Lene reddet meg etter bruddet – så kom sjokket
Jeg kjente nesten ingen i byen Oliver og jeg hadde flyttet til da han plutselig forlot meg. Jeg var derfor knust og ensom, men heldigvis hadde jeg møtt Lene, som nå gjorde alt for å hjelpe meg. Med tiden begynte jeg likevel å tvile på hva som egentlig var Lenes agenda.
Jeg hørte Lene sette nøkkelen i døren, og kroppen min var straks i alarmberedskap. Hvorfor hadde det blitt sånn?
Lene var jo venninnen min. Hun som hadde vært der for meg da det ikke var noen andre. Men jeg klarte ikke å undertrykke den ubehagelige følelsen. Sånn burde jeg vel ikke føle overfor en venninne?
Året før hadde jeg satset alt og fulgt min nye kjæreste langt hjemmefra og til byen der han hadde fått jobb. Oliver og jeg hadde bare kjent hverandre i seks måneder, men jeg var vill etter ham.
Han var flott og sjarmerende, og selv om jeg hadde datet en del i løpet av 20-årene og begynnelsen av 30-årene, hadde jeg aldri følt det samme som jeg gjorde nå. Derfor var jeg klar til å gi et liv sammen med ham en sjanse.
Oliver dro i forveien for å finne en leilighet, mens jeg brukte et par måneder på å framleie leiligheten min og si opp jobben min. Jeg fortalte meg selv at det var et eventyr, men i realiteten landet jeg midt i en hverdag der Oliver hadde det veldig travelt med lange arbeidsdager, og der jeg ikke kjente en sjel.
Jeg følte meg derfor ensom den første måneden, og da jeg endelig skulle begynne i den nye jobben min, følte jeg meg klønete og usikker.
Vi var et relativt lite telefonselgerteam i en lokal bedrift, og de andre virket som om de hadde kjent hverandre lenge. Jeg gledet meg hver kveld til å se Oliver, men han var trøtt etter de lange dagene, og forholdet var langt fra så deilig som i starten.
Men jeg var likevel klar til å gi situasjonen vår tid.
Det begynte også å skje små fremskritt. Jeg ble kjent med Lene på jobben. Lene var også litt av en outsider i teamet, men vi hadde det hyggelig sammen.
Vi ble raskt venninner, og jeg følte at fremtiden lysnet. Jeg hadde selvfølgelig også kontakt med de gamle venninnene mine, Marie og Christina, men jeg merket godt at de ikke helt forsto valget mitt. De syntes det hadde gått vel fort med Oliver, og jeg snakket sjelden med dem.
Til gjengjeld var Lene alltid på. Hun hadde alltid tid til å treffes, og hun var alltid rask på tastene.
Sjokket
En kveld ville Oliver ha en alvorlig prat. Da fortalte han at han hadde møtt en annen. Faktisk hadde han allerede møtt henne før jeg kom.
Hun var en kollega, og de hadde hatt en affære i snart et år. Jeg fikk sjokk. Det var som om jeg ikke kunne puste, og jeg var kvalm. Jeg var ikke klar til å miste ham, men jeg følte meg også dypt forrådt. Hele den tiden jeg hadde jobbet med å finne meg til rette i de nye rammene for vår skyld, hadde Oliver bedratt meg.
Jeg var sint, lei meg og følte meg så sviktet at jeg brøt helt sammen. I flere dager lå jeg i fosterstilling og gråt. Jeg visste ikke mine arme råd. Leiligheten min var framleid i minst seks måneder til, og jeg hadde ingen jobb å vende tilbake til.
Det ble Lene som plukket meg opp. Hun ryddet et ekstra rom i leiligheten sin, så jeg kunne flytte inn der. Hun ble den jeg kunne stole på. Jeg var ikke klar for at Marie og Christina skulle fortelle meg at de hadde hatt rett hele tiden.
Jeg var forferdelig til mote da jeg pakket sammen tingene mine i Olivers leilighet, men i det minste hadde jeg en venninne som tok imot meg. Jeg kunne gråte ut hos Lene, og hun støttet meg hundre prosent.
Sammen bannet vi over Oliver og kalte ham alt det verste vi kunne komme på.
Merkelig oppførsel
Det var befriende. Men av og til merket jeg et snev av noe merkelig. I visse øyeblikk var det nemlig som om Lene var mer opptatt av å baktale Oliver enn jeg selv var. Hun levde seg virkelig inn i situasjonen og holdt ikke tilbake.
Det føltes bekreftende, men det var også øyeblikk hvor jeg undret meg. Særlig når hun ikke stoppet ved Oliver. For eksempel hadde hun aldri møtt Marie og Christina, men de fikk også ofte gjennomgå som et par sviktende venninner som ikke hadde stått last og brast med meg i krisen. Noe av det Lene sa, speilet mine egne følelser, men intensiteten hennes forvirret meg.
Det knuste hjertet mitt begynte så smått å leges. Jeg kunne godt se at jeg hadde latt meg blende av Oliver, og selv om jeg aldri kom til å slutte å synes at han var verdens største idiot, kom jeg også til et punkt der jeg ikke lenger ville la verken sviket hans eller mitt eget raseri fylle så mye i livet mitt.
Jeg ville gi slipp for å komme videre.
