Jeg møtte en ny mann og eksen min ble rasende

Det hadde tatt meg lang tid å forlate Simon. Venninnene mine mente at det hadde tatt altfor lang tid. De hadde sikkert rett. 

Jeg var nedbrutt, og selvtilliten min var tynnslitt etter våre 10 år sammen, der Simon hadde skapt det ene dramaet og sviket etter det andre. 

Han hadde forlatt meg flere ganger, og han hadde også vært utro mot meg. Han hadde manipulert meg, erklært meg sin fulle kjærlighet og trukket alle erklæringene sine like raskt tilbake igjen. Underveis hadde vi fått to barn, de to guttene våre på fem og sju år.

Til tross for berg-og-dalbaneturene hadde Simon vært min aller største kjærlighet. Det hadde vært en sterk lidenskap i forholdet vårt, og det var den som holdt oss sammen.

Til slutt ble det likevel for mye. Jeg hadde gått. Nå skulle det være slutt. Jeg hadde funnet meg i nok. Jeg skulle starte på nytt, og det kom nok til å bli bra.

Jeg hadde ikke hørt mye fra Simon etter at han et par uker tidligere hadde flyttet ut av leiligheten vår. Nå hadde han hatt guttene den første helgen, og han var akkurat på vei med dem for å levere dem tilbake. Det ringte på døren, og jeg åpnet. 

Prøvde å sjarmere seg tilbake

Simon sto der ute med sitt sjarmerende, energiske smil og solbrillene skjøvet opp. Han rufset guttene i håret og fortalte om deres «fantastiske helg», mens han gikk avslappet inn. Det var i teorien fortsatt vårt felles hjem, for vi hadde kjøpt leiligheten sammen, men avtalen var at jeg for guttenes skyld skulle bli boende på ubestemt tid, og også ta meg av alle utgiftene.

Simon kastet seg ned i sofaen og gjorde tegn til at jeg også skulle sette meg. Håpet mitt var at vi kunne ha en god og avklart voksenrelasjon også etter skilsmissen, så jeg satte meg ned mens guttene løp inn på rommene sine.

Simon så alvorlig på meg. «Jeg savnet deg i helgen, Sanne», sa han med lav stemme. Så strøk han meg over armen, og det sendte et varmt gys gjennom kroppen min. 

Jeg hadde lyst til å gi etter, men jeg gjorde det ikke, for jeg hadde vært der før og visste hvordan det ville ende igjen. Derfor avviste jeg kjærtegnene hans. Simon lot som ingenting. Vi snakket om løst og fast en liten stund. Så reiste han seg for å gå.

Like før han gikk, snudde han seg raskt. «Jeg synes vi skal selge leiligheten. Jeg trenger pengene. Så det må gå litt fort», sa han. Blikket hans var plutselig kaldt.

Jeg ble stående igjen i et lite sjokk. Hva skulle jeg gjøre nå? Kunne han bare bestemme at vi skulle selge? Barna bodde primært hos meg, så jeg hadde behov for et relativt stort sted, og den slags var ikke så lett å finne til en rimelig pris.

Det var først da jeg hadde lagt guttene om kvelden, at sammenhengen gikk opp for meg: Simon var blitt sint fordi jeg hadde avvist ham. Så straffet han meg ved å kreve at leiligheten ble solgt, selv om vi hadde avtalt noe annet. Jeg ble fylt av forvirring. 

Jeg kunne ikke nekte for at han fortsatt fylte meg med det gamle begjæret, men jeg visste også nå at han i virkeligheten aldri hadde vært bra for meg. Burde jeg likevel ha gitt etter for ham, så jeg og guttene kunne bli boende?

Jeg ringte til Simon neste dag. Jeg var søt og spilte på forfengeligheten hans. Sa at jeg også savnet ham, selv om det ikke egentlig var sant. Jeg flørtet. Jeg vant tid. Han nevnte ikke det med leiligheten igjen. Da jeg la på, hadde jeg vondt i magen og en virkelig dårlig smak i munnen.

Stilte barna opp mot meg

En stund unngikk jeg at vi møttes, men et par uker senere skulle jeg levere guttene hos Simon. Jeg kjørte over til ham en lørdag formiddag. Han kom ut til bilen, og mens guttene løp inn i det leide huset hans, satte Simon seg inn i bilen hos meg. 

Han begynte å kjærtegne meg, og igjen gjentok han at han savnet meg. «Vi kan jo godt ha sex, selv om vi ikke er gift lenger», foreslo han. Jeg merket at jeg ble kald i hele kroppen. Dette var for mye, dette hadde jeg overhodet ikke lyst til. «Det går ikke», svarte jeg og smilte avvisende.

