gift ved første blikk i 1965:

Hodestups forelsket tar Liulv et drastisk valg. Han frir til kvinnen han aldri har snakket med

Da soldaten Liulv giftet seg med egyptiske Aida, ble den en riksdekkende nyhet. Slik går det med dem i dag.

Pluss ikon
<b>NY­GIFT ODELS­GUTT:</b> På Les­ja møt­te Aida den nors­ke byg­de­kul­tu­ren som både for­und­ret og skrem­te vet­tet av henne. 
NY­GIFT ODELS­GUTT: På Les­ja møt­te Aida den nors­ke byg­de­kul­tu­ren som både for­und­ret og skrem­te vet­tet av henne. 
Sist oppdatert

Det tok Liulv Lot­ten (78) et ti­en­de­del se­kund å for­els­ke seg i en ara­bisk sy­ke­plei­er.

Men han måt­te kjem­pe i et år for å få vak­re Aida fra Kai­ro med seg hjem til Les­ja. I 1966 kom hans brud på før­s­te­si­den i Hjem­met. «Ara­ber­pi­ken som erob­ret Ola-gut­ten» sto det. Hvor­dan gikk det med de to ?

RØY­KEN 2019: – Det var kjær­lig­het ved før­s­te blikk, og det har holdt i alle dis­se åre­ne, nik­ker den tid­li­ge­re FN-sol­da­ten Liulv Lot­ten (78) og leg­ger ar­men rundt sin ara­bis­ke kone Aida (80).

Sol­da­ten måt­te kjem­pe sitt livs kamp for å få henne den gan­gen i 1965.

– Han ga seg jo ald­ri, skrev brev på brev, smi­ler Aida. Da jeg en­de­lig tur­te å møte blik­ket hans, så jeg med en gang at han var en snill mann. Og det vis­te seg å stem­me. Liulv er snill og god. Det er en av de vik­tig­ste egen­ska­pe­ne for kjær­lig­het i et livs­langt for­hold, sy­nes Aida. Man må ikke jobbe mot hver­and­re, men sam­ar­bei­de om å gi kjær­lig­he­ten gode kår.

Uten­for ek­te­pa­rets hjem i Røy­ken i Buskerud le­ker to bar­ne­barn på gårds­plas­sen, og pa­rets sønn hil­ser i for­bi­far­ten før han går ned til sitt eget hus noen få me­ter unna.

Liulv fra Les­ja og Aida fra Kai­ro har bodd i sam­me bo­lig i 47 år og tri­ves like godt nå som da de flyt­tet inn i 1972. I en­tre­en hen­ger en inn­ram­met for­si­de av Hjem­met fra 1966.

Det vak­te stor opp­sikt da en norsk sol­dat kom hjem fra tje­nes­te i Gaza med ara­bisk kone. Fle­re pres­se­folk ville møte pa­ret og Hjem­met fikk eks­klu­sivt in­ter­vju. His­to­ri­en de­res er unik, nes­ten forutro­lig til å være sann.

Les også: 58 år etter bruddet, sender Brigitte en melding på Facebook

Hodestups forelsket

GAZA 1965: Den unge sol­­da­ten fra Les­ja tror ikke på kjær­lig­het ved før­s­te blikk, men må smer­te­lig bite det i seg den­ne søn­da­gen da han plut­se­lig mø­ter to bru­ne øyne og kjen­ner hjer­tet slå over et slag.

Hvem er hun som så still­fer­dig går ned­over kir­ke­gan­gen på le­ting et­ter en le­dig plass? Som et ti­en­de­dels se­kund lar blik­ket fare over hans benk før hun ret­ter det blygt ned i gul­vet og går mot en le­dig plass noen ben­ker for­an. Han føl­ger henne med øy­ne­ne vel vi­ten­de om at han gjør noe som er strengt for­budt.

De nors­ke FN-sol­da­te­ne som tje­nes­te­gjør i Gaza har fått krys­tall­klar in­for­ma­sjon. Ara­bis­ke kvin­ner skal ikke til­snak­kes hver­ken på den ene el­ler den and­re må­ten.

