Mormor var aldri snill mot oss. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor
Da lillebroren vår ble innlagt på sykehus, var det bare mormor som kunne ta seg av oss søsken. Jeg kan fortsatt ikke forstå hvorfor hun var så slem mot oss, og ikke likte sine egne barnebarn.
Må ikke en mormor være glad i barnebarna sine? Det lurte jeg mange ganger på da jeg var barn. Min mormor likte ikke barn. Det forklarte hun for broren min og meg da hun, mot sin vilje, ble tvunget til å ta seg av oss.
Hun sa svært bestemt til oss at vi måtte være stille, snille og adlyde henne. Det var hun som bestemte. Hun ville ikke ha noe bråk og uro hjemme i huset.
Vi var ikke gamle da mormor kom til oss fordi, som hun sa, ingen andre ville eller kunne passe på oss. Ifølge henne var vi vanskelige barn. Men som sagt, vi måtte adlyde henne og oppføre oss ordentlig.
Jeg kan ikke forstå at hun var så streng og uttrykte seg så stygt overfor sine egne barnebarn. Jeg kan ikke tro at vi var mer bråkete enn andre barn. Særlig i den situasjonen vi var i, burde hun ha vært snillere og mer forståelsesfull. Vi var triste og hadde trengt trøst.
Lillebroren vår hadde blitt skadet i en ulykke og lå på sykehuset. Han hadde i et ubevoktet øyeblikk syklet ned en bakke på den lille trehjulssykkelen sin og veltet. Han var ganske alvorlig skadet og ble fraktet til et sykehus langt hjemmefra for spesialbehandling.
Foreldrene våre var hos ham i to måneder. I den tiden bodde mormor hos oss. Hun passet på oss så vi ikke gjorde noe vi ikke fikk lov til. Akkurat slik uttrykte hun seg.
Mormor lot oss ikke leke sammen
Mormor hadde helt rett i at ingen andre kunne ta seg av oss. Hun var den eneste som ikke lenger jobbet og kunne komme til oss for å hjelpe til. Jeg vet ikke hva det ellers ville ha blitt av oss.
Jeg gikk på skolen og broren min i barnehagen. Ingen av slektningene våre bodde i nærheten. Vi bodde i en liten bygd. Mamma og pappa syntes det var bra at mormor nettopp hadde gått av med pensjon og kunne stille opp. De forsto nok ikke hvordan det kom til å bli for oss, eller så forsto de det, men kunne ikke gjøre det på noen annen måte.
Mormor tok seg av oss, det gjorde hun. Hun lagde mat, og det kunne hun. Vi fikk god og rikelig med mat.
Bollene hun bakte, var guddommelig gode. Hun vasket og stelte huset. Hun tok rett og slett hånd om husholdningen på en utmerket måte. Men hun likte oss ikke.
Hun klaget stadig over at vi lagde for mye lyd. «Dere får være på rommene deres og leke stille», sa hun. Hver og en på sitt rom, ikke sammen, for da var vi ikke stille. Mormor var gammel og trengte fred og ro, sa hun.
Men hun hadde jo bare nettopp fylt 65 år. Det var naturligvis vanskelig for oss små barn. Vi ville være sammen, og vi hadde trengt å trøste hverandre. Vi savnet mamma, pappa og lillebror, som vi var bekymret for.
Før ulykken hadde vi ofte venner på besøk hjemme, men det fikk vi ikke ha nå. Det hendte at noen kom og banket på, men mormor avviste besøket med en gang. «Skal jeg ha en masse unger springende her?» undret hun og fikk raskt sendt vennene avgårde.
Lekekameratene våre lærte seg å ikke komme hjem til oss, og vi fikk ikke gå til dem. «Jeg har ansvar for dere», sa mormor, «og dere skal ikke gå hjem til andre familier. Man vet aldri hva som kan skje da.»
Klaget høylydt over oss
Det verste var selvfølgelig i helgene når vi ikke skulle på skolen eller i barnehagen. Da måtte vi være med mormor på bønnemøte. Der var det enda verre, vi måtte sitte stille og tause mens presten prekte for oss. Det var ikke mye vi forsto, og det var nok heller ikke meningen.
Vi hatet det, broren min og jeg. Vi ville bare leke og ha det gøy med vennene våre når vi hadde fri. De trengte ikke å gå på bønnemøte.
Mormor lot oss gå ut en stund iblant, da sto hun på trappa og holdt øye med oss. Jeg tror hun var redd for at vi skulle bli utsatt for en ulykke slik lillebroren vår hadde blitt. Hun mente nok at hun ville levere oss tilbake uten skader. Hun passet også nøye på at vi ikke skulle ødelegge eller søle til klærne våre. Vi skulle være pene når mamma og pappa kom hjem igjen.
Da foreldrene våre og lillebror endelig kom hjem fra sykehuset, reiste mormor hjem igjen uten å klemme oss eller engang ta farvel med oss. Hun bare forsvant.
Men først hadde hun klaget høylytt over hvor slitsomt og besværlig det hadde vært. Vi hadde virkelig vært ville og vanskelige barn. Det hørte jeg henne si til mamma da jeg overhørte dem. Mamma svarte ikke, hun forsto nok at vi ikke hadde vært så vanskelige som mormor beskrev oss.
Den gangen, som lite barn, syntes jeg bare at mormor var en slem gammel dame, og jeg var glad da hun reiste hjem. Som voksen har jeg ofte fundert på hvordan det kunne ha seg at hun ikke likte barn. Hadde hun heller ikke likt sitt eget barn, mamma? Jeg blir trist når jeg forstår at mamma nok ikke har hatt en positiv barndom. Hun bare feide det bort da vi spurte henne.
«Jeg har ikke lidd noen nød», svarte hun. Men det syntes på henne at hun var lei seg når hun tenkte på barndommen sin.
Mormor vil ikke komme tilbake
Mamma og pappa sa aldri noe om tiden da mormor var hos oss, men jeg merket at de forsto at vi hadde hatt det vanskelig. De overøste oss barna med kjærlighet og klemmer som en slags kompensasjon for mormors mangel på interesse.
Lillebror ble helt frisk etter ulykken og kom seg raskt, slik barn ofte gjør. Foreldrene våre bestemte seg for å omprioritere livet sitt etter det som hadde skjedd.
Begge to gikk ned i arbeidstid og brukte mer tid på hverandre og oss barna. De hadde fått noe å tenke på og innsett hva som er viktig i livet. Det er ikke karriere og mye penger, det er kjærlighet og omtanke for sine nærmeste.
Selvfølgelig må man ha en økonomi som går rundt, men man trenger ikke overflod. Man blir ikke lykkeligere av det.
Mormor har vært død i noen år nå. Etter at hun forlot oss da foreldrene våre kom hjem igjen, tok hun ikke mye kontakt. Hun erklærte tydelig at hun ikke ville komme på besøk til oss. Det var for støyete, og hun ønsket aldri at vi skulle besøke henne, men mamma reiste dit alene for å besøke henne ved noen anledninger. Selv som voksen kan jeg fortsatt ikke forstå at mormor ikke likte sine egne barnebarn.
Denne artikkelen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist. Artikkelen ble først publisert på hemtrevligt.se, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