Men Lene kunne ikke gi slipp. Når vi satt sammen i leiligheten om kvelden, prøvde hun gang på gang å gjenskape det symbiotiske forholdet vi hadde hatt de første ukene, da jeg var helt i oppløsning. Hun startet de samme tiradene mot Oliver, Marie og Christina, og når hun merket at jeg ikke lenger var med, skrudde hun opp voldsomheten.
Hun prøvde å overbevise meg om at jeg lot Oliver vinne hvis jeg ga slipp på sinnet. Det måtte ifølge henne aldri skje.
Jeg begynte umerkelig å trekke meg unna Lene. Jeg fikk ringt Marie og Christina og fortalt dem om situasjonen, men jeg kunne merke at jeg ikke kunne fortelle det til Lene.
Jeg fikk også grått ut hos moren min på telefonen, men heller ikke det sa jeg til Lene. Det burde ha fått en alarmklokke til å ringe hos meg, men det skulle åpenbart mer til.
Alene
Da jeg igjen kunne se lenger enn min egen nesetipp, la jeg merke til hvor ensomt et menneske Lene var. Da jeg en dag spurte om familien hennes, fikk jeg en dyster historie om hvor forferdelige de alle hadde vært mot henne. Det samme gjaldt tidligere venninner, kolleger og arbeidsgivere. Jeg hadde følt meg heldig som hadde hatt Lene i en situasjon der jeg ikke hadde andre.
Men det gikk opp for meg at hun heller ikke hadde andre enn meg. Samtidig følte jeg at jeg sto i takknemlighetsgjeld til henne. Hun hadde stått last og brast med meg i en vanskelig situasjon. Uten Lene hadde jeg ikke hatt et sted å bo.
Det var også noe Lene selv ofte minnet meg om. Hun begynte også å gjøre seg vanskelig hvis jeg hadde andre planer enn å være hjemme utenfor arbeidstiden. Hun ville kontrollere meg, og det gjorde meg stresset. Jeg begynte å få det psykisk dårlig. Jeg begynte å trekke meg unna Lene.
Så skulle Christina komme og besøke meg, og det gjorde meg glad. Lene kunngjorde imidlertid at Christina på ingen måte kunne overnatte i leiligheten. Lene kunne ikke sove hvis det var fremmede i hjemmet hennes, forsikret hun, og jeg fornemmet at hun regnet med å ha satt en stopper for besøket.
Men Christina booket ufortrødent et billig hotell, og Christina og jeg begynte å planlegge alle de hyggelige tingene vi skulle gjøre når hun kom. Jeg merket godt Lenes motvilje mot prosjektet, men jeg fortrengte det.
Når Lene snakket stygt om Christina og Marie, skjøv jeg det bort. Faktisk hadde jeg mindre og mindre lyst til at hun blandet seg inn i livet mitt, for hun ble stadig mer negativ og kontrollerende.
«Ulykke»
Den dagen Christina ankom, var Lene ute for en ulykke. Hun besvimte på vei ut av leiligheten og falt ned steintrappene i oppgangen, fortalte hun i telefonen da hun ringte og sa det til meg på jobben.
Hun hadde blåmerker og en løs tann. Muligens en hjernerystelse. Jeg fikk sjokk, styrtet hjem og fant henne på sofaen, forslått og svak. Jeg måtte utsette å møte Christina for å dra på legevakten.
Heldigvis var Lenes skader overfladiske, men da vi kom hjem, hulket hun hysterisk da jeg ville gå igjen. Hun mente at jeg ikke kunne tillate meg å forlate henne, og det begynte å demre for meg hva som foregikk. Lene prøvde å gjøre meg til sitt følelsesmessige gissel.
Selv om det var en forferdelig tanke, mistenkte jeg til og med at Lenes fall kanskje ikke hadde vært en ulykke?
Med ett visste jeg at jeg måtte vekk. Min avskjed med Lene endte mer dramatisk enn min avskjed med Oliver. Hun ville ikke gi slipp og prøvde gang på gang å manipulere meg til å bli. Enten mente hun at jeg ikke kunne klare meg uten henne, eller at hun ikke kunne klare seg uten meg.
Til slutt reiste jeg tilbake sammen med Christina og bare en brøkdel av tingene mine. Jeg orket ikke flere konfrontasjoner og etterlot resten av eiendelene mine i Lenes leilighet.
Giftig bekjentskap
Lenes oppførsel endte med å etterlate noen større skrammer på sjelen min enn Olivers. Oliver hadde vært en umoden idiot, men jeg hadde fulgt etter ham av egen fri vilje.
Han hadde aldri presset meg. Lene hadde derimot klart å komme inn under huden på meg på en uhyggelig manipulerende måte. Det hadde tatt meg altfor lang tid å få opp øynene og komme meg vekk, fordi hun hadde satt meg i en posisjon der jeg følte at jeg skyldte henne noe: min lojalitet og mitt vennskap.
Det var vanskelig for meg å frigjøre meg fra, men fri ble jeg.
Uten de ekte venninnene mine vet jeg ikke hvordan jeg hadde klart meg, men jeg landet på beina og har aldri sett meg tilbake.
Og jeg vet at uansett om livet byr på utro kjærester eller giftige bekjentskaper, så er de ekte venninnene dem jeg alltid kan stole på.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
