Humørsvingningene har fulgt Julie hele livet. Først i voksen alder fikk hun diagnosen

– Jeg kommer fra en liten bygd hvor alle kjente alle. Gjennom hele barndommen følte jeg meg annerledes. Jeg har alltid hatt et stort temperament, og til tider kunne det ta helt overhånd. Det ble mange og hyppige humørsvingninger, forteller Julie Odlolien (32).

Sammen med forloveden, sønnen deres på 6 måneder og de to bonusbarna på 12 og 13 år bor hun i Lillehammer.

Julie husker hvordan hun allerede som liten kunne få en følelse av at det boblet inni henne. Ofte kjente hun på en frykt over ikke å ha kontroll over sine egne følelser.

De var så sterke – både på godt og vondt.

I ettertid har hun blitt fortalt av mennesker som står henne nær at hun enten var veldig blid eller veldig sint. Og sinnsstemningen skiftet brått.

I mange år var hun det hun selv beskriver som en «trenings-junkie»: Julie gikk all in på alt hun drev med av sport eller idrett - enten det var håndball, fotball eller langrenn.

– I idretten fant jeg en måte for å håndtere følelsene mine bedre, og jeg fikk utløp for mye frustrasjon og sinne. Ved å oppleve mestring innen idretten, ble følelsene mine holdt mer i sjakk.

– Gjennom ungdomstiden kunne jeg også kjenne på mange andre følelser som tok helt overhånd. Som forelskelser. Det ble så intenst og altoppslukende. Det tappet meg for energi, men på den tiden så jeg det nok ikke selv.

Veien mot en diagnose

Ærlig forteller Julie om hvordan hun alltid har slitt med skole og studier – det å skulle pugge, lese og måtte strukturere seg. På nattestid kunne hun lese desperat til prøver og tentamener, og følelsen av at hun hang bakpå var alltid der.

– Jeg hadde store problemer med å konsentrere meg. Det gjorde det enda mer demotiverende å studere. Heldigvis hadde jeg flere omsorgsfulle og forståelsesfulle lærere som hjalp meg med å fullføre videregående skole, og utrolig nok gikk jeg ut med et relativt bra vitnemål.

Etter videregående tok Julie en utdanning som vekter, men følte raskt at det ikke var det riktige og bestemte seg for å endre yrkesretning mot helse og omsorg.

– Jeg var spent og glad da jeg startet på et deltidsstudium i vernepleie ved universitetet i Lillehammer. Planen var å gå der i fire år. Halvveis i studieløpet var den psykiske helsen min dessverre blitt så dårlig at jeg ble akutt innlagt ved døgnenheten på DPS i 2017, sier Julie ærlig, og utdyper:

– Jeg hadde arbeidet meg i hjel med doble og triple vakter. Slitt med alkoholmisbruk og selvmordstanker. Jeg kjente på en enorm tomhet og håpløshet. Den dårlige perioden varte i flere måneder og resulterte i at jeg tok mange dårlige valg.

På det tidspunktet hadde Julie ikke fått noen diagnose, og det opplevdes tøft ikke å vite hvorfor hun strevde som hun gjorde. Da hun etter en lengre permisjon fra studiene endelig var tilbake, lærte studentene i undervisningen mye om psykiske lidelser.

– Da foreleseren snakket om bipolar lidelse, kjente jeg meg igjen i veldig mye. Likevel skulle det vise seg å bli en kamp for å få en utredning og et svar, og diagnosen fikk jeg først i 2018.

Julie forteller at det var en viss usikkerhet rundt om hun hadde bipolar lidelse type 2 eller cyklotymi, men at man landet på sistnevnte blant annet på bakgrunn av hyppige humørsvingninger over så mange år.

– Å få vite opplevdes som en enorm lettelse, og veldig mange brikker falt med ett på plass. Jeg fikk en slags forståelse for alle de dårlige valgene jeg hadde tatt gjennom årenes løp. Jeg hadde jo i perioder følt at jeg helt mistet meg selv og ble en annen.

– I senere tid har jeg vært livredd for at det skulle skje igjen. Ikke minst at jeg skulle måtte kjenne på de følelsene som er altoppslukende og fullstendig tapper en for energi. Heldigvis fikk jeg raskt starte opp på medisiner og hadde god effekt av disse. De har minsket de høye toppene og dype bunnene, forklarer 32-åringen.

