Da livet var på det mørkeste, satte en fremmed mann seg ned ved siden av Lou på benken. Det ble vendepunktet
Lou slet med angst, firmaet gikk dårlig, det var slutt med kjæresten og faren var død. Møtet med en vennlig fremmed, fikk alt til å snu.
En mann kom og satte seg ved siden av Lou Rehnlund på benken i parken.
De begynte å snakke om livet, og han fortalte at han alltid hadde ønsket å bli økonomisk uavhengig fra han var 50.
«Hvordan fikk du til det?», spurte Lou.
«Jeg begynte å leve som om jeg allerede var det. Hvor befinner du deg i livet?», undret mannen.
Lou fortalte at modellbyrået hennes var bankerott. Alle kunne miste jobben. Det hadde blitt slutt med kjæresten, og hun bearbeidet sorgen etter farens bortgang. Alt føltes håpløst.
«Tankene dine går i en nedadgående spiral. Hvor ønsker du å være?» spurte den fremmede mannen.
Da slo det Lou at hun var så opptatt med å tenke på hvor elendig livet hennes var i stedet for på hva hun ville oppnå.
Dette var i 2014. Siden den gang har hun forandret livet sitt ved hjelp av takknemlighetens kraft.
Dårlig selvfølelse
Lou (61) lyser ikke bare opp med sitt blonde hår og oransje klær, men også med sin positive og åpne væremåte. Hun byr på frukt og te mens katten Rune, en Maine Coon, kommer frem og hilser.
I tenårene fikk Lou dystoni – en nevrologisk sykdom som blant annet gir seg utslag i ufrivillige muskelrykninger, noe som påvirket selvfølelsen hennes.
For rundt ti år siden begynte det også å påvirke talen. Den ble hakkete. Nå får hun sprøyter som gjør at hun bare høres litt hes ut.
– Da jeg traff mannen på benken, hadde jeg nesten mistet stemmen. Arbeidsformidlingen sa jeg aldri kom til å få jobb igjen. Jeg prøvde å date, men mennene lurte på hva som var galt med meg når jeg knapt kunne prate, og hvorfor jeg ikke hadde fortalt om det før vi møttes, sier Lou.
Samtalen på benken i parken fikk henne til å revurdere situasjonen sin.
– Jeg så hva jeg faktisk hadde og var takknemlig for det. Jeg følte også takknemlighet overfor min eks, som tross alt hadde gitt meg kjærlighet og trygghet. Jeg tenkte på alt det fine i forholdet. Da jeg surfet på denne herlige energibølgen, fant jeg veien inn i et nytt forhold. Jeg fikk ny jobb, og sjefen min sa jeg var akkurat den de ville ha. Det var akkurat det jeg hadde ønsket meg, forteller Lou.
Hun begynte da å jobbe i organisasjonen Hjärnkolls nye avdeling i Stockholm. Hun startet også opp Hjärnkoll Ung og Hjärnkoll Workplace. Lou kurset personer med psykiske problemer til å bli foredragsholdere.
Fikk sosial fobi
Lou kom fra et dysfunksjonelt hjem og flyttet hjemmefra da hun var 15.
– Jeg ble hjemløs, men ikke sånn at jeg bodde under broene. Jeg bar på en bag med tingene mine og flyttet rundt hos venner, sier Lou.
I denne perioden var hun deprimert og utviklet sosial fobi. Til tross for vanskene klarte Lou å komme inn på en designhøgskole takket være skissene sine.
Hun hadde alltid likt å tegne. Etter utdannelsen jobbet hun i et reklamebyrå, men følte at hun ville gjøre noe for andre. Hun jobbet med ulike ideelle prosjekter og startet Funki models – Sveriges første modellbyrå for funksjonshemmede.
De fikk stor oppmerksomhet i mediene, blant annet med dokumentarfilmen «Modellerna med det lilla ekstra», som ble vist på svensk TV. Et TV-team fulgte byrået i to år.
Med Lous sosiale fobi ble dette en utfordring. Hun gruet seg til å være med på frokost-TV for å snakke om byrået og ble nervøs ved tanken på at alle skulle se henne dumme seg ut på TV.
– Og før et årsmøte i byrået, var jeg så utrolig nervøs. Jeg prøvde å lære meg hele talen utenat og ta en beroligende pille på forhånd.
Heldigvis ble Lou med i et prosjekt der hun gjennomgikk kognitiv adferdsterapi, noe som hjalp henne veldig.
– Jeg vil gi håp til dem som ikke tør å snakke foran andre. I dag kan jeg holde foredrag for hundrevis av mennesker uten problemer. Det som har hjulpet meg, er å ha kontroll over mitt eget «mindset».
– Holocaust-overleveren Viktor Frankl sa noe slikt en gang: «Man kan ta alt fra et menneske, bortsett fra én ting – friheten til å velge hvordan man forholder seg til det som skjer.» Uansett hvor vanskelig vi har det, har vi alltid noe å være takknemlig for.
