Da sønnen vår fikk diagnosen, brøt mannen min sammen
Hvor mye Tobias’ diagnose påvirket mannen min, ble jeg først klar over en kveld da jeg kom sent hjem fra jobb.
For tre år siden ventet Martin og jeg vårt første barn.
Vi visste at det ville bli en gutt, og vi gledet oss.
Særlig Martin hadde store forventninger til å få en sønn. Før Tobias i det hele tatt var født, hadde han allerede kjøpt en minikopi av favorittlagets fotballdrakt, klar til å introdusere Tobias for laget han har elsket siden han var gutt.
Jeg hadde en hard og lang fødsel, og jeg var utmattet da jeg endelig fikk Tobias i armene mine. Alt så på det tidspunktet ut til å være normalt, og vi var i en tilstand av eufori. Det var først da Tobias var fire måneder gammel at helsesykepleieren begynte å virke bekymret.
Hun mente at Tobias var i overkant treg i utviklingen sin. Hun bagatelliserte det likevel i første omgang og sa at hun bare ville følge litt ekstra med på ham fremover, og hun håpet at han ville ta igjen det tapte.
Det skjedde bare ikke. Kort sagt viste det seg at Tobias var hemmet i utviklingen sin, og etter mange legebesøk ble den lille gutten vår utredet, og vi fikk den harde beskjeden om at Tobias var utviklingshemmet og aldri ville kunne fungere som andre barn.
Martin og jeg hadde lenge klamret oss til håpet om at alt ville ordne seg. At Tobias bare hadde behov for litt mer tid enn andre barn, og at vi snart kunne leve som en helt vanlig familie.
Det var vanskelig å innse at fremtiden kom til å se helt annerledes ut enn vi hadde forestilt oss.
I en periode holdt vi hverandre oppe og var optimistiske. Men da vi fikk diagnosen svart på hvitt, forandret Martin seg. Jeg merket at han begynte å ta avstand fra Tobias, og det gjorde meg ulykkelig.
Han ble også fortere opphisset og sint. Når vi for eksempel kjørte bil sammen, kjørte han plutselig mye mer aggressivt enn før, og det kommenterte jeg. Martin sa ikke noe, men satte ned farten i et par minutter før han så speedet opp igjen.
Jeg innså ikke hvor deprimert mannen min var, før jeg en kveld kom sent hjem fra jobb etter et møte. Da jeg kom inn døren, oppdaget jeg med det samme at Martin hadde drukket, og jeg ble forferdet. Jeg ropte til ham at han ikke kunne tillate seg å drikke med et barn i huset.
Deretter løp jeg inn på barnerommet, men heldigvis lå Tobias og sov fredelig i sengen sin.
Martin åpnet seg den kvelden. Han var riktignok langt fra edru, men det var nok akkurat det som skulle til for at han kunne sette ord på hvordan han hadde det. Han sa at han syntes det var vanskelig å ha en sønn som var så annerledes. Han elsket Tobias, men følte seg maktesløs. Han ble også ukomfortabel når andre spurte om Tobias.
Han orket ikke å forklare at vi hadde fått et psykisk funksjonshemmet barn, fordi han skammet seg over det, og det skammet han seg også over.
Det lykkes oss den kvelden å snakke ordentlig gjennom tingene. Jeg gikk automatisk inn i rollen som den sterkeste av oss, jeg som tidligere hadde følt at vi var likeverdige. Jeg krevde at Martin skulle søke profesjonell hjelp, så han hadde et sted hvor han kunne snakke om følelsene sine og alle bekymringene han hadde for fremtiden.
Martin hadde så mange ubesvarte spørsmål, og han sa rett ut at det var vanskelig for ham å akseptere at han hadde en sønn med så mange begrensninger. Han misunte også alle andre fedre.
Alle drømmene om et harmonisk og normalt forhold mellom far og sønn hadde jo falt fra hverandre, og han måtte rett og slett lære seg å tenke på en annen måte.
Jeg arrangerte den første timen hos en psykolog, og jeg ble med ham for å forklare psykologen hvorfor Martin trengte hjelp. Martin satt selv og skalv. Ikke bare skammet han seg over å ha fått et annerledes barn, han skammet seg også over at han ikke kunne håndtere det selv.
Martin gikk til psykologen hver uke i mer enn seks måneder, og mye forandret seg i løpet av den tiden. Han fikk bearbeidet sjokket og sorgen, han ble etter hvert mer oppmerksom på Tobias, og han begynte også å være mer til stede og åpen overfor ham.
Gjennom psykologen fikk han innsikt i hvordan det er å være far til et barn som ville kreve ham på en helt spesiell måte, og det gjorde alt lettere. Martin senket gradvis skuldrene og slappet mer av.
Mannen min setter nå hele tiden veldig små delmål og engasjerer seg i å lære Tobias ting. Akkurat nå er det den trehjulede sykkelen de øver på, for vi vil jo begge gjerne at Tobias skal få gleden av å kunne sykle rundt som alle andre små barn.
Martins terapi har også vært til nytte for hans egne foreldre, som også syntes det var vanskelig å forholde seg til et barn som er så annerledes. Han har snakket mye med dem, og vi har alle blitt tryggere i rollene våre og på hvordan vi skal håndtere vår elskede Tobias i hverdagen.
Vi har overvunnet alle vanskelighetene nå, og jeg kan helt ærlig si at Martin er en herlig far. Han har et sterkt beskyttelsesinstinkt overfor Tobias og er veldig tålmodig med ham. Han skammer seg heller ikke lenger over å ha et annerledes barn, for for ham er Tobias bare Tobias i dag.
Nå snakker vi til og med om at vi gjerne vil ha ett barn til, for vi føler oss trygge på at Tobias trives og er trygg. Vi har også begge fått overskuddet tilbake, og vi er forberedt på at livet kan by på litt av hvert.
Vi tar derfor ikke noe for gitt, men heldigvis ser vi i dag Tobias som en stor gave i livet vårt heller enn et problem.
Det finnes derfor ikke noe i denne verden som smelter hjertene våre mer enn når vi ser sønnen vår smile med hele det lille ansiktet sitt, og vi merker på ham at han er glad og har det godt.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