En berg- og dalbane

Fremdeles har Julie gode og dårlige perioder, og hun opplever mye variasjon i stemningsleie i løpet av dagen. Det er krevende både for 32-åringen selv og menneskene rundt henne. Det føles vondt at andre skal plages av hennes «issues».

Det kan til tider være veldig vanskelig å «ta seg sammen», og det er ikke alltid det tar seg ut å begynne å grine i kassen på Kiwi, eller le høyt i triste settinger, påpeker hun. Slike reaksjoner kan nemlig komme helt ut av det blå.

– Når jeg blir trist, så blir jeg så ekstremt trist. Til tider kan det føles som om noen nære har dødd og at jeg er sønderknust. Uten at man nødvendigvis forstår hvorfor.

Julie kan oppleves som svært «humørsyk» og kan bli veldig krass mot de som er rundt henne. Kort lunte og irritasjon, sammen med dårlig konsentrasjon og derav dårlig kommunikasjon, gjør at relasjoner kan få kjørt seg.

– Heldigvis er forloveden min veldig omsorgsfull og forståelsesfull. Han har kjent meg fra før jeg ble diagnostisert og har vært med under hele prosessen.

Noe av det vanskeligste synes hun har vært å vite hva som er henne, og hva som er diagnosen.

– Ofte er det vanskelig å skulle skille. Til tider kan jeg kjenne på at jeg ikke kjenner meg selv, men bare cyklotymien. Men, innerst inne vet jeg jo at jeg er så mye mer enn diagnosen min.

Mens hun tidligere var sosial og likte sosiale sammenkomster, så opplever hun nå at det gjør henne utslitt. Resultatet har vært at hun har valgt å trekke seg mer tilbake - noe som kan være vanskelig for de rundt henne å forstå.

– Jeg kan legge mange planer i starten av uken, men når dagen kommer så avlyser eller utsetter jeg. Det gjelder både sosiale sammenkomster og andre gjøremål. Det gjør at jeg hele tiden kjenner på at "jeg skulle ha gjort det og det", og det gjør meg bare enda mer utmattet.

I tillegg til det psykiske, har hun de siste årene slitt mye med fysiske plager. Det kan være muskelverk, stive nakke og skuldre - og en følelse av å føle seg utmattet til tross for mye søvn.

– Stress og tankekjør gjør at jeg hele tiden føler meg «påskrudd» i hjernen, men helt «avskrudd» i kroppen. Det har vært episoder hvor jeg har pushet meg selv så mye at jeg har kastet opp flere ganger. Da blir jeg ekstremt følsom overfor lys og lyd, beskriver Julie.

Selv i oppstemte faser føler hun ikke på mer energi. Likevel gjør hun da mer enn normalt og starter gjerne opp med ulike prosjekter.

– Jeg kan få det for meg at jeg skal begynne med flipping av boliger, være frivillig for gamle mennesker og få meg en hund som jeg kan trene for å bruke i agility. Det er snakk om ganske store og altoppslukende ting.

– Heldigvis har mangel på energi de siste årene gjort at jeg ikke som tidligere setter i gang med store oppussingsprosjekter. Som da jeg en gang en arbeidshelg bestemte meg for å pusse opp et bad helt alene den helgen. Det er jo helt krise, sier Julie med et lite smil.

Bærer på en stor drøm

Ifølge Julie blir hun utad oppfattet som veldig ressurssterk og en bauta som er både sta og egenrådig. Hun er opptatt av å være åpen om diagnosen og vil ikke kjenne på stigma eller skam.

– Man er så mye mer enn diagnosen sin, og det er så viktig å huske på både for en selv og alle de som er rundt.

Lenge gjorde redselen for diagnosen at Julie var usikker på om hun ønsket egne barn. I dag er hun sjeleglad for at hun tok sjansen.

– Vi storkoser oss i den nye hverdagen vår. Han har et godt sovehjerte, og det gjør at jeg også får hvilt. På forhånd var jeg overbevist om at psyken min ville bli dårligere under svangerskapet og etter fødsel, men det har gått overraskende bra.

