Jeg lyttet ikke til kroppens signaler. En dag fikk det store konsekvenser
Da datteren min foreslo at jeg skulle ta en jobb som lærer, slo jeg til. Mindre enn et halvt år senere brøt jeg imidlertid sammen med alvorlig stress, som var nær ved å bli livstruende. Men det var også her jeg endelig lærte meg selv ordentlig å kjenne.
Jeg var singel da jeg midt i livet sto ved et veiskille. Etter 15 år i forlagsbransjen våknet jeg en dag opp til en oppsigelse.
Virksomheten gikk rett og slett ikke godt nok, og det ble dessverre begynnelsen på nesten ett års arbeidsledighet.
Jeg hadde det virkelig vanskelig i den perioden. Fra å være en selvstendig, skilt kvinne med masse pågangsmot og stor iver ble jeg mer og mer motløs. Ja, nesten apatisk, etter den uendelige rekken av avslag som etter hvert dumpet inn i innboksen min, og det ga selvtilliten noen kraftige knekk.
Datteren min på 24 hadde nettopp begynt på lærerstudiet, og en søndag kveld, da jeg hadde invitert henne på middag, ga hun meg en idé. Hvorfor prøvde jeg ikke å søke jobb som skolelærer? Det var jo mangel på lærere.
I tillegg hadde jeg en cand.mag. i norsk og engelsk, og jeg hadde også – riktignok for mer enn 20 år siden – vært engelsklærer på språkreiser i England et par somre. Marie talte varmt for saken. Hun syntes jo det var fantastisk å gå på lærerstudiet.
Jeg sov på det, og det gikk opp for meg at det kanskje nok var verdt å prøve. Jeg holdt jo på å gå ut av mitt gode skinn. Og så satte jeg i gang med å søke, jeg fikk mange avslag, men plutselig løsnet det, og jeg sto der med en lærerjobb i hånden.
Det var en skikkelig munnfull jeg skulle gape over. Lærer i norsk og engelsk på flere trinn og med kontaktlæreransvar for en 9. klasse. Men sommerferien hadde nettopp begynt, og lederen min lovet meg at jeg i løpet av skoleåret ville få all mulig hjelp og støtte.
Selv om jeg slett ikke var utdannet til å ivareta en jobb på det nivået, kastet jeg meg ut i det og sa ja.
Det viste seg bare å være vanskeligere enn som så. Vi skrev 2020, og man kom ikke langt i grunnskolen uten en egen innlogging som ga tilgang til all verdens materiell og systemer som kunne hjelpe meg i gang og gi meg oversikt. Lederen min lovet å ordne det, men hadde plutselig dratt på sommerferie uten at jeg hadde klart å få mitt personlige passord.
Det førte til at da første dag på jobben opprant, hadde jeg ikke kunnet forberede meg særlig mye. Jeg hadde riktignok lest Utdanningsdirektoratets læreplan - og puh, ambisjonene og kravene var ikke små! Det var nesten ingen grenser for hva barna skulle mestre.
Jeg fikk helt åndenød, og jeg begynte å få problemer med å sove. Kunne jeg i det hele tatt klare denne oppgaven?
Jeg ble kastet hodestups inn i jobben, hver dag handlet det bare om å henge med, og den hjelpen jeg hadde blitt lovet, var det ikke mye av. Jeg sto mutters alene med ansvaret for 25 elever, og jeg måtte tigge og be i flere uker før den elektroniske innloggingen min kom på plass. Jeg måtte også selv finne ut av hvilke lokaler som var ledige, hvordan de ulike teamene fungerte, hvilke møter jeg skulle delta på, og hva med en datamaskin, hva med alle bøkene og prøvene barna skulle ha, og hvordan skulle jeg håndtere samarbeidet mellom foreldre og skole?
Kollegene mine hadde like vanvittig travelt som jeg selv, og selv om de stresset og forsøkte å svare på bare en brøkdel av de mange spørsmålene jeg satt med, endret det ikke på at alt var kaos, alt var overveldende. Og skoledagene kunne jo ikke utsettes, timeplanen gikk tett og slag i slag fra dag én.
Jeg jobbet minst 12 timer hver dag bare for å føle at jeg så vidt klarte det. Søvnen min gikk fullstendig i stå, og i flere måneder sov jeg stort sett ikke mer enn tre timer hver natt.
Jeg gikk til sjefen min flere ganger og spurte om jeg ikke kunne få den hjelpen og veiledningen han hadde lovet meg. Jo, han hadde funnet en ekstern veileder til meg, men før forløpet rakk å komme i gang, ble hun sykmeldt.
– Du har gått ned i vekt. Du virker presset. Jeg fornemmer at du vil gjøre alt perfekt, men «godt nok» er også fint. Du gjør det bra!
Slik lød ordene fra sjefen min, men det hjalp meg ikke. Jeg kjempet videre, og jeg forestilte meg at jeg kunne jobbe meg ut av det.
Men jeg fikk vondt i magen av å stå alene med ansvaret på et foreldremøte med en masse krevende og negative foreldre som stilte skyhøye krav om individuelle løsninger og særbehandling av nettopp sitt barn. Dermed var innboksen min konstant overfylt med henvendelser fra foreldre.
Kollegene sa at jeg måtte ta alle foreldrenes krav og klager med ro. Det var jo ikke tid til å ta så mange individuelle hensyn. Foreldrene fulgte vel også med i mediene.
