Legene fant først ingenting. Så fikk Jeanette den dramatiske beskjeden

Jeanette var sikker på at noe ikke var som det skulle. Diagnosen skulle vise seg å være svært alvorlig.

FIKK LIVET TILBAKE: Midt på natten kom beskjeden som reddet livet til Jeanette. I dag lever hun et aktivt liv.
Publisert

Oslo 2017:

– Jeanette? Jeanette, er du våken?

Jeanette Reistad (40) åpner øynene. En lege står ved sengen hennes på Rikshospitalet. Hun kjenner det umiddelbart i magen. Når leger vekker deg midt på natten, er det sjelden gode nyheter. 

Har de funnet noe galt? 

En aggressiv kreftform?

Noe som gjør at hun likevel ikke kan få behandlingen hun håper på? Legen setter seg på sengekanten. Jeanette holder pusten.

Ti dager tidligere klarte hun knapt å gå opp to trappetrinn.

Jeanette bor på vakre Hvitsten, øst for Oslofjorden, og jobber på besøksgård. Hun elsker dyr, og på gården har de mange slags dyr: Sauer, kyr, hester og griser. Høns og andre typer fugler. 

Se video: Da Jenny møtte Martin igjen to år senere, fikk hun høre det

Hun er vant til fysisk arbeid. Å bære, løfte, gå ute i all slags vær. Dyrene må ha stell uansett om det regner eller snør. Derfor skjønner hun raskt at noe er galt når hun plutselig blir andpusten av å gå to trappetrinn. 

En nyfødt grisunge som ble avvist av moren bor på badet hennes. Den lille grisen ligger godt på de varme flisene. Jeanette mater den, steller den og passer på den.

Men nå er det Jeanette selv som trenger hjelp.

I flere dager har hun kjent at noe er galt. Hun er tungpustet og sliten, som om kroppen ikke lenger orker det den pleier. Legen mistenker blodpropp. Det føles slik for Jeanette også.

Men etter grundige undersøkelser på Kalnes sykehus blir hun sendt hjem. Legene finner ingenting.

Nesten en uke senere oppsøker ­Jeanette legen på nytt. 

– Det må være noe. Jeg kjenner jo at jeg ikke er frisk, sier hun. 

Denne gangen blir hun henvist ­videre. Etter nye undersøkelser har legene funnet noe.

Hjertefeil

Ti år tidligere ble det avdekket at ­Jeanettes hjerte hadde en genetisk feil som førte til hjertesvikt. Hun fikk operert inn en hjertestarter og ble satt på medisiner. Etter det kunne hun leve som vanlig med jevnlig kontroll av hjertet på Rikshospitalet.

Nå viser det seg at hjertet hennes har det alt annet enn bra. Tilstanden har ­forverret seg, og lungene fulle av vann. Det er derfor hun har vært så tungpustet. 

«Du trenger et nytt hjerte», sier legene.

Men først må hun gjennom grundige undersøkelser. Hun må være både syk nok og frisk nok før hun kan blir satt på en venteliste for nytt hjerte.

Nå starter en grundig utredning med alle mulige prøver. 

Jeanette er nysgjerrig og spent. Stiller spørsmål om alt som skal skje. Sam­tidig føler hun at hun balanserer på en knivsegg. Tenk om legene finner noe galt i kroppen hennes. Noe som gjør at hun ikke blir satt på venteliste for et nytt hjerte. Reglene for hvem som prioriteres er strenge. Det forstår hun. 

Legene må vite at hun vil klare livet etter transplantasjonen også. Derfor vurderes både kropp og psyke.

På Rikshospitalet går dagene sakte. Prøver. Venting. Nye samtaler. Blodprøver, skanninger, spørsmål. Jeanette forsøker å holde motet oppe, men om natten kommer tankene. Hva om kroppen hennes ikke er sterk nok? Hva om hun aldri kommer på listen?

Hun har alltid vært optimistisk av natur. Det skal nok gå bra, sier hun til seg selv. Men den nagende tvilen er der hele tiden.    

Heldigvis har hun gode folk rundt seg som er der for henne. En god venninne parkerer bobilen sin utenfor sykehuset, så hun kan besøke Jeanette hver dag.    

Endelig er prøvesvarene klare.

«Du får vite om du blir satt på venteliste for nytt hjerte i løpet av et par dager, sier legene. 

Hjerte­transplantasjon:

• Det er til enhver tid rundt 10–15 personer som står på venteliste for å få et nytt hjerte. 

• I Norge transplanteres vanligvis mellom 25 og 40 hjerter hvert år.

• Over 800 nordmenn har fått et nytt hjerte ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet.

• Ett hjerte kan redde ett liv, og ett menneske kan totalt redde opptil syv liv. 

Slik kan du bli organdonor:

For å sikre at dine organer kan gå til forskning eller donasjon, kan du enkelt registrere deg digitalt via Helsenorge.no.

Kilde: Helsenorge.no

Den avgjørende beskjeden

Nå har legen en viktig beskjed til henne der han sitter på sengekanten hennes.

Jeanette stålsetter seg for det som kommer. Hvilken farlig sykdom er det som gjemmer seg i et av kroppens hulrom? Er det kreft, eller noe annet hun aldri har hørt om? 

«Du, vi har funnet et hjerte, men det er ikke her riktig ennå», sier legen. 

Hun må være klar i løpet av halvannen time.

Tankene farer gjennom hodet hennes:

De har funnet et hjerte! 

Euforisk ringer Jeanette rundt til sine nærmeste. Aller først til mamma. 

«Jeg har en veldig god nyhet. Jeg skal få et hjerte. Nå. I dag».

