Min sønn har barn med to kvinner. Mødrene krever at jeg stiller opp som barnevakt
Min sønn gir blaffen i barna sine og jeg må stadig stille opp. Nå er jeg så sliten at jeg må sette grenser.
I dag har jeg skrevet kontrakt med formannen i borettslaget. Jeg har endelig fått leid en garasje og ser på det som første steg på veien til å kunne ha privatlivet mitt i fred. Til uken kommer det en mann som skal lage kikkhull i døren min.
I stedet for å ta en konfrontasjon og kanskje en krangel med mødrene til barnebarna mine, gjør jeg ting i det stille for å beskytte meg selv.
Jeg er farmor til fire flotte barnebarn, to av dem ganske små – Morten på seks år og Hilde på tre. Det er ingenting i veien med barna. Jeg trives sammen med dem og vet at de liker å være hos meg. Men det er måten alt rundt meg fungerer på – eller rettere ikke fungerer på – jeg blir sliten av.
Jeg har to sønner. Eldstesønnen min er gift og lever i et stabilt ekteskap. De har to tenåringer. Vi har et normalt familieforhold, og jeg fungerer godt i min rolle som mor, svigermor og farmor for dem.
Det er min yngste sønn, Anders, som er faren til Morten og Hilde. Problemet er at Anders har barn med to forskjellige kvinner, og at han ikke er særlig flink til å følge opp barna eller samværsavtalene. Det er jeg som blir presset til å ta ansvaret for dette.
Fra han var barn har Anders vært ansvarsløs og egoistisk. Han snek seg unna det meste, selv om vi voksne prøvde å få ham til å hjelpe til. «Gidder ikke» eller «har ikke tid» var standarduttrykkene hans når jeg forsøkte å få ham til å rydde, ta oppvasken og annet hjemme.
Da Anders var 14 år og midt i den verste opposisjonen, ble mannen min og jeg skilt. Det var en tøff tid, og jeg hadde ikke ork til å ta igjen med Anders, orket ikke krangel og bråk. Så jeg sluttet å kreve noe av yngstegutten min.
Jeg plukket opp skittentøyet etter ham, og jeg gjorde rent rommet hans. Jeg håpet at han etter hvert ville bruke staheten sin til noe positivt.
Det har han for så vidt gjort. Han bestemte seg for å starte eget firma etter at han tok utdannelse som bilmekaniker, og han gjør det ganske bra. Det har vist seg at han både er arbeidsom og flink når det gjelder noe som interesserer ham.
Les også (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Mange kjærester
Anders har mange damehistorier bak seg. Det virker som om han ser på kvinner som forbruksvare. Så fort han blir lei av en kjæreste og gjør det slutt med henne, finner han seg en ny. Som 20-åring møtte han Kari, og hun ble gravid etter kort tid. Men forholdet deres var turbulent, og like etter at Morten var født, ble det slutt.
Anders fulgte ikke opp samværsavtalene, og det ble derfor til at jeg stilte opp som stolt farmor. Jeg gjorde det altfor lettvint for Anders, for når jeg passet Morten, slapp Anders konfrontasjoner med Kari. I ettertid ser jeg at jeg gjorde en stor feil den gangen, for siden har Kari tatt det for gitt at jeg stiller opp.
Da Morten var to år, ble jeg uføretrygdet. Det har ført til at Kari plasserer gutten hos meg hver gang hun skal noe, helg som hverdag. «Det må da være godt for deg med besøk av barnebarn, nå som du går hjemme hele dagen», sier hun.
Gutten ankommer da med en bag full av klesskift, for moren mener det er best for Morten at han overnatter når han er hos meg. «Det blir mer ro over samværet», sier hun.
Selvsagt er det da guttens ve og vel hun tenker på, ikke mitt. For jeg blir ganske sliten av å ha ansvaret for en aktiv krabat døgnet rundt. Jeg ville vel ikke blitt så utkjørt hvis det bare var Morten jeg skulle passe.
Anders gjorde nemlig sin neste kjæreste gravid også. Elise var, i likhet med Kari, knapt blitt kjent med Anders før hun ble gravid, og også det forholdet skar seg med én gang lille Hilde var født.
Kari og Elise opprettet kontakt etter bruddet for at søsknene skulle få bli kjent med hverandre, og det syntes jeg var veldig bra. For jentene handler det ikke bare om barnas beste, men også om å vise felles styrke overfor Anders òg, ikke minst, overfor meg.
Begge er de sinte og bitre på Anders fordi han sluntrer unna pappaansvaret. Og når det ikke nytter å kjefte på Anders, tar de meg i stedet. Så fort de har hatt en krangel med sønnen min, ringer de meg for å fortelle hvor udugelig og ansvarsløs han er. De kommer også stadig med utsagn om hvor mye barna savner ham. Da vet de at de pirker borti samvittigheten min.