– Klart jeg er spent på hvordan det kommer til å utarte seg etter hvert som han blir større, mer aktiv og trenger mer rutiner. Likevel er jeg optimistisk, og det er noe jeg ikke ofte våger å være. Nå som jeg har blitt mamma forsøker jeg å leve mer i nået, fastslår Julie.

Hun tror hennes egne erfaringer kommer godt med i jobben innen helsesektoren. Julie er opptatt av å møte mennesker der de er og ikke med en forventning om at de skal «ta seg sammen».

32-åringen velger å drømme stort:

– Den dagen jeg kan starte opp et eget behandlingssenter med ulike behandlingsformer som eksempelvis dyreterapi, musikkterapi og kunstterapi, vil det være en stor drøm som endelig går i oppfyllelse.

Uforutsigbare humørsvingninger

– Den enkleste forklaringen på en cyklotym lidelse er kanskje at det er en veldig mild form for det folk kjenner som en bipolar lidelse eller manisk-depressiv lidelse, sier Jan Ivar Røssberg, professor ved Universitetet i Oslo og overlege i psykiatri ved Oslo Universitetssykehus.

Han beskriver at man ved cyklotymi ser stadige svingninger i humøret, at disse har vart lenge og i minst to år. Humøret kan veksle mellom det å være litt oppstemt og det å være lett deprimert.

Diagnosen er ikke alltid så lett å stille. Det er kanskje derfor mange med denne lidelsen heller ikke får denne diagnosen.

– Det er også slik at det ikke er så lett å forutsi når disse humørsvingningene kommer. De kan bare plutselig komme over en. Ofte finner vi ikke noen ytre påkjenninger eller lignende som kan forklare svingningene. Plagene starter allerede ofte i tenårene.

Cyklotym lidelse rammer menn og kvinner likt, og det er altså ikke som ved depresjon hvor kvinner rammes hyppigere enn menn, forklarer psykiateren. Cyklotymi er ingen folkesykdom. Man har ikke helt gode anslag, men mellom 0,5 og 1% av befolkningen regner man med kan rammes av denne lidelsen i løpet av livet.

– Den som er rammet vil ofte ha symptomer som veksler mellom mer depressive symptomer som tristhet, lite glede av aktiviteter som ga glede før, søvnproblemer, lite energi, håpløshet og selvbebreidelse.

– Og i den andre enden mer oppstemte symptomer som mer energi, mindre behov for søvn, mer aktivitet og ulike ideer de forfølger videre, sier Røssberg.

Disse plagene fører i følge psykiateren til mer stress, plager og problemer i hverdagen. Det påvirker både funksjon og livskvalitet, og ikke minst ofte relasjonen til andre mennesker.

– Alt dette kan gjøre det mer problematisk å for eksempel følge opp skole og arbeid.

Det finnes god behandling

– Det er som ved alle andre sykdommer og lidelser viktig å komme tidlig til. Jo før jo bedre. Det finnes god behandling her, både medisiner og samtaleterapi, forklarer Røssberg.

Medisiner kan forsøkes hvis pasienten har mye plager og har problemer med å engasjere seg i skole, jobb eller sosiale settinger. De medisinene som er mest brukt stabiliserer humøret og er de samme som man anvender ved mer karakteristiske bipolare lidelser.

– Samtaleterapi kan også ha en viktig funksjon. Ikke minst for å prøve å finne måter å håndtere svingningene, samt hvordan man best kan leve med dem, sier psykiateren, og utdyper:

– For eksempel kan det være viktig med faste søvnrutiner, et normalt sunt kosthold, fysisk aktivitet og ikke minst det å lære seg å håndtere mer stressende episoder som rammer en i livet. Det å lære mest mulig om sykdommen er også viktig for å håndtere plagene best mulig.

Psykiateren fremhever viktigheten av å regulere og passe på at man får god nok søvn, og spesielt i perioder prøve å leve rimelig regelmessig. Det er også viktig at man prøver å kjenne etter og forstå hva som kan være faresignaler enten ved at man begynner å bli oppstemt eller nedstemt.

– Da kan man prøve å endre noe slik at svingningene ikke blir så store. I tillegg vil jeg fremheve det å være forsiktig med alkohol og alle rusmidler, sier Røssberg.

Monica ble andpusten og tung i kroppen. Diagnosen kom som et sjokk