I det samme suser kirurgen inn på en sparkesykkel.

«Vi begynner å få dårlig tid», sier han. 

TAKKNEMLIG: Jeanette glemmer aldri natten hun ble vekket på Rikshospitalet med beskjed om at et nytt hjerte ventet. Mamma satt ved sengen og ventet. 

Alt går plutselig fryktelig fort. Av med klær, dusj og desinfeksjon. Slanger. Hender som jobber raskt rundt henne. 

Jeanette forsøker å forstå at et annet menneskes hjerte er på vei.

At noen et sted har mistet noen. Midt i hennes største håp finnes også en annens største sorg. Men hun rekker ikke grue seg eller tenke over alt som kan gå galt. Seks timer på operasjonsbordet tar det.

Det første Jeanette merker da hun våkner er tørsten. Familie og venner kan trekke et lettelsens sukk da de ser henne slå opp øynene. Hun kan ikke si noe, for hun er koblet til en respirator. Halsen føles som sandpapir.

«Vann», hvisker hun hest. 

Det er det eneste hun vil ha. 

Da Jeanette kommer til seg selv, kjenner hun at det nye hjertet banker. Sterkt og taktfast.

Hun vet ikke hvem som reddet livet hennes. Det får hun aldri vite.

Slik er reglene. Den som får et organ, må for alltid leve i uvisshet om hvem som eide det tidligere.

– Jeg fikk en følelse av at jeg var en del av noe større, en helhet der alt henger sammen med alt.

I tiden etter hjertetransplantasjonen tenkte hun mye på det enorme samarbeidet som eksisterer i samfunnet vårt. Og på den gode hjelpen hun fikk av helsepersonellet. Alt fra legene til fysioterapeuter som utrettelig hjalp henne tilbake til livet. 

Å gi noe tilbake

Norsk Ukeblad møter Jeanette ved Akerselva i Oslo. Hun bor like i nærheten med hunden Suzie. De to går ofte tur sammen i parken som våkner til liv om sommeren. 

Jeanette har fortalt historien sin om den viktigste dagen i livet sitt.

– Jeg fikk et enormt behov for å gi noe tilbake, sier hun.

Mens hun lå på sykehuset, ringte hun Stiftelsen Organdonasjon og spurte om hun kunne bidra. Hun fikk et tilbud om å delta på kurs, selv om det var i tidligste laget. 

DYREKJÆR: Jeanette Reistad (49) har alltid elsket dyr. Her er hun med hunden Zuzie som hun bor sammen med. 

Jeanette ville ut og rekruttere nye til organdonasjon. Fortelle verden om hvordan det kan redde liv. 

– Jeg var så lykkelig over at det nye hjertet fungerte.

Snart kunne hun gå på tredemølla. Snart løpe. 

Året etter hjertetransplantasjonen, dro Jeanette på fjellturer og deltok i flere løp og sykkelturer. 

– Det var en frihetsfølelse. Jeg følte at kroppen min kunne få til alt. Merket stor forskjell etter å ha vært i så dårlig form, sier Jeanette. 

Da stiftelsen lyste ut en prosjektlederstilling søkte hun jobben og fikk den. 

Allerede sommeren 2018, året etter transplantasjonen, bestemte hun og venninnen seg for at de skulle sykle fra Lindesnes til Moss på en tandemsykkel.

– Det var ikke akkurat noen Tour de France-tempo, sier Jeanette og ler.

De var to kvinner og en tandemsykkel. Med telt, soveposer og oppakning. I regn og sol syklet de opp bakker som føltes endeløse. Gode møter og samtaler langs veien med fremmede. Hun fortalte sin historie til folk og medier. Om hvor viktig det er å ta et standpunkt til organdonasjon. 

Hun følte at hun fikk bidra. Og hele tiden slo det nye hjertet hennes. Takket være at noen sa ja til organdonasjon, kan Jeanette nå gå med raske skritt langs Akerselva. Hun lever et helt normalt liv. 

NYTT KAPITTEL: Etter hjertetransplantasjonen fikk Jeanette en ny sjanse i livet – og et sterkt ønske om å gi noe tilbake. Den første sommeren etter transplantasjonen syklet hun og venninnen Janne fra Lindesnes til Moss og for å sette søkelys på saken og Stiftelsen Organdonasjon. 

– Jeg går på immundempende medisiner. Og er på EU-kontroll en gang i året. Men tenker ikke lenger over det.

Det vil alltid være en fare for at kroppen støter fra seg hjertet. Men hittil har det gått bra, unntatt en episode på sykehus den første tiden. Da fikk hun en hestekur.

– Jeg ble redd for infeksjoner og fikk en egen radar for hosting og harking.

Helt i begynnelsen ble det litt skummelt med mat og bakterier. Det første året var det viktig at hun var ekstremt forsiktig. 

UVURDERLIG STØTTE: Gode venner og familie hjalp Jeanette gjennom den tøffe ventetiden. Venninnen Janne var med på sykkeltur for å rekruttere flere organdonorer. 

Etter at hun ble transplantert, måtte Jeanette til sin store sorg slutte å jobbe på besøksgård. Å være med dyr ble for stor risiko for immunforsvaret.

I dag bor Jeanette midt i Oslo med hunden Suzie. Ikke langt unna Akerselva. Hun har nylig begynt å jobbe for dyrevernsorganisasjonen Anima. Å hjelpe dyr som lider er hennes hjertesak nå. 

– Det er ekstremt sjelden jeg tenker over at jeg er transplantert. Men jeg er fremdeles takknemlig og ønsker fortsatt å bidra for å sette søkelys på den viktige saken.