Simon så på meg med et blikk jeg ikke kunne tyde. Så reiste han seg, smalt hardt igjen bildøren og gikk inn i huset. Det gikk jo veldig bra, tenkte jeg for meg selv. Jeg hadde i det minste stått opp for meg selv.

Samme kveld ringte telefonen min. Jeg kunne se at det var Christian, min eldste sønn, som ringte. «Mamma, pappa sier…» rakk han bare å si før jeg hørte Simon rope høyt i bakgrunnen, og et øyeblikk etter ble forbindelsen brutt. Jeg forsøkte å ringe Christian opp igjen, men telefonen var slått av. Den forble avslått hele helgen, og jeg var dypt bekymret. 

Da guttene kom hjem til meg igjen, var stemningen vanskelig. Christian var innadvendt, og Marcus var konstant konfliktsøkende. De kranglet og slåss, og det tok flere dager før vi hadde ro igjen. Jeg kunne ikke finne ut hva som hadde skjedd, men gjennom Christian forsto jeg at Simon hadde brukt mesteparten av helgen på å snakke stygt om meg.

Jeg ble veldig ulykkelig. Men hva skulle jeg gjøre? Gå til sengs med Simon for å få fred? Det var faktisk et øyeblikk da jeg vurderte det som en mulig løsning.

Jeg prøvde å ringe Simon for å snakke om problemet, men han var sint. Han mente at det hele var min skyld. Det var jeg som ville skilles, og det var bare bra hvis barna forsto den rette sammenhengen, syntes han.

 Jeg var selvfølgelig uenig, men jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å få barna inn i en god rutine hos meg, så det ble ro.

Så kom truslene

I tillegg hadde jeg møtt en annen mann. Det var veldig nytt, men det ga meg likevel en viss styrke og glede i livet mitt. Selv om Claus og jeg bare hadde møttes et par ganger, merket jeg raskt at han var bra for meg. Han var veldig annerledes enn Simon, positiv, omsorgsfull og direkte. Det var vanskelig for oss å treffes, for jeg hadde barna boende hos meg nesten hele tiden.

Et par ganger kom Claus derfor på besøk, selv om Christian og Marcus var der. Vi oppførte oss bare vennskapelig, og han gikk hjem og sov hos seg selv. Jeg kunne likevel merke på Christian at han nok hadde gjennomskuet oss, men ingen av oss sa noe. 

Jeg tenkte derfor heller ikke over det da jeg leverte guttene hos Simon neste gang. Sent lørdag kveld kom det imidlertid en SMS mens jeg var sammen med Claus. Jeg kan forstå at du har møtt en annen. Hore! Det kommer du til å angre på, skrev Simon. Jeg ble sjokkert. Og jeg var enda mer urolig da jeg dagen etter kjørte bort til Simons hus for å hente barna, for huset var mørklagt, og det var ingen hjemme.

Jeg sendte sms og ringte til Simon, men jeg fikk ikke noe svar. Jeg var dypt bekymret og grepet av en forferdelig frykt, men jeg prøvde å ikke tenke gjennom de verste scenariene. Sent på natten mottok jeg en sms der Simon igjen skrev at jeg var en hore og aldri ville få se barna mine igjen.

Neste dag tok jeg fri fra jobben og kjørte ut til det mest opplagte stedet der Simon kunne ha skjult barna. Nemlig hos moren sin. Der var de også, og etter en svært følelsesladet samtale med henne tok jeg begge guttene med meg hjem.

Siden den gang fikk jeg tak i en advokat som tok seg av all kommunikasjon med Simon. Jeg fikk laget en avtale, og vi fikk fastsatt en samværsordning. I dag minimerer jeg kontakten min med Simon ved hver overlevering. Det er jeg nødt til.

Simon prøver fortsatt å lage så mye rabalder som mulig, men jeg har lært å gjøre meg kald og håndtere det. Jeg er veldig ulykkelig på barnas vegne. 

Jeg hadde aldri trodd at deres og mitt liv skulle bli slik, men jeg har lært å akseptere at jeg ikke kan styre hva Simon gjør. I dag bruker jeg alle kreftene mine på barna. Jeg treffet fortsatt Claus, men ikke så ofte som både han og jeg skulle ønske. 

Akkurat nå handler det bare om å skape et godt liv og en trygg hverdag for dem. 

Denne artikkelen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist. Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.