Sol­da­te­ne må hel­ler ikke la blik­ket hvile på dis­se kvin­ne­ne da det kan set­te kvin­nen i fare og for­år­sa­ke dår­lig ryk­te og tapt ære. En ara­bisk kvin­ne, en­ten hun er mus­limsk el­ler kris­ten, er un­der­lagt is­lamsk kul­tur. Ara­bis­ke kvin­ner må hel­ler ikke selv snakke til en mann med mind­re en mannlig slekt­ning i hen­nes egen fa­mi­lie gir til­la­tel­se.

Nå sit­ter fem­og­ty­ve år gam­le Liulv i kir­ken og bare vet at han må bry­te alle dis­se is­lams­ke reg­le­ne. Men hvor­dan skal han gå frem?

<b>DEN STAND­HAF­TI­GE SOL­DA­TEN:</b> Det lå ikke for Liulv Lot­ten å gi seg. Da han så inn i Aidas øyne før­s­te gang viss­te han straks at det var henne han ville gif­te seg med. 
DEN STAND­HAF­TI­GE SOL­DA­TEN: Det lå ikke for Liulv Lot­ten å gi seg. Da han så inn i Aidas øyne før­s­te gang viss­te han straks at det var henne han ville gif­te seg med.  Foto: Kristin Ma Berg

Desperat etter kontakt

Til­ba­ke i lei­ren ra­ser tan­ke­ne rundt i ho­det. Hvor­dan finne ut hva hun he­ter, hvor­dan opp­nå kon­takt? Hel­dig­vis er hun kris­ten og ikke mus­limsk. Han har håp om å se henne igjen. Liulv er tid­lig ute til guds­­tje­n­es­te den på­føl­gen­de søn­da­gen og søn­da­gen et­ter, og på alle sam­lin­ger i kir­kens regi.

Han ser henne igjen, men hun hol­der all­tid blik­ket ned­slått som om det er nag­let til bak­ken. Han får ikke kon­takt, men fin­ner ut at hun he­ter Aida og er sy­ke­plei­er på det ame­ri­kans­ke sy­ke­hu­set. Da snak­ker hun sik­kert eng­elsk?

Et­ter hvert får han kon­takt med en sjå­før som job­ber for kir­ken og spør om han, mot et ve­der­lag, kan være så venn­lig å gi den­ne kvin­nen en hil­sen han har skre­vet.

Sjå­fø­ren blå­nek­ter og min­ner Liulv om at sol­da­ter ikke må kon­tak­te ara­bis­ke kvin­ner på en slik uhørt måte. Liulv be­gyn­ner å bli des­pe­rat. De vak­re øy­ne­ne føl­ger han dag og natt. Den­ne kvin­nen kan han bare ikke gi slipp på.

Til slutt kla­rer han å over­ta­le sjå­fø­ren til å over­brin­ge et brev til Aida. Men da­ger og uker går uten at han får svar. Det nær­mer seg da­gen for Liulvs di­mit­te­ring og hjem­rei­se til Les­ja. Han er over­ho­det ikke rei­se­klar.

Les også: Espen (42) har vært samboer med ei kråke i 15 år

<b>VAK­KER:</b> 21. sep­tem­ber 1966 var Aida for­si­de­pi­ke i Hjem­met.
VAK­KER: 21. sep­tem­ber 1966 var Aida for­si­de­pi­ke i Hjem­met.

Det er galskap, men han kan ikke la være

Til slutt har han ikke noe valg. Han for­la­ter Gaza med et ulyk­ke­lig hjer­te. Hvor­dan skal han kla­re å glem­me henne? Vel hjem­me på fars­går­den på Les­ja, for­sø­ker odels­gut­ten å ta del i det dag­li­ge li­vet. Men han be­stem­mer seg snart for å over­la­te odels­ret­ten til sin et år yng­re bror.

Liulv fin­ner in­gen fred i sje­len hver­ken når han er hjem­me på går­den el­ler på jobb i Oslo. Snart be­stem­mer han seg for å ta en ny run­de med tje­nes­te i Gaza. De mør­ke øy­ne­ne slip­per ikke ta­ket, Aida må bli hans.

