Ny trend om kvinners følelser: Nå er det lov å vise sinne

Historisk sett har ble kvinner gjort ukvinnelige hvis de var sinte. Noen mente til og med at morsmelken ble bedervet hvis kvinnen ble sint. Nå viser trendforsker at følelser får lov til å ta mer plass.

TRENDEKSPERT: Julia Lahme er trendforsker, etnolog og livsstilsekspert.
Publisert Sist oppdatert

Vi har gått inn i en ny tid.

Det forteller Julia Lahme. Hun er trendforsker og etnolog og sier at vi er i den spede begynnelsen på en ny megatrend. Følelsesøkonomien, som hun kaller den.

Her får følelser lov til å ta mer plass og bli tydeligere. Det er følelser, stemninger og signaler som driver oss og som får langt sterkere pondus.

– Det å si «jeg føler at …» er plutselig et argument vi hører mange flere steder, og som vi også godtar. Den politiske kommunikasjonen blir mer og mer følelsesladet, og noen steder også mindre faktabasert, sier Julia Lahme.

I sin trendforskning arbeider hun med megatrender, som er en tendens eller strømning i tiden som er spesielt stor eller betydningsfull.

Mens vi er på vei ut av oppmerksomhetsøkonomien, hvor nettopp vår oppmerksomhet ble sett på som en knapp og verdifull ressurs, rettes det nå et større fokus mot følelsene.

Se video: Dagny: - Tok jo 15 år å gro det ut igjen

Fortsatt positivitet

– Vi kan også se at vi kommer ut av en tid hvor vi har måttet være i følelsene våre individuelt. Nå blir de store følelsene stille og rolig mer kollektive. 

Men selv om hun begynner å se at følelser som indignasjon eller sinne får mer plass i den offentlige samtalen, så er det ennå de positive følelsene som tar mest plass akkurat nå.

Julia Lahme

Dansk trendforsker, etnolog og livsstilsekspert. 

Direktør i Lahme Kommunikation, der man jobber med forbrukertrender.

Skrevet bøkene «Hvor lagde jeg babyen», «Det er bare en fase» og «Sandheder fra en løgner»

– Det er kjærlighet, det er håp, det er glede. Sinne henger fortsatt etter. Særlig for kvinners sinne vil jeg si at det først nå begynner å bli rom for det. Men vi begynner å erkjenne at kvinner godt kan være sinte uten å være hysteriske.

– Det som skjer for både menn og kvinner akkurat nå, er at man veldig langsomt får kjempet til seg et større spillerom i forhold til hva man har lov til å føle. Det har blitt snakket en del om menns sårbarhet, og det er fortsatt mer akseptabelt for en mann å være sårbar enn for en kvinne å være sint.

Og for å forstå det, må vi gå tilbake i historien.

Sinne er makt

Historisk sett er det den overordnede som har hatt lov til å være sint. Man kan se det i relasjoner mellom tjener og herre, men historieprofessor Karen Vallgårda ser også en åpenbar kjønnsdimensjon.

Hun forsker blant annet på kjønn og følelseshistorie og forklarer det slik:

Karen Vallgårda: Ph.d. og professor i historie ved universitetet i København. Forsker spesielt på politisk familie- og barndomshistorie i det 19. og 20. århundre samt kjønn, race og følelseshistorie. Forfatter til bl.a. «Skilsmisser: 2013».

– Sinne er den mektiges privilegium. Helt tilbake i antikken kan man se at mannens sinne gjorde ham til en fullbyrdet borger. Det ga ham en potent kraft som han for eksempel kunne bruke i det politiske liv. Når kvinner ikke kunne beherske sitt sinne eller frustrasjonen, ble det derimot brukt til å rettferdiggjøre at de ikke skulle ha politiske rettigheter.

– Det finnes mange eksempler gjennom tidene på hvordan man har forsøkt å skambelegge kvinners sinne, forteller Karen Vallgårda.

Kvinner ble gjort ukvinnelige hvis de var sinte. Hun har blant annet kommet over et tysk eksempel fra tidlig moderne tid hvor man mente at en kvinnes morsmelk ble bedervet hvis hun ble sint.

– Det var et kraftig signal om at det var feil eller skamfullt for en kvinne å være sint. Man kan se det som en måte å regulere hennes følelsesmessige adferd på.

Vanskelig å protestere

I sin bok «Store menn og syke kvinner» beskriver nevropsykolog Lise Ehlers hvordan man i mer enn 2000 år har diagnostisert kvinner med hysteri, som har fått navnet sitt fra det greske ordet for livmor, «hystera».

