Jeg forsto ikke hvorfor mannen min var så sur og tverr. Svaret fikk jeg først da jeg satte foten ned
Plutselig virket Kasper så sur, og han kritiserte meg hele tiden. Hva det handlet om, fikk jeg først svar på da jeg endelig satte foten ned.
«Helt ærlig, Mette! Den hvite fargen er altså for skarp. Skulle den ikke ha vært bare litt mykere i nyansen?»
Kasper hadde nettopp kommet hjem fra en konferanse, og jeg hadde malt kjøkkenet imens. Vi hadde lenge vært enige om at veggene trengte å friskes opp, og siden jeg var alene hjemme de fire dagene Kasper var borte, ville jeg glede og overraske ham med at det endelig var blitt ordnet.
Men i stedet for å bli glad og overrasket hadde Kasper som det første kritisert fargevalget mitt. Det gjorde meg lei meg – igjen. For etter hvert var det nesten det samme hva jeg gjorde, så kritiserte Kasper meg.
Hvis jeg laget mat, var den for salt eller for søt. Hvis jeg foreslo noe vi burde oppleve sammen, gadd han aldri. I sommerferien hadde vi avtalt å leie et hus ved Vesterhavet, og jeg hadde brukt uker på å finne det rette. Da Kasper så huset, ristet han bare på hodet og ville plutselig heller sørover.
Samme kveld, som Kasper hadde kommet hjem fra konferansen sin, gikk det en film på TV. Jeg syntes den var morsom og koste meg. Helt til jeg så bort på Kasper. Han satt og himlet med øynene og syntes tydeligvis at den både var idiotisk og kjedelig.
Jeg ble mer og mer lei meg. Jeg var fullt klar over at Kasper ofte var for sliten og hadde fått veldig mye å gjøre etter at han hadde blitt forfremmet til sjef, men derfor trengte han jo ikke å være så avvisende og sur hver gang jeg åpnet munnen.
Jeg hadde faktisk forsøkt å si det til Kasper flere ganger, og da filmen var slutt, prøvde jeg igjen. Jeg forklarte ham forsiktig at jeg var lei meg og i ferd med å miste lysten til å være sammen med ham når han alltid syntes at alt jeg gjorde, var feil.
Jeg var fullt klar over at han var sliten og utmattet akkurat nå, så derfor syntes jeg at vi heller skulle snakke videre om det dagen etter. Deretter hentet jeg dynen min og sa at jeg sov inne på gjesterommet.
Det hadde ikke alltid vært sånn mellom oss. Vi hadde tidligere vært et godt team. Kasper hadde vært snill og hensynsfull, og vi hadde hatt noen deilige år sammen med barna våre, som nå hadde flyttet hjemmefra. Vi hadde de små systemene våre; Kasper handlet inn, jeg lagde mat, han gikk mest på jobb og tjente mest penger, og jeg gjorde mest rent og ryddet mest opp.
Men vi hadde alltid vært likeverdige, vi hadde ledd og snakket og gitt hverandre masse oppmerksomhet. Nå var alt annerledes. Kasper var konstant sur og kort for hodet.
Neste dag fikk vi likevel ikke snakket sammen. Kasper hadde noe arbeid som måtte fikses, og om kvelden skulle vi på fest. Jeg tok på meg den nye kremfargede kjolen jeg hadde kjøpt til festen. Mens vi sto foran speilet, og Kasper bandt slipset sitt, kikket han bort på meg og sa at det jo var hyggelig å se meg i noe nytt – selv om han vanligvis ikke var så begeistret for akkurat den fargen.
Bam. Der var den igjen, den kritiske og negative innstillingen til alt. Jeg ble bare så lei meg. Faktisk kunne jeg ikke huske sist han hadde sagt noe søtt til meg.
«Si meg, har du møtt en annen?»
Det bare glapp ut av meg. For det måtte jo være en grunn til at Kasper oppførte seg så kaldt overfor meg. Men han ristet bare på hodet, som om han tenkte at nå hadde jeg virkelig blitt gal.
Jeg var virkelig rådvill. For hva var det som var galt med ham? Det tenkte jeg på under mesteparten av festen, som vi kom oss gjennom med en pen – men svært kjølig – fasade. Innerst inne var jeg likevel ulykkelig, og på et tidspunkt fikk jeg det så vondt at jeg gikk ut på toalettet og ringte venninnen min Charlotte. Og så begynte jeg å gråte.
Neste dag sto jeg tidlig opp og kjørte hjem til henne. Først gråt jeg, men etter hvert fikk jeg det bedre. Det var så deilig å få snakket med henne, og det gjaldt tydeligvis også Charlotte, for vi endte opp med å avtale at vi skulle dra på en ukes ferie sammen, bare vi to. Uten menn. Bare slappe av og drite i det hele.
Uken etter bestilte jeg reisen. Og da Kasper kom hjem, sa jeg det til ham: «Forresten. Jeg drar til Kreta med Charlotte om tre uker.»
Kasper så på meg som om jeg nettopp hadde falt ned fra månen. Så forklarte jeg ham at jeg trengte å komme meg bort. Bort fra ham og fra det hele.
De neste ukene ble Kasper litt mer oppmerksom på meg. Og jeg fikk faktisk dårlig samvittighet over bare sånn å ville stikke av fra det hele. Men da han begynte å spørre meg ut om hvorfor jeg ville dra på ferie uten ham, og jeg forklarte ham det som det var, nemlig at han rett og slett holdt på å suge den siste resten av selvfølelse ut av meg, så det ut som om han begynte å forstå. Men nå hadde jeg bestemt meg. Jeg ville på ferie med Charlotte.
Vi hadde også en vidunderlig og hyggelig tur, og jeg fant tilbake til overskuddet og det gode humøret mitt. Og da vi kom hjem igjen, brune og glade, fikk jeg en skikkelig klem av Kasper, som hentet oss på flyplassen.
«Så deilig du ser ut! Å, som jeg har savnet deg», hvisket han.
Jeg var målløs. For sånn hadde han ikke sagt på veldig lenge. Og da vi kom hjem, hadde han dekket opp med tapas, vin og lys på bordet. Var det bare det som skulle til? En liten markering av at han ikke bare skulle ta meg for gitt. Tydeligvis. For i alle fall ble Kasper seg selv igjen, og han innrømmet også at han hele uken hadde vært redd for at jeg skulle forlate ham.
Han innrømmet til og med at han hadde vært litt for flink til å dra med seg alle spekulasjonene fra jobben hjem, og at det hadde gått utover oss. Det skulle han prøve å la være med fremover, og det løftet har han heldigvis - stort sett - holdt siden.