Sprer lykkehormoner
– Men hvordan kan takknemlighet hjelpe oss?
– Når vi føler takknemlighet, skiller vi ut lykkehormonene serotonin, dopamin, endorfin og oksytocin. De gjør oss gladere, mer energiske og produktive. Jo mer vi praktiserer takknemlighet, desto lettere blir det for oss å føle det og få de positive effektene, forklarer Lou.
– Når vi får flere slike hormonene, fungerer de som antidepressiva – men helt uten bivirkninger. Dette kan du selv velge. For det går ikke an å være deprimert og takknemlig samtidig. Så hvis du føler deg trist eller deppa, kan du skrive ned hva du er takknemlig for for å komme i kontakt med takknemlighetsfølelsen.
– Vi har jo importert halloween fra USA – hvorfor ikke thanksgiving?
– Tenk om vi alle kunne sitte sammen ved middagsbordet og fortelle hva vi er takknemlige for? Mange ganger kan det være vanskelig å føle takknemlighet. Det er noe vi må øve på.
Når aldri lykken
Menneskeheten har overlevd ved å fokusere på farer.
– Derfor er det vanskelig for oss å kjenne på takknemlighet siden vi lettere ser alt vi ikke har. Det er et stadig jag etter nye ting. Lykken blir som en gulrot vi aldri når fordi vi bare haster videre.
Mange tenker nok: «Når jeg går ned i vekt, treffer den store kjærligheten, eller får drømmejobben – da blir jeg lykkelig.» Men det er omvendt.
– Hvis vi er takknemlige nå, da vil gode ting komme til oss, sier Lou.
Lou foreleser og holder workshoper om takknemlighet og har skrevet bøker om emnet. I begynnelsen av 2026 kom boken «Takknemlighet som strategi» ut i Sverige.
Gjennom konseptet Happy Workplace retter hun seg mot arbeidsplasser.
Forskning viser at takknemlighet styrker organisasjonskulturen og gjør de ansatte mer engasjerte. Konflikter reduseres, og samarbeid fungerer bedre.
– I dag er det kvinner i 30–40-årsalderen som topper langtidssykmeldingene. De har små barn, nedbetaling på lån eller høy husleie. De skal få livspuslespillet til å gå opp, og de skal se bra ut. Det blir for mye. For denne gruppen ser man at takknemlighet hjelper og kan gjøre at de håndterer stress bedre.
I USA finnes det et prosjekt som heter «Gratitude behind bars», og det er noe hun gjerne skulle innført i fengslene. Takknemlighet kunne også blitt praktisert på institusjoner for barn og unge og også i skolen, mener hun.
– Enkelte barn i utsatte områder har kanskje ingen tro på fremtiden. De tenker at «det spiller ingen rolle om jeg blir kriminell, for jeg kommer ikke inn på arbeidsmarkedet uansett». De ville hatt godt av å praktisere takknemlighet og fokusere på mulighetene som finnes.
En gang skulle Lou holde en takknemlighets-workshop for hjemløse i samarbeid med Kirkens Bymisjon.
– Vi lurte på hvordan det ville bli mottatt, men de var de mest takknemlige menneskene jeg har møtt.
En av dem fortalte om hvordan han fikk sove i inngangspartiet til en bedrift da det ble kaldt, og han var så utrolig takknemlig for det.
Lou føler at det er hennes misjon å fortelle om takknemlighet, fordi hun er overbevist om at mange ville hatt godt av det.
– Jeg skal gjøre alt jeg kan for å spre dette. Det går kanskje ikke, men da har jeg i alle fall prøvd. Faren min sa alltid: «Noen ting er vanskelige, de tar tid. Andre ting er umulige, de tar litt lengre tid». Det prøver jeg å leve etter.
Lous tips: Øv deg på å være takknemlig
Skriv en takknemlighetsdagbok: Du trenger ikke en fysisk bok – det kan være på mobilen på vei til jobben. Forskning viser at det å skrive før leggetid også kan forbedre søvnen. Lag en liste over tre ting du er takknemlig for, for eksempel barna dine, vennene dine eller at du har et hjem.
Legg merke til hvert øyeblikk: Hvis det føles vanskelig å finne noe å være takknemlig for, tenk på alle som bidrar til at hverdagen fungerer – snøryddere, bussjåfører eller butikkpersonale.
Vis takknemlighet: Fortell folk i din nærhet at du er takknemlig for at de er en del av livet ditt. Det kan være små kommentarer som «Så hyggelig at du ringte meg».
Skriv brev: Skriv til noen som har betydd mye for deg – en lærer, mentor eller venn. Du trenger ikke å sende brevet, det viktige er å uttrykke takknemligheten din.
Del med andre: Oksytocin, som også frigjøres når man ammer barnet sitt, bidrar blant annet til å styrke relasjoner. Så hvis du spør en person: «Hva er du takknemlig for i dag? Skal jeg fortelle deg hva jeg er takknemlig for?», vil det styrke forholdet mellom dere.