Det er en vill tan­ke, men han får den ikke ut av ho­det.

Så er han til­ba­ke i kir­ken i Gaza der han så henne før­s­te gang. Hun kom­mer til guds­­tjenes­ten som før, men hel­ler ikke nå vi­ker blik­ket hen­nes et se­kund opp fra gulv­plan­ke­ne. Det er til å bli gal av, sy­nes Liulv.

Han be­stem­mer seg for å skrive en gang til og kon­tak­ter den sam­me sjå­fø­ren. I bre­vet går han rett på sak og frir. Spør om hun vil gif­te seg med han og bli med til Norge. Det er gal­skap, han vet det, men kan ikke la være.

Les også: Samlivsterapeutene gikk i terapi i fem år for å få et godt fohold

På pres­tens kon­tor

Hel­ler ikke på fri­er­bre­vet får Liulv svar. Men det han ikke vet, er at Aida nå har bedt bud­brin­ge­ren om å vise henne hvem den­ne iv­ri­ge brev­skri­ve­ren er. Hun vil gjer­ne se han med egne øyne.

– Det er han med de lan­ge bena, sier sjå­fø­ren og pe­ker ut sol­dat Liulv Lot­ten nes­te søn­dag i kir­ken slik at Aida kan ta han i øye­syn. Kort et­ter får Liulv sitt et­ter­leng­te­de svar. Han kan kon­tak­te hen­nes fet­ter og be om et møte.

<b>SKJØNN­HET:</b> Aida Lot­ten kom fra Kai­ros myld­ren­de by­liv til Les­ja.
SKJØNN­HET: Aida Lot­ten kom fra Kai­ros myld­ren­de by­liv til Les­ja.

Liulv lar seg ikke be to gan­ger, han kon­tak­ter fet­te­ren og kort et­ter får han vite at det er ok at han og Aida tref­fes hjem­me hos pres­ten som skal være an­stand mens de unge snak­ker sam­men. Hos pres­ten får en­de­lig Liulv møte de mør­ke øy­ne­ne som druk­net ham først gang han så dem.

Nå i pres­tens nær­vær tør Aida å møte Liulvs blikk, og hun snak­ker fly­ten­de eng­elsk. Alt går mye bedre enn Liulv har vå­get å håpe på. De snak­ker om stort og smått, for­tel­ler hver­and­re om sine liv og blir eni­ge om å mø­tes igjen. Liulv be­nyt­ter nes­te perm til å dra til Bei­rut for å kjøpe rin­ger. Han fø­ler han har alt å vin­ne og in­gen­ting å tape.

<b>FA­MI­LIE­LYK­KE PÅ RØY­KEN:</b> Aida med eld­ste­dat­te­ren Lai­la (t.v.), An­ne­li og min­ste­mann Dag Ve­gard. Hu­set i Røy­ken har vært fa­mi­li­ens hjem si­den 1972.
FA­MI­LIE­LYK­KE PÅ RØY­KEN: Aida med eld­ste­dat­te­ren Lai­la (t.v.), An­ne­li og min­ste­mann Dag Ve­gard. Hu­set i Røy­ken har vært fa­mi­li­ens hjem si­den 1972.

Ara­bisk bryl­lup

Aida sy­nes Liulv har snil­le øyne. Han er lys og venn­lig, og snak­ker godt eng­elsk. Hun kjen­ner ikke Norge, vet bare at det er langt fra Kai­ro og skrek­ke­lig kaldt. Li­ke­vel er hun fris­tet til å si ja.

Et­ter fle­re mø­ter på pres­tens kon­tor, får Liulv et for­be­hol­dent ja på sitt frie­ri, men først må on­ke­len i Kai­ro gi sitt sam­tyk­ke. Aidas for­eld­re er døde så en on­kel og et par fet­te­re har fun­gert som hen­nes mann­li­ge be­skyt­te­re.

