var ung­doms­kjæ­res­ter i 1959

58 år etter bruddet, tar Brigitte mot til seg og sender Roar en melding på Facebook

Brigitte glemte aldri den kjekke gardisten. Så en dag dukker han plutselig opp på TV.

<b>SAMMEN IGJEN:</b> Først og fremst ny­ter Bri­git­te og Roar å være sam­men – etter 58 år fra hverandre.
SAMMEN IGJEN: Først og fremst ny­ter Bri­git­te og Roar å være sam­men – etter 58 år fra hverandre. Foto: Siri Wa­len Si­men­sen
Publisert Oppdatert

- Jeg hus­ker at jeg syn­tes at Bri­git­te var vel­dig pen, sier han og ser på henne.

– Jeg syn­tes at Roar var kjekk, og sær­lig i uni­form, og så var han så snill en gutt, sier hun.

Bri­git­te Øst­li er 18 år gam­mel og står sam­men med tre gode ven­nin­ner fra Kongs­berg og ser og hø­rer på Gar­de­mu­sik­ken. Der spil­ler kjæ­res­ten til en av jen­te­ne. Når kon­ser­ten er over, kom­mer han og to av hans ka­me­ra­ter bort til dem, og alle be­stem­mer seg for å rus­le en tur i fel­les­skap. En av dis­se unge men­ne­ne ­he­ter Roar An­dre­as Lien og er fra Dram­men.

– Det var ikke kjær­lig­het ved før­s­te blikk, men da da­gen var over, fulg­te Roar meg hjem. Jeg gikk på kurs i ste­no­gra­fi og ma­skin­skri­ving og bod­de hos en tan­te og on­kel i Oslo. Han tje­nes­te­gjor­de i Kon­gens gar­de og bod­de i Husebyleiren. Før vi skil­tes ad, had­de vi av­talt å gå på kino sam­men, hus­ker hun.

Stormende forelskede 18-åringer på Gardeballet i 1959.
Stormende forelskede 18-åringer på Gardeballet i 1959.

Det var len­ge før mo­bil­­te­le­fo­nens tid, og av­ta­ler måt­te gjø­res i for­kant. De gikk på kino og av­tal­te å mø­tes igjen. Så ble de kjæ­res­ter og in­tenst for­els­ket.

Les også: Per Arne (69) våknet opp med ødelagt hørsel

60 år et­ter

60 år er gått si­den den gan­gen, og vi sit­ter i et flott hus på Kapp i Øst­re Toten. De er beg­ge blitt 78 år, og han sit­ter med en hånd på hen­nes kne. Det er gle­de og lat­ter i rom­met.

– Vårt for­hold top­pet seg med at jeg ble bedt med på Gardeballet. Jeg had­de ald­ri vært på ball før, og det var stort. Jeg tok på meg den rosa kjo­len jeg had­de fått til kon­­­firma­sjo­nen, som mor­mor had­de sydd, og føl­te meg så fin, min­nes hun.

Han smi­ler. Selv­føl­ge­lig hus­ker han hvor vak­ker kjæ­res­ten var. Bil­det fra den kvel­den, av dem sam­men, har fulgt ham gjen­nom li­vet. Det sam­me gjel­der henne.

Det gikk med dem som det ofte gjør med ung kjær­lig­het. Et­ter et halvt år som kjæ­res­ter, og en tid da de for­søk­te å ses så ofte de kun­ne, ble hun fer­dig med kur­se­ne og flyt­tet til­ba­ke til hjem­by­en Kongs­berg, og så dro hun på fe­rie til Tysk­land.

Det var en an­nen tid. Å hol­de kon­tak­ten når det ble stor av­stand, var ikke så lett. For­hol­det døde, og de gikk vi­de­re hver for seg.

– Had­de dere kjær­lig­hets­sorg?

– Jeg hus­ker at jeg sav­net Bri­git­te. Vi had­de vært mye sam­men i en pe­ri­ode, og plut­se­lig var det in­gen kon­takt, sier han.

