Svigermor avslørte mitt skjulte alkoholproblem
Jeg drakk vin hver kveld for å dempe stress. Så sa svigermor én setning som fikk meg til å innse alkoholproblemet.
Niels og jeg hadde to små barn. Emma gikk fortsatt i barnehagen, og Lucas hadde begynt i 1. klasse. Vi var nettopp blitt ferdige med å bygge hus. Og for et år siden hadde jeg overtatt farens min bedrift og blitt selvstendig eiendomsmegler. Derfor var det full fart.
Jeg måtte dra inn mye penger for å holde hodet over vannet, så både jeg selv og to ansatte kunne få lønn, og i tillegg hadde vi vårt eget hus, som hadde blitt en god del dyrere enn vi hadde budsjettert med.
Niels var miljøtekniker og ansatt i kommunen, så han hadde den faste lønnen sin, som ikke kunne rokke ved. Jeg kunne derimot skru opp inntekten min ved å gi litt ekstra, så det ble jeg som løp fortere for å få det til å gå rundt. Det var også greit, men likevel var det jo to små barn som krevde mammaen sin når jeg kom hjem utpå kvelden. Det var også alle de andre praktiske oppgavene i hus og hage som Niels ikke rakk i hverdagen, og som vi derfor måtte hjelpe hverandre med i fritiden. Kort sagt hadde vi det virkelig travelt.
Av den grunn visste jeg ikke om noe bedre enn å åpne en flaske rødvin når jeg kom hjem fra en hektisk dag. Jeg kunne med én gang kjenne hvordan pulsen sank, og dagens stress langsomt ebbet ut etter det første glasset vin. Litt etter skjenket jeg glass nummer to, som jeg gikk og nøt mens jeg lagde mat. Nummer tre drakk jeg til maten, og nummer fire når jeg sank ned i sofaen foran fjernsynet etter at barna hadde lagt seg.
Sa ingenting
Niels drakk derimot sjelden mer enn ett enkelt glass. Han kommenterte aldri forbruket mitt, og jeg hadde nok også blitt sur hvis han hadde gjort det. For så mye som jeg slet, og så mye penger som jeg skrapte sammen, så var det bare rimelig at jeg fikk lov til å slappe av med et glass vin etter arbeidstid.
I helgene gikk korken av den første flasken allerede fredag ettermiddag, og mange ganger hadde jeg drukket mesteparten av flasken før vi satt ved middagsbordet. Flaske nummer to ble åpnet mens ungene så på Disney-underholdning, og derfra fløt alkoholen i en jevn strøm fram til søndag kveld.
Så kom svigermoren min, Ingrid, på langhelg. Vi hadde alltid hatt det godt sammen, Ingrid og jeg. På grunn av avstanden var det ikke så ofte vi så hverandre, men når vi gjorde det, elsket vi begge å sitte og ordne verdenssituasjonen langt ut på natten. Med en flaske på bordet, for Ingrid likte vanligvis også et glass vin.
Denne gangen var det imidlertid annerledes. Hun ankom omtrent samtidig som jeg kom hjem fra jobb en torsdag. Jeg trakk helt selvfølgelig opp en flaske og ville by henne et glass. Men Ingrid sa nei takk. Hun ville helst vente til vi skulle spise. I et brøkdels sekund følte jeg meg fryktelig utlevert, for jeg hadde jo allerede skjenket opp til meg selv og tatt den første, store slurken. Som den eneste. Niels og Ingrid sa likevel ikke noe.
– Nå, men da skåler jeg bare med meg selv, sa jeg med et lite, dumt smil, som skulle dekke over at jeg kanskje innerst inne likevel var litt flau over å stå her og drikke alene midt på ettermiddagen på en helt vanlig hverdag.
På fredagen kom det også vin på bordet. Jeg hadde sett fram til en lang, hyggelig kveld, og det var også kjøpt inn rikelig med vin. Men jeg ble skuffet. Ingrid brøt opp allerede ved 23-tiden med en bemerkning om at hun var trøtt og ville legge seg. Hun ville jo gjerne være opplagt til å kunne finne på noe med barna dagen etter, som hun sa. Det kunne jeg ikke riktig si noe til, selv om det ergret meg. Jeg hadde gledet meg til vårt vanlige nattesnakk, og det sto jo fortsatt vin på bordet. Den drakk jeg alene.
Spørsmålet
Neste dag hadde jeg ubehagelig kraftige tømmermenn. Heldigvis visste jeg at jeg bare måtte slepe meg fram til lunsj, så kunne jeg ta en øl, og det ville hjelpe på det. Den ettermiddagen ble vi enige om å gå en tur i skogen. Vi var nødt til å kjøre i to biler, så Niels tok ungene med i vår, og jeg hoppet inn i Ingrids. Mens vi kjørte, spurte Ingrid meg plutselig om jeg ikke hadde det godt i livet mitt?