Rundt år 400 var Augustin overbevist om at den hysteriske kvinnen (mer eller mindre frivillig) var besatt av djevelen, og på 1800-tallet var man sikker på at de kvinnelige kjønnsorganene var årsaken til hysteriske symptomer.

– Det er ikke slik at det sitter noen mektige menn og tenker at nå skal vi gjøre sinne til en ukvinnelig følelse for å holde henne nede. Slik fungerer ikke følelsesregulering. Men det er klart at hvis en kvinne ikke kan uttrykke indignasjon eller sinne over noe urettferdig uten at det blir problematisert på grunn av selve sinnet, er det vanskelig for henne å protestere mot det urettferdige.

I Karen Vallgårdas historiske forskning står det klart for henne at kvinners sinne ofte har blitt gjort til et problem. Fokus ender ofte på at kvinnene var sure, fremfor hva de reagerte på.

– Hvis en kvinnes sinne gjør henne til et problem, så forskyver man fokus fra årsaken til sinnet hennes over på kvinnen selv som problemet. Så på den måten har det en undertrykkende og regulerende effekt, sier hun.

Slik det pleier å være

I mange år har kvinners funksjon først og fremst vært å være mor. Det er hun som har hatt ansvaret for å videreføre arvemassen, forteller trendforsker Julia Lahme.

– Det betyr at kvinnen ikke må være en trussel. Hun må ikke smelle med døren og gå. Hun truer artens og familiens overlevelse ved å bli så sint at hun ikke gidder å være i hus med mannen sin lenger, sier trendforskeren.

Kvinner har vært de som har bevart de allerede eksisterende strukturene. De som har passet på hjemmet og barna. Sørget for kontinuitet, orden og at basen ikke falt fra hverandre.

– Der kvinnen er hjemme, er det historisk sett mannen som går ut av hjemmet. Han er den strukturbrytende eller -utviklende. Han har gått i krig, har utforsket, oppfunnet og forandret, sier Julia Lahme.

En måte hvor man har kunnet understreke at kvinnens sinne var uakseptabelt har vært gjennom språket – hysterisk, rappkjefta, megge og skrikhals. Listen er lang. For som Julia Lahme sier, ord skaper verden.

– For at man kan skape noe, trenger man å kalle det noe. Du kan ikke skape et bilde av en uattraktiv, sint kvinne, hvis du ikke har et ord for det. Og så er vi veldig dårlige til å finne de der mellomrommene hvor vi språklig har mulighet til å utvikle oss. Når man først har ordene for noe, er det vanskelig å komme ut av den oppfatningen igjen.

– Likevel har flere feministiske tenkere de siste årene forsøkt å gjenvinne fortellingen om det kvinnelige sinnet, legger Karen Vallgårda til.

Én av dem er den australske forfatteren Sara Ahmed, som introduserte begrepet «The Feminist Killjoy».

– Hun ga et friskt pust til sinnet da hun med det begrepet beskrev at en Feminist Killjoy er en som tør å ødelegge den gode stemningen for en politisk eller feministisk agenda. Det er en som sier fra om sexistiske eller rasistiske vitser, slik at alle andre ikke kan le lenger.

Sara Ahmed dyrker en Killjoy som et ikon, som ikke er redd for å være sint og tør å si fra selv om det også betyr at stemningen i et rom kan endre seg. For under den gode stemningen kan både undertrykkelse og ekskludering trygt gjemme seg.

Starter med oppdragelsen

Kvinner som er oppdratt i den såkalte «flink pike-skolen», har alltid hatt oppfatningen av at de hadde ansvaret for den gode stemningen.

Det handler om at man som kvinne har lært at det er ens eget ansvar å sørge for at alle er glade og har det bra, både i hjemmet, i middagsselskapet, på arbeidsplassen – ja, faktisk overalt.

– Flink pike-skolen kommer spesielt på 50-tallet, hvor kvinner ble stappet inn i en boble som handlet om å være søt og flink. Og en av de store konsekvensene av det er at de ikke har lov til å uttrykke smerte eller behov. Man lærer veldig tidlig at man skal undertrykke alt som gjør at man kommer i ubalanse, sier Julia Lahme.

– Så snart man hadde andre behov, som for eksempel menstruasjonssmerter, symptomer på overgangsalder eller hva enn det måtte være som skilte kvinner fra menn, gjaldt det å pakke det bort for ikke å være til bry, sier Julia Lahme.

Historiker Karen Vallgårda har også dykket dypt ned i familielivets historie, hvor hun kan se forskjell på hvordan man har oppdratt jenter og gutter.

– Helt frem til et godt stykke ut på 1900-tallet ble jentenes sinne problematisert mer enn guttenes i oppdragelsen. Forventningen til guttene var at de hadde et naturlig sinne i seg som de skulle kanalisere ut, mens jentenes sinne ikke ble oppfattet som like naturlig. Noen vil nok mene at det fortsatt er forskjell på hvordan vi oppfatter barnas sinne avhengig av kjønn, sier hun.

I løpet av den første halvdelen av det 20. århundret blir oppdragelsen imidlertid mindre kjønnsbasert – også når det kommer til hvem som får lov til å bli sint.

Spesielt på 70- og 80-tallet blir det mer fokus på at alle følelser er tillatt, forteller Karen Vallgårda.

– Man kan blant annet se hos skilsmissebarn som blir sinte eller er utagerende når de kommer fra den ene forelderen til den andre, at de følelsene blir sett på som mer forventet og noe som foreldre skal kunne romme.

Det øker i takt med det Karen Vallgårda kaller terapeutiseringen av kulturen vår. Mens man for eksempel på 1930-tallet i større grad skulle legge lokk på følelsene sine, mener vi i dag at man skal fortelle om de vanskelige og skamfulle følelsene for på den måten å få dem bearbeidet.

Rødstrømpene i bresjen

Et av de tydeligste vendepunktene i historien for kvinners sinne er 1970-tallets kvinnebevegelse, der rødstrømpene gikk i bresjen og åpenlyst brukte sinnet som drivkraft.

– Her om dagen leste jeg i en akademisk bok, skrevet av en dansk feminist i 1983, og den første setningen lyder: «Jeg begynte på dette arbeidet fordi jeg var sint». Og det er bare utrolig tidstypisk. Kvinner var nå med rette sinte – de var blitt undertrykt, holdt utenfor maktens sfære og behandlet urimelig på alle mulige måter. De betraktet sinne som en naturlig følelse og som en viktig politisk drivkraft, sier Karen Vallgårda.

SINTE KVINNER: Forskning har vist at sinte menn blir møtt med respekt, mens sinte kvinner blir sett på som hysteriske.

Kvinnebevegelsen, som for alvor skjøt fart på 1970-tallet, kom i kjølvannet av ungdomsopprøret på 60-tallet og et generelt oppgjør med autoriteter, der også følelsene spilte en stor rolle.

– Forholdet vårt til følelser er noe som beveger seg i bølger. På 1990-tallet spilte de feministiske tankene om politisk sinne og kollektiv mobilisering slett ikke samme rolle i offentligheten, sier Karen Vallgårda.

3 norske kvinner som er kjent for sitt temperament

Liv Signe Navarsete, tidligere leder for Senterpartiet

– Du veit ikkje kva du snakker om! Sjelden har vi vet sett henne så rasende, som da hun møtte illsinte lokalsykehusforkjempere i Nordfjordeid.

Det var 6. april 2011, og hun ble beskyldt for at Senterpartiet sviktet distriktene og lokalsykehusene. Hun var da kommunal- og regionalmenister i regjeringen Stoltenberg. Hun ble kraftig kritisert for sitt raseriutbrudd.

Sigrid Bonde Tusvik, komiker

Hun ble stemplet som sint og hysterisk da hun forlot utdelingen av Humorprisen i 2019 fordi ingen kvinner fikk pris. Hun fulgte opp med en skrap kronikk i Dagbladet der hun kalte prisen for Herreprisen.

Utspillet hennes startet en større offentlig debatt om likestilling, kvinneandelen i norsk humorbransje og ikke minst hvordan sinte kvinnelige stemmer blir møtt i media. 

Gro Harlem Brundtland, tidligere leder for Arbeiderpartiet og statsminister.

De politiske debattene mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch ble legendariske, blant annet fordi Willoch klarte å terge Gro slik at hun åpenbart ble veldig sint. Hun ble kritisert fordi hun ikke klarte å styre temperamentet sitt. 

Men nå spår altså Julia Lahme at de kollektive følelsene kommer til å fylle mer. Man kan se at det kvinnelige sinnet har fått plass flere steder, er bevegelser som #metoo og kroppspositivisme også eksempler på noe som er skapt av indignasjon og kanalisert sinne.

– Det er ikke behov for at hverken menn eller kvinner eksploderer av sinne. Det er behov for dialog, og den dialogen kan gjerne være tent av en form for latent sinne. For sinne er en naturlig følelse mot urettferdighet. Hvis man vil endre noe, er man nødt til å være flere om det. Det er sjelden ett menneske kan flytte et samfunn eller endre sine betingelser alene, sier Julia Lahme.