– Jeg tenk­te på ham, det hus­ker jeg, og jeg sav­net ham. Det var så al­vor­lig mel­lom oss at han fikk hilst på mine for­eld­re, sier hun.

<b>PRO­SJEKT:</b> De fø­ler seg som hånd og hans­ke. Han bygde driv­hus, og hun plan­tet. 
PRO­SJEKT: De fø­ler seg som hånd og hans­ke. Han bygde driv­hus, og hun plan­tet.  Foto: Siri Wa­len Si­men­sen

Fant ny kjær­lig­het

Men li­vet tok tak i dem beg­ge, og de fant ny kjær­lig­het. I dag er de beg­ge opp­tatt av å for­mid­le at det ikke bare fin­nes en, stor og sann kjær­lig­het i men­nes­kers liv. Det er plass til fle­re.

– Men da bar­na mine ble sto­re og skul­le på ball, for­tal­te jeg om da jeg var på Garde­ballet, og om Roar, som jeg var så for­els­ket i, sier Bri­git­te. Alt­så ble han ikke glemt.

Det skul­le gå så mye som 58 år før de møt­tes igjen, og det var en til­fel­dig­het som før­te dem sam­men. Kring­kas­tings­or­kes­te­ret, KORK, hele lan­dets or­kes­ter, spil­te på In­gier­strand Bad, og det ble vist på NRK. En mann had­de øns­ket seg en me­lo­di og ble in­ter­vju­et. Det var Roar, som hun øye­blik­ke­lig kjen­te igjen.

Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

<b>TRYGG­HET:</b> Også for 78-år­in­ger gir det trygg­het å ha en hånd å hol­de i. 
TRYGG­HET: Også for 78-år­in­ger gir det trygg­het å ha en hånd å hol­de i.  Foto: Siri Wa­len Si­men­sen

Skul­le hun tør­re?

Bri­git­te inn­røm­mer at det gjor­de noe med henne å se ham. Hva nå, skul­le hun tør­re å for­sø­ke å opp­nå kon­takt, bare for å høre hvor­dan han had­de det? Hun send­te en venne­fore­spør­sel på Face­book.

– Han ak­sep­ter­te fore­spør­se­len, og jeg fulg­te opp med å skrive en mel­ding. «Det er mu­lig at jeg tar feil, men jeg var en gang sam­men med en gar­dist fra Gul­sko­gen, som het Roar Lien», skrev jeg. «Det er ikke feil, det er meg», svar­te han.

Det gikk som det ofte gjør når man be­gyn­ner å snakke sam­men et­ter man­ge års fra­vær av kon­takt. Spørs­mål ble stilt og svar gitt. Han var skilt med an­svar for to små gut­ter an­nen­hver uke, et­ter å ha blitt far sent i li­vet. Hun se­pa­rert, mor til voks­ne barn og bes­te­mor. De fant ut av de måt­te mø­tes.

– Jeg reis­te til Fredrikstad, hvor Bri­git­te bod­de, og vi møt­tes i Gam­le­by­en. Vi fant beg­ge ut at det var noe der og ble eni­ge om å være mer sam­men, for­tel­ler han.

<b>GODE MOR­GE­NER:</b> Ro­li­ge mor­ge­ner på trap­pen sam­men, mer skal ikke til for å ha det godt. 
GODE MOR­GE­NER: Ro­li­ge mor­ge­ner på trap­pen sam­men, mer skal ikke til for å ha det godt.  Foto: Siri Wa­len Si­men­sen

Til­ven­ning og prø­ving

Hun kom til ham i fire–fem da­ger, og de kjen­te at de triv­des i hver­and­res sel­skap. Det even­tu­el­le pro­ble­met for­sto de at kun­ne bli hans si­tua­sjon. Han had­de to ak­ti­ve, ny­de­li­ge gut­ter bo­en­de hos seg an­nen­hver uke. Ville de bi­fal­le ny kjær­lig­het?

– Jeg fei­ret nytt­år med Roar og gut­te­ne, og det gikk bra. Da be­stem­te vi oss. Vi var beg­ge 77 år og had­de in­gen tid å mis­te, føl­te vi, og der­for gikk alt vel­dig fort, sier hun.

«Det er nå el­ler ald­ri», sa jeg. Selv­føl­ge­lig var det et stort skritt å ta, og spe­si­elt for Bri­git­te, som flyt­tet fra by til land, bort fra ven­ner og fa­mi­lie, sier han.

24. ja­nu­ar 2019 flyt­tet hun inn hos ham på Kapp, og der bor de nå, lyk­ke­li­ge for til­­feldig­he­te­nes spill. Samt­li­ge barn har gitt dem sin støt­te.

Les også: Svigermors drøm: Sissel (50) raste ned 50 kilo etter møtet med Christian

Sam­hø­rig­het

For­els­ket? Når vi spør, er det voks­ne men­nes­ker som sva­rer. De sier uni­sont at det hand­ler om å finne en per­son som det stem­mer med.

– Li­vet er først og fremst hver­da­ger, og da gjel­der det å tri­ves i hver­and­res sel­skap og like å bru­ke tid på de sam­me tin­ge­ne, me­ner han.

De har fun­net den sam­hø­rig­he­ten de beg­ge sav­net i sine liv da de møt­tes. Hun er flink til å pynte inne og ute, og han, som li­ker å ha det pent, men ikke er så flink til å få det til selv, ny­ter at hun ord­ner og fik­ser. Han har gjen­nom år bygd opp ei­en­dom­men de bor på og er iføl­ge henne et ne­ve­nyt­tig ar­beids­jern.

<b>SAM­HØ­RIG­HET:</b> – Vi er sam­men om det mes­te, sier Bri­git­te og Roar. 
SAM­HØ­RIG­HET: – Vi er sam­men om det mes­te, sier Bri­git­te og Roar.  Foto: Siri Wa­len Si­men­sen

De sit­ter side om side i so­fa­en mens vi pra­ter og drik­ker kaf­fe, og de sier at for­els­kel­se ikke er så vik­tig – at det er fø­lel­se­ne et­ter for­els­kel­sen som be­tyr noe. Men de ser for­els­ket ut. Når hun ler, «det­ter» hun mot ham, og han fan­ger henne med ar­men. Hån­den hans er rundt skul­de­ren hen­nes, el­ler på et kne. Blik­ke­ne mel­lom dem for­tel­ler mer enn ord.

Tar vare på hver­and­re

Roar sier at han ald­ri har vært en A4-per­son. Som tid­li­ge­re po­li­ti­mann drev han med tje­nes­te­hun­der, blant an­net. Det er man­ge år si­den han ble pen­sjo­nist.

– Hvor­dan ser li­vet ut nå?

– Vi tre­ner sam­men to gan­ger i uken, har bygd driv­hus og lagd stein­bed. Jeg får si som Ter­je Vig­en: «Kan hen­de det var best som det gikk», sier Roar med et smil.

Han leg­ger til at det vik­tig­ste er å få det godt, og det har de klart sam­men.

– Det vik­tig­ste i et for­hold, da?

– Uan­sett al­der gjel­der det å ta vare på, støt­te og hjelpe hver­and­re og gjø­re ting i fel­les­skap. Bri­git­te har dess­uten lært meg å set­te sto­len inn­til bor­det når vi har spist, sier han og ler.

– Det vi er­far­te da vi en­de­lig møt­tes igjen, var et bil­de på at alle gode opp­le­v­­elser gjen­nom li­vet lag­res. De kom­mer opp igjen når men­nes­ker mø­tes, slik vi gjor­de, for alt det fine vi had­de sam­men som unge er med oss også nå. Vi fø­ler oss først og fremst hel­di­ge, som fant kjær­lig­he­ten i godt mo­den al­der og har et mål om å nyte hvert øye­blikk.

Les også: Nina ga en nyre til ektemannen – på én betingelse

<b>KJÆR­LIG­HET:</b> Det er mer enn for­els­kel­se, sier det lyk­ke­li­ge pa­ret. 
KJÆR­LIG­HET: Det er mer enn for­els­kel­se, sier det lyk­ke­li­ge pa­ret.  Foto: Siri Wa­len Si­men­sen

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning