Kjære mamma. Jeg skulle ønske du hadde lyst til å være mormor

Kjære mamma

Du ga meg en fantastisk ting i mitt liv, nemlig verdens beste mormor. 

Jeg vokste opp med en person nær meg som elsket meg og ga uttrykk for det, og som åpnet opp en verden for meg som bare var fylt med godhet og varme. 

Din mor, mamma, var et fantastisk menneske! 

Jeg skulle ha ønsket at jeg kunne ha sagt det samme om deg nå, men vet du, det kan jeg ikke.

Etter at jeg ble mor, har du glimret med ditt fravær. Du er rett og slett ikke interessert i mine barn, dine egne barnebarn. 

For meg er dette en sorg. 

Da jeg var liten, pleide du å sende meg til mormor hvis du skulle bort, eller hun kom til oss og tok vare på meg og Finn.

Du kunne reise med god samvittighet fordi du visste at vi var mer enn ivaretatt.

Mormor bakte boller og lagde kakao. Hun hadde tegnesaker og bøker med seg i vesken og spilte kort med oss til sen kveld.

Hun diktet opp historier som fikk oss til å hikste av latter. 

Hvis noen hadde spurt oss om vi ønsket at du skulle komme fort hjem igjen, hadde vi sagt nei, for det var så mye morsommere og bedre å være sammen med henne. 

Jeg trodde at alle bestemødre var som min egen Ninni. 

Jeg tenkte at når jeg én dag fikk barn, så kom du automatisk til å bli som din mamma. 

Jeg tenkte ikke over det faktum at du bestandig har vært veldig flink til å tenke på deg selv, og at du i alle sammenhenger har gjort de tingene du har likt å gjøre. 

Og du kunne realisere deg selv fordi du alltid hadde den beste barnevakten i landet. 

Nå ser jeg mønstrene tydelig. 

Les også: (+) En liten kommentar var alt om skulle til for at mine såkalte «Facebook-venner» angrep meg fra alle kanter

Lunken til hele graviditeten

Allerede da jeg var gravid første gang, merket jeg at du var lunken. 

Du engasjerte deg ikke, viste ingen stor interesse, men snakket mer om sydenturen du hadde planlagt å reise på.

Vidunderet som skulle komme, var ikke et tema. 

Du var mest opptatt av hvor vanskelig det ville bli å avlyse reisen på grunn av min termin. 

Du var i Spania da jeg fødte.

Ingen nybakt mormor kom inn med tårer i øynene på barselavdelingen for å besøke meg.

Fordi Tors mor var død og det heller ikke kom noen fra hans familie, gjorde dette meg trist. 

Jeg tenkte at du kunne ha valgt bort egne, egoistiske behov og i stedet gitt meg støtte og nærhet. 

Men jeg burde ikke ha blitt overrasket, kjære mamma, for i grunnen har du aldri klart å ofre noe som helst for å glede andre. 

Det må passe deg hvis du skal stille opp, du gir ikke ved dørene. 

Det rare er at jeg hele veien, i snart ni år nå, har gått og håpet og drømt om at du én dag skal våkne opp og se hva du går glipp av. 

Du har to nydelige barnebarn, som er fulle av kjærlighet. Det triste for dem, er at de ikke har andre enn sine foreldre. 

Tor og jeg har ikke vært velsignet med en bestemor som stiller opp og har ikke kunnet reise bort alene. 

Vi er to slitne foreldre, som ikke makter å gi de ekstra hyggestundene ungene fortjener. 

Jeg tenker på min Ninni og føler glede og sorg. 

Gleden er der fordi jeg minnes de fantastiske stundene vi hadde. Sorgen er der fordi mine barn aldri kommer til å få oppleve noe lignende.

De har ingen utenom oss foreldre som er virkelig glad i dem og mangler derfor en viktig dimensjon. 

Jeg forstår ikke at du ikke ser dette, mamma. 

Når du er sammen med oss, sier du alltid til barna at de er flotte og at du er stolt av dem, og det er bra. 

Men du finner ikke på ting med dem, gir dem ikke av din tid.

Ser du ikke hvor fort årene løper? Snart er de voksne og trenger ingen. 

Når du blir gammel og syk, kommer de sannsynligvis ikke til å føle ansvar for å hjelpe deg. 

For det er nå engang slik at man høster som man sår …

Hilsen din datter Cecilie

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier