Jeg trodde jeg ble hos Lasse for barnas skyld. Naboens ord traff meg rett i hjertet

Fordi min egen barndom var så vanskelig, drømte jeg bare om å la mine egne barn vokse opp i en ekte kjernefamilie. At jeg i virkeligheten sviktet dem ved å bli i et elendig ekteskap, tenkte jeg ikke på.

HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.

I den delen av oppveksten min hos moren min og stefaren min som jeg kan huske, var det normalt med voksne som lå og sov på sofaen på dagtid. Det kunne godt være noen jeg ikke kjente. Det var også vanlig å finne halvfulle flasker overalt. 

Jeg var ikke særlig gammel før jeg klarte å dra en kjøkkenstol bort foran det åpne kjøleskapet for å ta meg noe mat selv når jeg var sulten. Noen ganger var det bare ikke særlig mye å velge mellom.

Jeg husker også at politiet banket på fordi naboene hadde klaget over støy. Jeg kan også huske flere tilfeller der jeg var den eneste i barnehagen som ikke var blitt hentet. Det var sikkert velment at en av de yngste barnehagelærerne flere ganger tok meg med hjem og lot meg overnatte, men i virkeligheten gjorde hun meg en bjørnetjeneste. 

For selv om jeg nøt å bli skjemt bort og få bade i badekaret hennes, utsatte handlingen hennes det øyeblikket da noen fra det offentlige for alvor fikk øynene opp for at moren min ikke var i stand til å ta seg av meg. 

Faren min var på det tidspunkt allerede død av et rusmisbruk, men det visste jeg ikke den gangen. Jeg trodde han jobbet på Svalbard, slik jeg hadde blitt fortalt.

Da en saksbehandler endelig fikk øye på oss, hadde jeg allerede begynt å skamme meg over å komme i barnehagen i skitne klær og over at moren min var full i de samtalene institusjonen kalte henne inn til, hvis hun i det hele tatt møtte opp. Jeg klarte heller ikke lenger å sove gjennom støy, roping og høy musikk, og jeg ble redd for kranglingen mellom de voksne.

Likevel ga det offentlige moren min så mange sjanser at jeg rakk å fylle åtte år før jeg ble tatt ut av hjemmet mitt og plassert hos Karen og Karsten. De var begge i slutten av 40-årene den gangen og hadde vært profesjonelle fosterforeldre i over ti år. 

Karen og Karsten bodde på landet og hadde to ponnier, kaniner og katter, og jeg fikk et nydelig rom og all den støtten og nærheten jeg kunne ønske meg. De ga ikke inntrykk av å synes synd på meg, men stilte i stedet krav, og selv om jeg noen ganger syntes de var strenge, forstår jeg i dag at de bare var dyktige og ville meg det beste.

Moren min døde da jeg var 16, og jeg ble boende hos Karen og Karsten til jeg var godt over 18. De støttet meg i å utdanne meg til sykepleier, og de hjalp meg også med å flytte til en liten ettromsleilighet. Jeg holdt kontakten med dem, spiste hos dem minst én gang annenhver uke og feiret høytider og bursdager hos dem.

I dag er jeg 39 år og tenker at jeg slapp heldig fra min vanskelige barndom. Men jeg kan også se at det likevel var den som var årsaken til min iver etter å stifte min egen trygge kjernefamilie med fargekoordinerte sokkeskuffer og matplan på kjøleskapet.

Etter å ha prøvd meg litt frem med jevnaldrende kjærester møtte jeg, som 20-åring, Lasse da jeg var ute for å feire etter vel overstått eksamen. Lasse var langtransportsjåfør og ni år eldre enn meg. 

Selv om han allerede hadde begynt å bli tynn på toppen, følte jeg meg veldig tiltrukket av ham. Han virket først skeptisk til meg, og senere forklarte han at nølingen hans skyldtes min unge alder, for han ville ikke vente ti år til med å stifte familie.

Til tross for forbeholdene hans endte vi med å bli vilt forelsket i hverandre. Vi ble kjærester, og to år senere giftet vi oss. På det tidspunktet hadde jeg for lengst flyttet inn i Lasses lille bolig. I bryllupet var jeg gravid, men det var bare Lasse og jeg som visste det. 

Noen dager senere fortalte jeg det til Karen, som jeg fortsatt hadde kontakt med. Men jeg hadde også fått et godt og nyttig vennskap med nabokona Merete, som var 20 år eldre enn meg, og som bodde sammen med mannen sin i en liten bungalow 200 meter fra oss.

Da jeg fikk rier tre uker før termin, var Lasse i Trondheim med lastebilen, og Merete kjørte meg til sykehuset og støttet meg under den ganske langvarige fødselen. Lasse dukket opp da jeg etterpå lå i sengen på sykehuset sammen med vår nyfødte sønn.

På grunn av min egen oppvekst tok jeg ikke lett på noe som helst når det gjaldt sønnen vår, og noen ganger syntes Lasse at jeg var for streng og for hønemor. Det kunne vi godt bli litt uenige om, men jeg sto på mitt. Ønsket mitt om den trygge, velfungerende kjernefamilien var nemlig fortsatt intakt, og jeg hadde ikke arbeidet særlig mange måneder etter min første barselpermisjon før jeg var gravid igjen. 