For meg var det bare det problemet at jeg ikke ante hvordan jeg skulle prioritere oppgavene mine. Og jeg manglet også løsningsmodeller. Hva gjorde man når Thorbjørn svarte frekt? Når han kom og gikk som det passet ham?
Eller hvordan tok man seg av Olivia, som hadde ADHD, og som satt apatisk og var umulig å engasjere på noen måte? Hvor langt skulle jeg egentlig ha kommet i pensum når det ble jul?
Spørsmålene hopet seg opp, mens jeg ble mer og mer utslitt og følte meg helt alene. Etter hvert hadde jeg ikke engang krefter til å be om hjelp. Jeg kjempet bare for å holde tritt og følte at jeg gikk raskt fremover i en mørk tunnel uten mulighet til å stoppe opp.
I desember gikk det fort. Jeg brøt plutselig sammen helt ut av det blå. Det var Thorbjørn som var den utløsende faktoren. Han hadde kalt meg «en sekk» og «ei hore», og jeg hadde gått gråtende til lederen min. Han lovet at vi sammen skulle ta et møte med Thorbjørn og muligens foreldrene hans. På det tidspunktet hadde jeg stort sett sluttet å spise, men jeg skulle klare det!
Dagen etter sto jeg og leste høyt fra en engelsk tekst i 8. klasse, og da jeg etterpå ba elevene fortelle meg hva den handlet om, gikk det opp for meg at jeg ikke selv ante det. Hukommelsen min var rett og slett borte. De kunne ha svart hva som helst, jeg var helt blank.
Den kvelden var jeg helt nede i kjelleren, men igjen sov jeg bare sporadisk. Jeg la all skylden på søvnløsheten min.
Familien min og vennene mine prøvde å overbevise meg om at jeg gjorde det godt nok, men det hjalp ikke. Jeg gråt mer og mer – også på lærerværelset etter en time der Thorbjørn igjen hadde fått meg helt ut av den. En kveld dro jeg ut på min vanlige løpetur. Og så skjedde det.
Jeg var i god form, men da jeg var halvveis, kollapset jeg. Jeg gikk fullstendig tom og klarte ikke å løpe ett skritt til. Det var først da det gikk opp for meg at jeg hadde nådd grensen. Kroppen min sa rett og slett stopp.
Jeg nærmest kravlet hjem, sjekket e-posten min av idiotisk vane og så enda en e-post fra en misfornøyd forelder. Jeg begynte å gråte og klarte ikke å stoppe. Jeg fikk ringt venninnen min, som kom susende. Og hun hjalp meg med å sykmelde meg på stedet.
Jeg var nede i et skremmende og mørkt hull i flere måneder. Fastlegen min var ikke i tvil: stress og overbelastning som hadde pågått altfor lenge. Hun trodde også at jeg hadde utviklet en egentlig depresjon, og da jeg kom til psykiater, var heller ikke hun i tvil.
Jeg måtte rett og slett langtidssykmeldes med en gang.
I nesten tre måneder var jeg helt ute av stand til noe som helst. Jeg gjorde ikke annet enn å prøve å sove, spise, gå turer og slappe av til mild musikk – og så gikk jeg til psykologsamtaler og fikk antidepressiv medisin. Det tok veldig lang tid før jeg i det hele tatt ble i stand til å samle tankene mine litt og tenke klarere over hva pokker det egentlig var som hadde skjedd.
Jeg var ikke minst dypt sjokkert over meg selv. At jeg slett ikke hadde lyttet til signalene kroppen min ga meg: Søvnløshet, manglende appetitt, dårlig hukommelse, konsentrasjonsvansker, lett for å gråte … Først da kroppen min virkelig brøt sammen, forsto jeg alvoret.
Jeg var naturligvis også noe sjokkert over at jeg faktisk ikke hadde fått mer støtte på skolen. En erfaren lærer kunne muligens ha forholdt seg mer tilbakelent, jeg var ikke lærerutdannet, men bare kastet ut på dypt vann. Jeg reagerte fortsatt med dårlige nerver hver gang jeg skulle snakke med lederen min i sykemeldingsperioden.
Etter fem måneder sto det klart at jeg ikke kunne vende tilbake - for jeg turte rett og slett ikke prøve igjen. Jeg opplevde at jeg hadde fått en helt ny sårbarhet, og det stilte meg i enda en ny posisjon når det gjaldt å få en ny jobb. Jeg var - for å si det mildt - blitt svært sårbar.
Psykologen min var til stor hjelp. Hun fikk meg til å kjenne meg selv bedre og lytte til hva følelsene mine fortalte meg. Det hjalp meg konkret med å se i helt andre retninger da jeg omsider begynte å bli klar for jobb igjen. Jeg skulle uten tvil være et sted der oppgavene var overkommelige, og der jeg kunne føle meg minst mulig på gyngende grunn.
Jeg var derfor så utrolig heldig at jeg fikk tilbud om en deltidsjobb med korrekturlesing. Tidligere ville jeg ha syntes at det var trivielt, altfor rutinepreget og uambisiøst, men nå var jeg bare lykkelig for jobben. Jeg visste nemlig nøyaktig hva jeg skulle gjøre – og jeg følte at jeg gjorde det godt.
Nå har jeg vært et halvt år i den nye jobben min, og jeg har endelig blitt et gladere menneske igjen. Men jeg er også et nytt menneske, som har lært å lytte til både kroppens og hodets signaler, og ikke minst å handle deretter, noe jeg i bunn og grunn bare er lykkelig for.
Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navn og sted oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
