Jeg dro hjem fra jobb for å hente noe. Synet som møtte meg i stuen, var sjokkerende
Ord kan ikke beskrive stemningen. Selv hadde jeg både lyst til å le og kaste opp.
Etter mange års samboerskap gikk jeg og Arne hver vår vei for noen måneder siden. Selv om forholdet hadde skrantet lenge, var det en tøff beslutning å ta. Særlig fordi vi har to barn sammen, Ella på tre og Simon på fire. Og også fordi det bare var jeg som ville ut.
Arne mente vi burde holde sammen, og hadde til det siste håpet at vi også skulle kunne bli kjærester igjen, bare vi prøvde hardt nok. Jeg følte imidlertid svært sterkt på at det var feil å fortsette. Intuisjonen sa meg at det fra min side aldri igjen kom til å bli andre følelser enn på det vennskapelige plan, og da mener jeg at man skylder både seg selv og den andre å settes fri og få sjansen til å starte på nytt.
Arne tok det svært tungt. Selv om han nok hadde følt det på seg lenge, ble det på sett og vis et sjokk da jeg for første gang sa ordene høyt. Det skar meg i hjertet å se hvordan han knakk sammen. Men jeg var samtidig overbevist om at dette, også for ham, kom til å være den eneste riktige løsningen på sikt.
Jeg trøstet som best jeg kunne, og kjente jo selvsagt et sterkt vemod selv også. Vi hadde fått to flotte barn sammen, hadde hus, mange felles venner, herlige svigerforeldre på begge sider. Men det er viktig å ta grep når man må. Og barna er fortsatt så små at ting raskt vil oppfattes som normale for dem igjen, også etter bruddet.
Av økonomiske årsaker bestemte vi oss for å fortsette å bo i samme hus inntil videre. Ingen av oss har spesielt god råd, og begge trengte vi noe tid på å avklare for hvem av oss, om noen, det ville være mulig å beholde huset videre alene.
Jeg ble boende i hovedetasjen, Arne flyttet ned i kjellerleiligheten. Vi fortsatte å spise måltidene sammen, stort sett – for barnas skyld. Og det gikk egentlig overraskende bra.
Det kriblet i kroppen
Da jeg etter cirka tre måneder begynte å få følelser for Erik, var det en sann og sårt tiltrengt vitaminpille. Vi kjente hverandre litt fra før, bare ikke godt. Erik hadde for mange år siden vært Arnes kollega, så vi hadde vært på noen julebord og firmaturer sammen – da med hver vår samboer. Nå møttes vi plutselig tilfeldig igjen ute på byen, en kveld vi begge var ute med hver vår vennegjeng.
Vi ble sittende og prate og merket raskt at kjemien var til stede. Jeg tror jeg smilte hele veien hjem, pluss noen dager etterpå. Det var som om jeg blomstret på et blunk – selv om det ikke var noe mer i første omgang, bare den samtalen. Jeg visste jo at han hadde en hjemme og dermed var uaktuell. Men han likte meg, det visste jeg. Og det var så godt bare å flørte litt igjen!
Etter et par uker ringte han imidlertid og lurte på om vi kunne møtes. Jeg ble på den ene siden litt betenkt, men samtidig sa sommerfuglene i magen et klart og rungende ja. Så vi avtalte lunsj dagen etter.
– Jeg har tenkt på deg hver dag, sa han. – Og forresten gikk Hanne og jeg fra hverandre i sommer, jeg kom plutselig på at du kanskje ikke visste det.
Jeg tror jeg bare satt og gliste. Og det sa definitivt pang, det kriblet i hele kroppen. Så aldeles herlig. Vi begynte å treffes så ofte vi fikk anledning, alltid hjemme hos ham, så klart.
Det største sjokket
Det var fantastisk, samtidig var det sårt å se at Arne forsto at jeg hadde møtt noen. Han spurte aldri rett ut, men led i det stille – selv om jeg skjermet ham så godt jeg kunne, og selvsagt aldri sa noe som kunne tolkes dit hen. Jeg hadde oppriktig vondt av ham, og kjente at jeg begynte å håpe han skulle forelske seg på nytt, han også.
Men Arne er en beskjeden og ganske stille mann, slett ingen flørtende og frempå type. Jeg var derfor sikker på at det ville komme til å ta en god stund før han møtte noen ny, og dessuten hadde han jo vært så knust over å miste meg.
Ingen kunne spådd det som skjedde like etter. Det var en lørdag kveld, barna var hos besteforeldrene og Arne skulle være bortreist hele helgen. Erik og jeg hadde dratt på hytta hans, og planen var egentlig å bli der til søndag.
Men så fikk jeg beskjed om en rekke ekstraordinære hendelser på avdelingen min på sykehuset, og vi måtte derfor dra tilbake til byen lørdag ettermiddag så jeg kunne være i nærheten i beredskap. Jeg trengte en tur hjemom for å hente noen klær, så vi kjørte rett dit.
Hvordan vi kunne unngå å legge merke til lyset på stuen, vet jeg ikke. Det vi i alle fall fikk se da vi kom inn, var Arne naken i sofaen. Definitivt ikke bortreist i helgen likevel. Og det aller største sjokket kom da vi skjønte hvem han lå der sammen med. Det var nemlig Hanne, ekssamboeren til Erik. Uten en tråd.
Ord kan vel ikke beskrive stemningen. Det er det vel heller ikke behov for. Det som er sikkert, er at Arne så gladere ut enn på lenge, vel å merke før han skjønte at han ble iakttatt av flere enn én. Selv hadde jeg både lyst til å le og kaste opp. Men det roet seg. For oss alle.
Og det ordnet seg faktisk fint, med to nye par og fire lykkelige mennesker. Så selv om både jeg og Erik kunne vært det visuelle foruten, var det nok absolutt til det beste at det gikk som det gikk. Jeg lot Arne og Hanne få kjøpe huset sammen, og selv har jeg fått et nytt hjem sammen med en flott mann og glade barn, som ser at både mamma og pappa har det godt. Man vet jammen aldri hva som venter rundt neste sving, eller neste dør.