Jeg er den første til å innrømme at Anders ikke burde hatt barn. Han eier hverken ansvarsfølelse eller tålmodighet. Men skal jeg straffes for det?
Kari og Elise bruker meg som avlaster, og det gjør de på en måte jeg ikke lenger vil finne meg i. De bare dumper inn med barn og bager for overnatting, ofte uten å varsle på forhånd. De tar det som en selvfølge at det alltid passer for meg å være barnevakt.
Hvis de ringer på forhånd, lar de ungene snakke. «Farmor, jeg gleder meg så til å være hos deg i helgen», sier Morten. Og da vet både han og moren at jeg ikke klarer å si at det ikke passer. Det er ikke lett å si nei til Kari og Elise heller. De er munnrappe, temperamentsfulle, manipulerende og har sterk vilje.
Les også (+): Alt sto i hans navn og jeg hadde ingenting da han forlot oss. Men det skulle bli mye verre
Jeg lar være å lukke opp
Innerst inne er jeg faktisk litt redd dem. På mange måter legger de skylden på meg for at Anders ikke er god nok som far. Det er vel derfor de mener jeg skal straffes til å ta det ansvaret som er hans. Jeg har hatt Morten og Hilde hos meg i utallige helger og er totalt utslitt hver gang de blir hentet søndag ettermiddag.
Jeg har vært klar over at når bilen min står utenfor her hvor jeg bor, vet de at jeg er hjemme. Nå har jeg altså søkt om garasje for å gjemme bilen min. Så kan jeg også la være å lukke opp når de ringer på, selv om jeg er hjemme.
I det siste har jeg vært veldig sliten og nervøs. Jeg skvetter til så fort det ringer på, og har latt være å lukke opp et par ganger.
Jeg sliter med nattesøvnen og har innsett at jeg må sette grenser. Men fordi jeg synes det er vanskelig å snakke med Elise og Kari, setter jeg inn andre tiltak. Nå har jeg nettopp fått vite at Anders venter barn nummer tre. En ny, ung dame er i bildet, og jeg er stygt redd for at mønsteret gjentar seg, slik at jeg må ta på meg ansvar for nok et barn.
Selvsagt er jeg glad i barnebarna mine. Men jeg er over 60 år og har ikke overskudd og krefter til å være der for dem til enhver tid. Jeg har behov for å kunne disponere mer av tiden min som det passer meg. Jeg har hatt min tid med barn, og jeg kan ikke få gjort noe med Anders nå.
Han er voksen, det er for sent å oppdra ham på nytt. Samtidig mener jeg at både Kari og Elise burde ha ventet med å bli gravide med en mann de knapt kjente. Ved å bære frem barna gjorde også de et valg. Hadde de gitt seg tid til å bli bedre kjent med Anders, ville de ha oppdaget alle de umodne sidene hans.
De klager også til meg over at de ikke får nok penger av Anders til barna sine. De er sinte og bitre og spør meg stadig om jeg kan bidra til de større utgiftene. Innimellom har jeg gjort det, men i det siste har jeg sagt at ting som sykler og dyre klær får være bursdags- og julegaver.
«Du er visst like gjerrig som sønnen din, du», var Karis spydige kommentar til forslaget mitt. «Er det nødvendig å være så vrang? Du kan jo bare få igjen for utleggene dine av Anders», sa Elise. Jeg svarte ikke, men ga ikke etter for presset denne gangen.
De vet begge utmerket godt at Anders aldri ville gi meg igjen for det jeg kjøper til barna hans. I mitt stille sinn tenker jeg at jammen kunne de spørre sine egne foreldre om å trå til litt også. Som ufør har jeg ikke all verden å rutte med.
Det er det nye svangerskapet og den kommende babyen som har fått meg til å treffe tiltak for å beskytte meg selv. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å få enda en av Anders’ eksdamer hengende rundt meg.
Jeg klarer ikke engang å glede meg til å bli farmor på nytt og kjenner at jeg skulle ønske jeg ikke skulle ha noe med dette nye barnet å gjøre. Bare tanken gjør meg sliten.
Jeg synes det er veldig trist at det skal være slik. Det er vondt å tenke på at jeg har en sønn som ikke stiller opp for sine egne barn, men jeg kan ikke lenger være hans stedfortreder.
Mitt oppriktige ønske er at Anders innser ansvaret sitt. Dette sier jeg til ham, men det er som å snakke til veggen. Det eneste jeg kan gjøre, er å leve i håpet.