Liulv har med seg et an­be­fa­lel­ses­brev fra pres­ten i Gaza, og det sam­men med Aidas ja gjør at on­ke­len gir et­ter. Snart blir da­gen for bryl­lup fast­satt og Liulv inn­ser at hans egen fa­mi­lie fra Les­ja ikke rek­ker å kom­me frem i tide, men det får hel­ler være. Det vik­tig­ste er at han får de nød­ven­di­ge pa­pi­re­ne som gjør at han kan ta sin els­ke­de med seg hjem til Norge.

Pa­ret gif­ter seg i kir­ken der Liulv så Aida for før­s­te gang, og over to hund­re gjes­ter del­tar. For Liulv er det som å være ho­ved­per­so­nen i et ara­bisk even­tyr.

Hun er så over­jor­disk vak­ker. En stil­le lyk­ke fyl­ler sol­da­ten. Fra nå av og res­ten av li­vet skal han få møte det mør­ke, dype blik­ket til kvin­ne­ne som troll­bandt han på ett se­kund.

Les også: Strikketvillingene (95): – Vi vil holde på til vi er 100

Snø, ute­do og po­tet­ball

Hjem­me på Les­ja ven­ter to svi­ger­for­eld­re og to yng­re brød­re spent på sto­re­bror og hans ara­bis­ke prin­ses­se. Det nær­mer seg ap­ril, men snø­en lig­ger me­ter­høy uten­for tøm­mer­veg­gen på Lot­ten gård. De vet at bru­de­pa­ret har lan­det på For­ne­bu, og at pres­sen gikk mann av huse for å skrive om sol­da­ten som kom hjem med en egyp­tisk skjønn­het.

Liulv og Aida set­ter seg på toget, først til Ha­mar og så til øverst i Gudbrandsdalen og Les­ja. Aida er num­men av inn­trykk. Det er før­s­te gang hun ser snø. Ab­so­lutt alt er an­ner­le­des enn hjem­me. Ma­ten, men­nes­ke­ne, far­ge­ne og luk­te­ne. På gårds­tu­net i Les­ja står svi­ger­mor, og hun har de sam­me snil­le øy­ne­ne som Liulv, det er et godt tegn, sy­nes Aida.

<b>BAR­NE­BAR­NA VEGG I VEGG:</b> Liulv og Aida med bar­ne­bar­na Aron (2) på far­fars fang ogAnna Em­me­li­ne (7) ved si­den av far­mor.
BAR­NE­BAR­NA VEGG I VEGG: Liulv og Aida med bar­ne­bar­na Aron (2) på far­fars fang ogAnna Em­me­li­ne (7) ved si­den av far­mor. Foto: Kristin Ma Berg

Snart er hun om­rin­get av en venn­lig­sin­net fa­mi­lie. Hun får lu­se­kof­te, læ­rer seg å bake
lef­se, lage po­tet­ball og ven­ner seg til både ute­do og snø­må­king. Men en ting li­ker hun dår­lig. Byg­de­fes­te­ne i Les­ja er in­gen­ting for Aida.

Les også: På hver sin side av holdeplassen kikker de på hverandre – i ett år!

Møtet med Bygde-Norge

Før­s­te gang Liulv tar henne med på fest, får hun sjokk. Hva er det de drik­ker som gjør dem så syke at de må kaste opp bak lå­ve­dø­ren, spør Aida. Og hun sy­nes det er både frekt og ube­ha­ge­lig når en av byg­de­gut­te­ne kom­mer bort til henne og vil kjen­ne på om det mør­ke hå­ret hen­nes er ekte.

Liulv for­kla­rer så godt han kan, om fest og moro, og drik­ke­kul­tur i Bygde-Norge og at de ikke me­ner noe vondt når de glor el­ler hen­ven­der seg til henne.

<b>GAZA 1965:</b> Sol­dat Liulv Lot­ten kom til Gaza for å over­vå­ke fre­den mel­lom Egypt og Is­ra­el. 
GAZA 1965: Sol­dat Liulv Lot­ten kom til Gaza for å over­vå­ke fre­den mel­lom Egypt og Is­ra­el. 

Aida for­sø­ker å for­stå, men sy­nes det er van­ske­lig. Hjem­me i Kai­ro drik­ker de te og spi­ser søt­sa­ker når de skal hyg­ge seg. Liulv får klar be­skjed om at hans unge kone ikke li­ker at han drik­ker.

Hel­ler ikke det at unge men­nes­ker klem­mer og kys­ser hver­and­re på of­fent­li­ge ste­der fal­ler i smak hos Aida. I Kai­ro er fy­sisk kon­takt mel­lom mann og kvin­ne noe som hø­rer pri­vat­li­vet til.

Når høs­ten kom­mer, rei­ser Liulv og Aida til Oslo. Her be­gyn­ner Liulv i po­li­ti­et, og Aida får jobb som sy­ke­plei­er på Riks­hos­pi­ta­let. I 1967 mel­der det før­s­te bar­net sin ad­komst og Aida og Liulv blir for­eld­re til lil­le Lai­la.

I 1972 kom­mer An­ne­li, og ek­te­pa­ret be­stem­mer seg for å flyt­te til Røyken. I 1977 er hun gra­vid igjen, og den­ne gan­gen kommer Dag Ve­gard.

Han bor i dag rett i nær­he­ten med sin egyp­tis­ke kone Ro­sa­lind og bar­na Anna Em­me­li­ne og lil­le Aron.

Langt ek­te­skap

– Røy­ken er et godt sted å bo for li­ten og stor. Vi har hatt et langt og godt ek­te­skap. Og all­tid kun­net snakke sam­men. Liulv er frem­de­les en snill mann, men selv­føl­ge­lig har det vært sto­re og små ut­ford­rin­ger. Men vi har hele ti­den vært opp­tatt av å be­va­re venn­ska­pet. Tål­mo­dig­het, un­der­stre­ker Aida mens Liulv nik­ker enig.

De har nå snart vært gift i 55 år.

– Tål­mo­dig­het i ek­te­ska­pet er en vik­tig dyd, det gjel­der å hol­de ut og ikke tro at det er så mye grøn­ne­re på den and­re si­den av gjer­det, føy­er Liulv til.

De har reist mye i Norge, og be­søkt Aidas hjem­land fle­re gan­ger.

<b>GAZA 1965:</b> Aida job­bet som sy­ke­plei­er på det ame­ri­kans­ke sy­ke­hu­set i Gaza da Liulv Lot­ten fra Les­ja for­els­ket seg ho­de­stups i henne. Her Aida i før­s­te rek­ke til venst­re sam­men med sine kol­le­g­er.
GAZA 1965: Aida job­bet som sy­ke­plei­er på det ame­ri­kans­ke sy­ke­hu­set i Gaza da Liulv Lot­ten fra Les­ja for­els­ket seg ho­de­stups i henne. Her Aida i før­s­te rek­ke til venst­re sam­men med sine kol­le­g­er.

Norsk ble mors­må­let

I dag er Aida så norsk at hun må lete et­ter or­de­ne når hun snak­ker ara­bisk med sin svi­ger­dat­ter som er fra byen Tantra i Egypt. Nå er hun far­mor til to norsk-ara­bis­ke barn.

– Jeg for­står alt min svi­ger­dat­ter sier, men jeg mang­ler man­ge ord når jeg for­sø­ker å kon­ver­se­re på ara­bisk. Da må jeg ty til norske ord, alt­så ler Aida.

Om hun har leng­tet mye hjem i alle dis­se åre­ne?

– Egent­lig ikke. Mine for­eld­re var døde da jeg traff Liulv. Min fa­mi­lie, den er i Norge, og da blir jeg her. Jeg for­la­ter i hvert fall ikke det­te hu­set fri­vil­lig. Skal jeg rei­se her­fra må jeg bæ­res ut, sier Aida og ser på sol­da­ten sin.

Liulv ler og mø­ter blik­ket hen­nes med et mun­tert smil. Amors pi­ler ram­met han hardt i et ti­en­de­dels se­kund, men med nok kjær­lig­het for res­ten av li­vet.

Denne saken ble første gang publisert 13/02 2020, og sist oppdatert 08/03 2022.

Les også