Som mor vet jeg hvor sårt det er når ens eget barn ikke blir akseptert

Jeg får vondt i magen og føler meg kvalm når jeg leser om barn som har bedt alle kameratene i klassen til feiring av dagen sin, for så å oppleve at de bare blir noen få. Minner fra da min datter var liten presser seg frem, og jeg vet nå at det alltid kommer til å føles sårt å tenke tilbake.

Min førstefødte ble en bitte liten jente, som kom ni uker for tidlig til verden. Hun veide halvannet kilo og måtte ha hjelp til å puste den første tiden. Jeg følte meg så lykkelig da jeg forsto at det kom til å gå bra med henne. Den bitte lille kroppen vekket til live beskytterinstinkter i meg, som jeg ikke visste at jeg hadde. Hun ble det aller viktigste i livet, uten tvil.

Vi trodde lenge at det ikke preget Aurora at hun var født prematur. Men da hun begynte på skolen, forsto vi at hun ikke bare var mindre av størrelse enn de andre; hun lærte heller ikke like fort som gjennomsnittet.

«Hun er nok bare litt «forsinket», var beskjeden vi fikk av legene.

Det ga mening, for hun var en jente som klarte seg bra. Hun var uansett så snill som det er mulig å bli. Og vi fant en forklaring på hvorfor hun slet med å lære å lese. Hun så dårlig og måtte ha briller. Når hun fikk dem, ble alt bedre, og vi var så lykkelige.

Dessverre for Aurora ble brillene hennes en fin anledning for andre til å erte henne og slenge dumme kommentarer.

Vi forsto at hun ikke hadde det så greit sosialt i klassen, og snakket med læreren om hva vi kunne gjøre for å hjelpe henne. Å be andre med hjem var en løsning, og vi forsøkte dette.

Ville invitere alle

Da hun skulle feire 8-årsdagen, bestemte vi oss for å be alle jentene i klassen. Hun hadde ingen spesiell venninne hun pleide å være sammen med, og jeg sa til henne at vi skulle lage en så morsom bursdag at alle husket den. Vi la oss virkelig i selen da vi forberedte skattejakt og mimekonkurranser.

«Tror du de kommer, mamma?» husker jeg at hun spurte.

«Selvfølgelig kommer de», sa jeg. Jeg forsto ikke at hun hadde fått med seg noe jeg ikke ante noe om. Jentene i klassen hadde hvisket og tisket om at de skulle til en annen jente på «Barbiefest».

I min naivitet hadde jeg sendt ut invitasjonen uten å kreve at det ble gitt en tilbakemelding på om de kom eller ikke.

I min verden gir man beskjed hvis man ikke kan, uansett, så jeg gikk ut fra at samtlige 11 inviterte ville dukke opp for å feire min lille prinsesse. Jeg hadde bakt sjokoladekake og boller og dekket på med morsomme plastglass og fargerike servietter.

Klokken ble seks og det ringte på døren. Utenfor sto den eneste av de inviterte som ikke tilhørte Auroras klasse. Tina var en fremmelig jente, som var ett år eldre, og det første hun sa var: «Hvor er de andre?»

«De har ikke kommet ennå, men er nok her snart», sa jeg.

Kanskje var det allerede da at jeg følte en uro i kroppen, for de neste minuttene sneglet seg av sted. Ingen ringte på. Ingen åpnet døren og ropte inn til oss. Aurora sto i en nydelig prinsessekjole og hadde en finger i munnen, som om hun var nervøs.

«De er sikkert bare litt forsinket», sa jeg oppmuntrende.

Hun så på meg, og jeg forsto at hun ikke var så sikker på at jeg hadde rett. Klokken halv syv var det fremdeles bare to jenter, og den ene ­gjesten vi hadde, konstaterte at de andre sikkert ikke ville komme.

«Aurora er ikke så populær», sa hun, og slo hammeren rett på det betente spikerhodet. Jeg fikk lyst til å ­gråte, men tok meg sammen.

«Vet dere, jenter, vi lar oss ikke stoppe og lager an KANONFEST, uansett», sa jeg oppmun­trende.

Jeg hentet frem dukkene til Aurora og satte dem på hver sin stol.

«Nå har vi prinsessefest, og dere skal spise så mye kake at dere sprekker!»

Ingen mor kan redde en situasjon som den vi kom i. Selv om du gjør alt du kan for å få et barn til å glemme noe leit, ligger det og ulmer under overflaten. Jeg fikk jenta mi til å le, og nabojenta syntes det ble en morsom bursdag, men da det ble kveld og bursdagsbarnet skulle legge seg, så hun på meg med store øyne:

«De ville heller gå på ­Barbiefest, mamma. De sa at de ikke ville i min bursdag.»

Jeg tok armene rundt henne og holdt fast. Stakkars, stakkars jenta mi.

Læreren og jeg ble enige om ikke å lage et stort nummer ut av det som hadde skjedd. I stedet tok hun opp hvor viktig det var at foreldre tenkte på klassemiljøet på det neste foreldremøtet.

Slet i mange år

Aurora slet i flere år med å få gode venner. Da hun var 12 år, kom det en ny jente i klassen, som så på henne med nye øyne, og da fikk hun sin aller første bestevenninne. Hverdagen ble brått lysere, og hun strålte av glede hver dag.

Det gikk fint med datteren vår til slutt. Hun vokste seg flinkere og flinkere og er i dag utdannet frisør og har det godt på alle måter. Hun fokuserer ikke på årene da hun ble stengt ute fra klassefellesskapet, og vi snakker ikke om det som skjedde.

Det er rett og slett for sårt. Selv rystes jeg langt inn i sjelen over at foreldre kan tillate at barn velger bort en klassevenns fødselsdag fordi de ikke liker vedkommende. Det er de voksnes ansvar å lære barna at man kan omgås og ha det hyggelig sammen, selv om man er forskjellige.

Som mor vet jeg hvor trist det kjennes at ens eget barn ikke blir akseptert som det er.

I en periode gråt jeg meg selv i søvn fordi de andre barna var så fæle mot min eiegode datter. Hun gjorde ingen fortred, så bare litt annerledes ut på grunn av brillene med de tykke glassene.

Hun hadde ikke selvtillit nok til å ta igjen, og hun ble et lett offer. Nå skal det sies at hun ikke ble slått eller mobbet med ukvemsord. Nei, det var ignoransen og det at de frøs henne ut av fellesskapet, som var «greia». Hun ble oversett som om hun var luft, og når det skulle velges lag i gymtimene, sto hun alltid alene igjen til slutt.

Jeg forteller historien vår for å minne om hvor viktig det er at mødre og fedre utøver god dømmekraft og bruker fornuften når det blir invitert til feiring, eller deres egne barn skal feire selv.

Å delta og inkludere er viktige ord i denne sammenhengen. Heldigvis gikk det bra til slutt for Aurora, men hjelp, så vondt det var å se at hun led. Den smerten jeg følte som mamma unner jeg ingen andre å bære.

Min sønn har barn med to kvinner. Mødrene krever at jeg stiller opp som barnevakt

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.