Han flyttet inn til en yngre kvinne. Jeg godter meg over det som nå har skjedd

Jeg har snakket mye med datteren min Line i dag. Hun kom innom meg for å spise middag, og hun fortalte at hun har tenkt mye på det som har skjedd i det siste.

Pappaen hennes, Roy, fant en yngre kvinne og flyttet inn til henne. Men ingenting ble som han trodde. Det vet jeg.

Jeg kjente et snev av lykke da hun gikk. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at nå er det jeg som faktisk er vinneren i denne skilsmissen, ikke han.

Line føler at det er flaut, for nå venter de barn, og hun synes at faren hennes er altfor gammel til å bli far igjen i en alder av 50 år. 

Jeg vet at han ikke har ønsket seg flere barn. Den diskusjonen hadde vi for mange år tilbake da jeg var inne på tanken om å få en attpåklatt.

Jeg vet at han ikke har ønsket seg denne graviditeten, og jeg kjenner at det gjør noe med meg, i positiv forstand. Ikke minst fordi jeg vet at Roy vil være ta ansvar og stille opp.

Dermed blir ikke livet hans slik han så det for seg, han som snakket så mye om hvor godt det skulle bli å få voksne barn, og få friheten tilbake.

Skilsmissepapirene ligger ferdigsignert. I morgen skal jeg sende dem av gårde, og skilsmissen er snart et faktum.

Det har vært et tøft år. Roy og jeg har vært gift i 26 år, og 50-årsdagen hans sto for tur da han fortalte at han hadde møtt en annen kvinne, 15 år yngre enn ham og barnløs.

Jeg kjempet ikke imot, men jeg ble både nedbrutt og sjokkert. Det kom helt uventet på meg og jeg skulle ønske at det aldri hadde skjedd, men jeg kunne jo ikke tvinge ham til å bli. 

Det ble en tøff prosess å bryte opp fra alt det vante, men med gode venninner og mye støtte fra min nærmeste familie, klarte jeg å stable meg på bena igjen. Jeg beholdt leiligheten vår, og Roy flyttet rett inn til henne.

Det ble mange stille kvelder hvor jeg kjente på det intense hatet, men jeg snakket aldri høyt om det til noen. Jeg var bitter. Veldig bitter. 

Jeg hadde planlagt et stort 50-årslag for ham, som jeg selvsagt avlyste. En vond kontrast til stoltheten jeg følte da vi feiret sølvbryllupet vårt året før.

Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld

En slags deilig hevn

Selv om Roy og jeg hadde vært gjennom vanskelige perioder i ekteskapet vårt, hadde vi alltid før klart å innhente oss og satse på nytt. Og Roy hadde snakket mye om hva vi skulle gjøre etter at døtrene våre flyttet hjemmefra.

Men så rakk vi altså aldri å utforske den siden av livet, sammen. To måneder etter at Line flyttet hjemmefra, ville han skilles.

Jeg visste at Roy hadde en drøm om å reise rundt i USA med bil, og at han ville at vi skulle leie seilbåt og seile rundt i Middelhavet. Disse drømmene kan han jo se langt etter nå. Det verste for meg var nok at han hadde funnet seg en såpass mye yngre kvinne. 

Det fikk meg til å føle meg gammel og ubrukelig. Men akkurat nå er nettopp det noe jeg liker å tenke på, at hun er 15 år yngre enn meg, og at hun er gravid.

Jeg vet at dette er tøft for Roy. Jeg vet så inderlig godt at han ikke ønsker seg flere barn. For meg er bare tanken i seg selv en slags deilig hevn. Det å vite at Roy skal bruke årene fremover til å være småbarnspappa, gleder meg. Nå er det jeg som er fri til å reise og oppfylle drømmene mine. 

Det blir jeg som vil ha overskudd til å være mormor når den tiden kommer, og som kan bruke fritiden min og pengene mine på det jeg vil. Mens han er nyskilt, 50 år og snart pappa …

Pengene jeg hadde spart til 50-årsdagen hans, har jeg brukt til å pleie meg selv. Jeg har unt meg både fotpleie, hudpleie og massasje. Nå kjenner jeg at jeg er lettere til sinns, og at jeg er klar til å gå videre i livet. 

Roy er fanget i noe han egentlig ikke ønsker, mens jeg kan gjøre som jeg vil. Bare tanken gir meg en sterk tilfredshet. Jeg har troen på en ny tid. Jeg er utadvendt, jeg tar vare på meg selv, og jeg vet at mange verdsetter meg. 

Mens han skal gjennom nattevåk, bleieskift og foreldremøter i barnehagen, skal jeg kose meg med venninnene mine, dra på konserter, deilige ferier og nyte livet.

Og hvem vet, kanskje jeg til og med møter kjærligheten igjen? Livet ble ikke slik jeg trodde det skulle bli, men for min del kan det bare bli bedre, slik jeg ser det nå. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.