De fleste, Karen inkludert, trodde det var en glipp, men det var det ikke. Lasse, som var enebarn, ønsket nemlig ikke at sønnen vår skulle være det samme, og jeg var helt enig. Vi fikk derfor enda en sønn, og to år etter kom enda en.

Kanskje fordi jeg hadde mye å henge fingrene i med fulltidsjobb og tre sønner, tok det en stund før jeg innså at Lasses engasjement i familieprosjektet vårt hadde begynt å falme. Da hadde jeg jobbet et halvt års tid etter min siste barselpermisjon. 

Det tydeligste tegnet var at han sluttet å vise hensyn. Hvis han ikke fikk sove, så han for eksempel på TV med lyden skrudd høyt opp på soverommet. Han hadde også begynt å slurve med seg selv og gadd ikke lenger å flytte glass og tallerkener fra bordet når han hadde spist. Jeg følte at han hadde mistet respekten for meg, men det avviste han og beskyldte meg i stedet for å være urimelig og anstrengende.

Hans mor hadde aldri vært min største fan, og faktisk hadde hun under mitt tredje svangerskap gitt uttrykk for at det var hardt for Lasse med alle de barna. Jeg hadde først prøvd å få et godt forhold til henne, og da det prosjektet led skipbrudd, hadde jeg ignorert de spisse bemerkningene hennes så høflig som mulig. 

Nå begynte Lasse å besøke henne alene og i lange perioder av gangen, og etterpå visste hun altfor mye om hva som rørte seg i familien vår og i ekteskapet vårt. Det ble jeg både sint og såret over.

Det førte til bitre krangler, der Lasses tone kunne bli ganske grov. Likevel fikk jeg et sjokk da han for første gang brukte min belastede bakgrunn mot meg. Det var ikke engang noen grunn til å gjøre det, og jeg ble så såret at jeg for en sjelden gangs skyld begynte å gråte.

Så angret han, og vi ble forlikt, men snart gjorde han det igjen. Det gjorde meg ulykkelig, men jeg bet tennene sammen, holdt ut og gjorde mitt beste for å styre unna kranglene.

Plutselig fikk jeg en ubehagelig smerte i underlivet som tvang meg til å oppsøke lege. Det viste seg å være en seksuelt overførbar sykdom, og jeg visste jo at jeg ikke hadde vært utro. 

Hjemme sa jeg til Lasse at han måtte gå til legen selv, og så spurte jeg ham rett ut om han hadde vært sammen med andre kvinner mens han var på langtransport. Det var ikke første gang jeg hadde fått den følelsen, men Lasse nektet. 

Som svar anklaget han meg for utroskap med bakgrunn i min mors moralske habitus. Jeg ble sint, men på grunn av guttene hadde jeg ikke lyst til å trappe opp konflikten akkurat der. Etter den bataljen begynte Lasse å snakke virkelig stygt til meg. 

Jeg lot alltid stikkene og provokasjonene hans prelle av på meg, og det gjorde jeg bare for guttenes skyld. Men tingene gikk i feil retning, og i en glidende prosess ble Lasses tone overfor meg grovere og grovere. Vi kunne fortsatt ha noenlunde hyggelige kvelder hvis Lasse bestemte seg for det, men innerst inne hadde jeg blitt oppmerksom på at særlig min yngste sønn hadde begynt å være lovlig oppmerksom på stemningen her hjemme.

På det tidspunktet hadde naboen min, Merete, blitt alene, og hun kom en del hjem til oss. Lasse regnet henne etter hvert som en del av inventaret, og derfor brukte han den vanlige, grove tonen sin overfor meg også når hun var der. Da skammet jeg meg, for jeg kunne jo lese i øynene hennes hva hun tenkte om det. Da Merete en kveld spiste hos oss mens Lasse var i Holland med lastebilen, tok hun bladet fra munnen.

«Synes du det er i orden at barna dine opplever at moren deres finner seg i altfor mye, slik du gjør?», spurte hun.

Svaret var naturligvis nei, men jeg ledet samtalen inn på noe annet, selv om Merete prøvde å ta tråden opp igjen. Den natten lå jeg søvnløs og tenkte på ordene hennes. 

Jeg hadde oppfattet det slik at jeg ble hos Lasse for guttenes skyld, men i virkeligheten skadet jeg dem mer ved å gjøre det enn jeg gjorde dem godt. For selvfølgelig ville jeg jo ikke ønske at de som voksne snakket så stygt til andre eller fant seg i at andre snakket stygt til dem. 

Jeg innså at jeg hadde holdt ut for lenge, og at jeg var nødt til å gi slipp på drømmen om den perfekte kjernefamilien.

Ikke uventet ble Lasse rasende da jeg ba ham om skilsmisse, men jeg gjorde meg sterk og holdt fast ved beslutningen min.

Nå har det gått fire år siden skilsmissen vår, og tingene har falt på plass i et nytt og godt mønster. Guttene ser Lasse når det passer ham, og jeg støtter opp om samværet. Merete fungerer som en slags bestemor for guttene, og mine tre sønner og jeg har et fantastisk forhold. 

På mange måter føler jeg faktisk at jeg har den kjernefamilien jeg en gang drømte om, og jeg savner absolutt ikke en mann. Kanskje med tiden … men slett ikke nå, for jeg nyter tilværelsen sammen med mine tre flotte sønner.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.