Jeg vokste opp uten en far og mamma ba meg glemme ham. En dag kom en rystende telefon
«Han er ikke verd dine tanker. Glem ham», sa mamma om min far. I voksen alder kom skjebne-telefonen.
Å være et barn uten far behøver ikke å være ille. Jeg hadde alt jeg trengte. Moren min giftet seg med en annen mann etter hvert, og han ble som en pappa for meg.
Jeg tenkte ikke ofte på det faktum at den virkelige faren min ikke ønsket å ha kontakt med meg. Mamma forsøkte aldri å pynte på virkeligheten.
Da jeg i åtteårsalderen spurte om faren min, sa hun rett ut at han hadde stukket av da han oppdaget at hun var gravid. Han var på ingen måte innstilt på å ta ansvaret for et barn. Tvert imot hadde han skjelt ut mamma fordi hun valgte å bære frem en unge.
«Han er ikke verd dine tanker. Glem ham», sa mamma bombastisk. Hun minnet om at han hadde hatt åtte år til å huske på meg. Siden det ikke engang hadde kommet en bursdagsgave i løpet av disse årene, mente hun at jeg hadde all grunn til å skrinlegge ham som far for resten av livet.
Min mor var en sterk dame, og hun tenkte veldig sort/hvitt. I hennes hverdag var det ingen nyanser. Enten likte hun mennesker, eller så gjorde hun det ikke. Jeg husker at jeg syntes det var plagsomt at hun var så rask til å trekke konklusjoner om folk.
Til og med når det gjaldt mine venner, var hun klar på hvem som var verd å samle på. Hun hadde en streng moralsk holdning og fant seg ikke i noe tull. Men hun tok godt vare på meg. Mamma arbeidet hardt for å forsørge oss i årene før hun traff Knut, som hun giftet seg med.
Les også (+): Berit tok mannens telefon da den ringte. Han innrømte til slutt at det hun hadde hørt, var sant
En dame med sterke meninger
Det var som om hun ville vise hele verden at hun ikke trengte en mann. «Vi to klarer oss», sa hun ofte.
Fordi hun fulgte meg opp og alltid var tilgjengelig for meg, savnet jeg ikke pappaen min. Jeg kjente ham jo ikke. Ut fra hva mamma sa, var han ikke en jeg burde savne, så jeg lot være.
Jeg ble voksen og traff Andreas, som jeg ønsket å dele livet med. Da vi giftet oss tre år senere, var det Knut som fulgte meg opp kirkegulvet.
Vi har alltid hatt et nært forhold. Han og mamma fikk ikke barn sammen, så jeg har vært eneste barn i familien.
Knut er en fin mann, som hele veien har forsøkt å moderere mammas altfor skarpe utsagn. Han var faktisk den som spurte meg om jeg ikke ville forsøke å finne faren min og få ham med på den store dagen.
Mamma ble rasende over forslaget. «Han gir blaffen i deg. Hvis du oppsøker ham, blir du bare skuffet. Han er følelseskald og slem! Slike menn forandrer seg ikke», minnet hun meg om.
Jeg la temaet dødt. Da jeg fikk min egen familie, begynte jeg likevel å tenke mer og mer på faren min. Behovet for å se hvem barna mine ligner, og hvor jeg har mine ansiktstrekk fra, ble mer og mer påtrengende.
Likevel gjorde jeg ikke noe med det. Jeg orket ikke å bli skuffet. Det var innlysende at han kom til å avvise meg, og det innså jeg at jeg ikke kom til å takle.
Heldigvis grep skjebnen inn. En dag ringte en kvinne på min alder. Hun presenterte seg som niesen til en mann som sa at han var min biologiske pappa.
«Onkel er blitt alvorlig syk og håper at du sier ja til å møte ham. Han ønsker å få fred i sjelen før han dør. Du har vært hans dårlige samvittighet i alle år», sa hun.
Med bankende hjerte gikk jeg noen dager senere til adressen jeg hadde fått oppgitt. Alt jeg hadde hørt om denne mannen, var negativt, og nå ville han møte meg. Jeg var spent og nervøs og gruet meg da jeg ringte på.
Les også (+): Jeg gjorde de samme feilene som mine foreldre. Til slutt måtte jeg ta et oppgjør
Så fikk jeg endelig se ham
Å se min far var som å se meg selv i mannlig utgave. Nesen, øynene, de lange og tynne bena. Plutselig fikk jeg vite hvorfor jeg er blitt meg.
Han satt i en stol i stuen sin da jeg nølende kom inn. «Hei på deg», sa han og smilte. «Så pen du er!»
Jeg følte øyeblikkelig sympati for ham, nervøsiteten forsvant, og ganske snart snakket vi lett og naturlig sammen. Han ba om tilgivelse for at han var så umoden den gangen mamma ble gravid.
«Med årene ble jeg voksen og tenkte mye på deg. Da ønsket jeg å ta kontakt, men det føltes håpløst bare å dukke opp etter så mange år. Derfor håpet jeg i stedet at du ville lete etter meg når du ble voksen», sa han.
Han hadde fulgt med på hvordan det gikk med meg i livet, sa han. Men ingen i hans omgivelser visste at han hadde en datter, så han hadde vært svært diskré.
Da mamma fikk vite at jeg hadde fått kontakt med faren min, ble hun så sint at hun ikke ville snakke med meg på mange uker. Hun mente at jeg svek henne. «Noen mennesker skal man ikke tilgi», sa hun hardt.
Jeg var ikke enig. Alle mennesker kan gjøre feil en eller annen gang i livet, likevel må vi unne dem tilgivelse. I løpet av de siste månedene min far levde, ble vi kjent med hverandre. Jeg likte ham, og det var ikke vanskelig for meg å forstå at situasjonen hadde vært vanskelig for ham også.
«Det finnes ingen unnskyldning for å svikte et uskyldig barn, men jeg håper at du likevel kan tilgi», sa han flere ganger.
Jeg tilga og ble glad i ham. Vi hadde mye til felles, og jeg merket at det gjorde ham lykkelig at jeg var der.
Da pappa døde, ordnet jeg begravelsen. Det var med sorg jeg tok avskjed med ham. Men midt oppi alt var jeg glad fordi jeg til slutt hadde fått muligheten til å ha kontakt med ham, og for at jeg på den måten fikk gitt ham fred i sjelen. Jeg vet at han var tilfreds da han døde. Han hadde fått ordnet opp.
Jeg arvet huset hans. Om ett år flytter jeg og familien min inn der, etter å ha pusset det opp fra kjeller til loft. Huset er pappas barndomshjem, og det er med varme følelser jeg bosetter meg i hans historie.
Mamma er fremdeles ikke fornøyd med at jeg tilga en mann som svek henne da hun trengte ham som mest. Men hun har akseptert situasjonen og sier at han i det minste hadde anstendighet til å la meg arve ham. Knut blunker til meg. «Dette unner jeg deg», er det som om han sier.
Arven, huset etter far, er ting. For meg var det viktigst å få på plass puslebitene i eget liv. Og er det noe jeg har lært, er det at det aldri er for sent å angre og tilgi.