– Hva mener du? spurte jeg.
– Drikker du ikke litt vel mye? Er det noe du prøver å flykte fra? spurte hun rolig.
Det benektet jeg blankt. Jeg hadde det helt fint. Travelt, men bra. Det var jo også bare i helgene jeg tok et ekstra glass. Og særlig nå som hun var på besøk. I hverdagen var det slett, slett ikke så mye. Ingrid snudde hodet og så på meg.
– Det er helt greit, sa hun.
– Det er ikke overfor meg du skal stå til ansvar. Men kanskje overfor Emma og Lucas?
Au! Hun stakk kniven rett inn i mitt aller ømmeste punkt.
– Emma og Lucas har det fint. De mangler ikke noe, svarte jeg litt for raskt.
Ingrid sa ingenting. Hun sendte meg bare et lite, trist smil.
Resten av dagene Ingrid var der, drakk jeg som jeg pleide, for det var ingen som skulle komme her og fortelle meg hva jeg skulle drikke eller ikke drikke. Ingrids kommentarer hadde gjort meg barnslig og trassig. Hun hadde sikkert merket det, for søndag kveld, da vi på et tidspunkt var alene på kjøkkenet, la hun plutselig en hånd på armen min.
– Jeg vil deg jo ikke noe vondt, Karen, var det eneste hun sa.
Samvittigheten
Etter Ingrids besøk gikk den neste uken som den pleide. Jeg drakk mine vanlige 3-4, iblant 5, glass rødvin hver kveld, men jeg var faktisk ikke helt så uberørt av det som før. For jeg måtte bruke mer krefter på å unnskylde det overfor meg selv. Ingrids ord satt og klorte i den dårlige samvittigheten, og da vi kom til helgen, stanset jeg brått opp.
Jeg hadde for en gangs skyld kunnet gå tidlig fra, så jeg var allerede hjemme litt over ett. Jeg hadde veldig lyst på et glass vin, men noe holdt meg tilbake. Foran oss lå en hel, lang ettermiddag, og været var nydelig. Niels og barna kom om litt. Hvis jeg åpnet den flasken nå, ville jeg ikke orke å leke med Emma og Lucas om en halv time. Om en time ville jeg ikke engang høre ordentlig etter når de snakket til meg. Jeg svelget en klump i halsen og kikket ned på handleposene mine, som sto på gulvet og ventet på å bli pakket ut. Jeg hadde kjøpt seks flasker.
I det øyeblikket så jeg meg selv som en litt ensom kvinne, som var i ferd med å gå i oppløsning. Utad sterk, stresset, alltid i gang. Men inni på vei mot noe veldig ulykkelig, som jeg ikke hadde ord for.
Vendepunktet
Den kvelden åpnet jeg ingen vin. I stedet satte jeg meg ned og snakket ordentlig med Niels. Alt kom på bordet. Min opplevelse av at jeg ikke lenger kunne styre misbruket mitt. At jeg drakk for å dempe stresset mitt, men også for å flykte fra et liv som jeg etter hvert bare syntes handlet om å tjene penger. Jeg savnet nærhet med barna mine og nærhet med ham.
Plutselig la Niels en arm rundt meg.
– Kjære venn, sa han og fortsatte:
– Vi savner også nærhet med deg. Det er bare vanskelig å få til når du nesten alltid har så mye promille i blodet at vi ikke kan merke deg.
Herregud, så lei meg jeg ble da jeg hørte Niels si de ordene. Samtidig skulle jeg nesten ønske at han hadde sagt dem litt tidligere. Men det hadde han ikke turt, sa han. Han var redd for at det bare ville få meg til å drikke enda mer i trass, så han hadde lenge håpet at jeg en dag selv ville se at det var blitt for mye.
Fra da av sluttet jeg å drikke. Den første uken var ikke morsom, jeg var rastløs og irritabel, men det gikk heldigvis ikke lang tid før gevinstene begynte å tikke inn. Mannen min la merke til meg igjen. Og jeg fikk øye på ham og på barna mine. Jeg begynte å kunne kjenne meg selv, og kjenne alt det jeg hadde, men også alt det jeg savnet i livet mitt. Jeg fikk overskudd og begynte å drive med sport og være aktiv på en måte som helt fikk meg til å glemme alkoholen. Vi begynte rett og slett å få familielivet vårt tilbake igjen.
I dag drikker jeg ved festlige anledninger, og jeg kan også ta et glass vin eller to til lørdagsmiddagen, men i det daglige rører jeg ikke alkohol. Jeg savner det heller ikke, for jeg har det travelt med all mulig annen moro, og det jeg fikk i stedet, er så mye mer verdt, og det så jeg heldigvis i tide. Takket være svigermorens lille spark bak.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.