret fordi han bare gled inn på denne måten.

Da vennene mine sa at de syntes ting gikk vel fort, og at barna ikke skulle ha blitt involvert på et så tidlig tidspunkt, var jeg i grunnen enig. Men gjort var gjort, og jeg bestemte meg for å prøve å få forholdet til å fungere.

Knut var blitt sviktet og trengte en å elske. Jeg var i samme situasjon, og det gjorde at vi fant trøst i hverandre. Forskjellen var imidlertid at Knut var forelsket i meg, mens jeg hele veien måtte forsøke å hente frem varme følelser for ham.

Til slutt fikk jeg det ikke til. Jeg innså at det ikke nytter å tvinge seg til å elske et annet menneske, og at jeg hadde forvekslet lettelsen over å være to med forelskelse.

Knut var ikke min type. Kanskje var det dårlig gjort mot ham at det tok et helt år før jeg sa det til ham, men jeg hadde virkelig ingen intensjoner om å utnytte ham. Frykten for å bli alene igjen, og frykten for å såre ham, fikk meg til å holde ut altfor lenge.

Knut hadde beholdt sin egen leilighet, men var aldri der. Også når han hadde samvær med sin sønn, var de hos meg. Han kjøpte inn deilig mat, og jeg tilberedte den. Da jeg skulle bytte inn bilen, gjorde han det for meg.

Den nye bilen kostet 10 000 kroner mer, og han insisterte på å betale mellomlegget – som en gave til meg. På det tidspunktet var vi jo et par, og siden han bodde gratis hos oss, tok jeg imot gavene.

Da det ble påske og vi ­skulle på ferie, betalte han hotelloppholdet på et hotell jeg ellers aldri ville ha benyttet fordi det var for dyrt. Jeg trodde at Knut hadde råd til det.

Da jeg forsto at vennskapet med Knut ikke var nok til at vi kunne satse på et liv sammen og jeg sa det til ham, tok han det forferdelig tungt. I tre måneder tryglet og ba han. I den perioden snakket han aldri om penger.

I den grad han plaget meg, var det i form av forsøk på å overtale meg til å forsøke på nytt.

Det kunne komme inn 50 tekstmeldinger fra ham på mobiltelefonen min i løpet av en natt. «Jeg skal bli akkurat den mannen du ønsker deg», insisterte han.

Jeg syntes synd på Knut, men kunne ikke fortsette. Jo oftere han sendte meld­inger, desto mer sikker ble jeg på at han ikke var den rette for meg. Og da han endelig forsto det, begynte marerittet. Fra å være en snill og omtenksom mann ble han en sann plageånd.

Jeg forsøkte å fortelle ham at jeg ikke har noen mulighet til å gi ham tilbake alt han la ut for i tiden vi var sammen, alt i alt et femsifret beløp. Men Knut nektet å høre på meg. Han kalte meg de verste ting og sa at jeg bare hadde vært ute etter pengene hans, og hvis han ikke fikk pengene jeg skyldte ham, ville han gå til en advokat.

Les også (+) Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Meldinger hele døgnet

Da jeg sa at han tross alt har bodd gratis hos oss, fyrte han løs med at jeg skyldte ham 10 000 kroner for bilen, 18 000 kroner for påskeferien, og diverse tusen kroner for andre ting.

Gang på gang ramset han opp kravene sine, både via telefonsamtaler og tekstmeldinger.

Lot jeg være å ta telefonen, fikk jeg straks en melding fra ham. «Tør du ikke å ta telefonen, feiging!» kunne han skrive. På det verste kan det tikke inn 100 tekstmeldinger i løpet av et døgn. Jeg føler at jeg snart blir gal av dette.

Så langt har jeg bare gitt Knut pengene for bilen. Mest av alt skulle jeg ønsket at jeg hadde penger nok til å gi ham alt han krever. Da ville jeg kanskje ha blitt kvitt ham.

Nå angrer jeg på at jeg lot ham overtale meg til å dra på ferie på hans regning. Jeg angrer også på at jeg byttet inn den gamle bilen, som tross alt fungerte bra nok til mitt bruk.

Det var dumt av meg å la Knut spandere så mye på meg. Jeg forstår jo at i ettertid kan det se ut for andre som om jeg har brukt ham. Men jeg gjorde ikke det! I så tilfelle brukte han meg i like stor grad, siden han nærmest flyttet inn og bodde gratis hos meg og barna.

Når jeg forteller historien min til vennene mine, reagerer alle på samme måte. De ber meg skaffe meg hemmelig telefonnummer. Selvfølgelig har jeg prøvd det, men det jeg ikke tenkte på, var hvor stor tillit barna mine har til Knut. Da de støtte på ham på gaten, og han sa til dem at han hadde mistet det nye telefonnummeret mitt, ga sønnen min ham nummeret med det samme.

Jeg har forsøkt å si til barna at Knut sliter med seg selv fordi han er trist, og at det er derfor han plager meg. Men de liker ham fremdeles. Som unger flest elsker de voksne mennesker som gir dem gaver og penger, og Knut har alltid vært snill mot dem. Nå føler jeg at han bruker dem i den krigen han har erklært mot meg.

Jeg klandrer meg selv veldig for at jeg introduserte barna for Knut. Jeg visste altfor lite om ham da jeg involverte ham i livet vårt, innser jeg.

Jeg har fått nok av menn for en stund. Håpet er at jeg skal bli kvitt min ekskjæreste og plageånd. Vennene mine har bedt Knut om å la meg og ­barna være i fred, men han sier til dem at jeg er en lykkejeger og en hore. Noe av det han sier, må jeg bare distansere meg fra.

Jeg vet jo at han innerst inne ønsker å ha et forhold til meg, og at han snakker nedsettende om meg fordi han vet at jeg aldri vil ta ham tilbake. En mann som nekter å akseptere et brudd, og som hevner seg når det går opp for ham at han har mistet kjæresten sin, er definitivt ikke en mann for meg.

Jeg har vurdert å ta opp et lån for å gi Knut de pengene han mener han har krav på, men er blitt frarådet å gjøre det av en advokat jeg kjenner.

Det finnes jo ingen papirer eller dokumenter som sier at jeg skylder den mannen noe som helst. Så jeg sitter på gjerdet og fortviler, i håp om at ting vil roe seg etter hvert.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.