RAMMET FOR LIVET ETTER FØDSELEN:
Tone ble verre og verre og satt i rullestol i 20 år – nå går hun
Etter 20 år på krykker og i rullestol går Tone nå lange turer med hunden hver dag.
Feil trening og for mye trening gjorde bekkenleddsmertene verre, men da hun fikk riktig
veiledning, snudde det. Likevel har Tone brukt mange år på å komme dit hun er i dag.
Tone Irene Sørum (58) bor i Lier. Hun er gift og har to voksne barn, pluss hunden Perle.
Hun er en aktiv dame som snører på seg skoene og går lange turer i skogen nesten hver dag, men slik har det ikke alltid vært.
Tone fikk barn da hun var 18 og 23 år, og som så mange andre, fikk hun det man den gang kalte bekkenløsning.
Helseleksikonet: Fakta om bekkenløsning
Dessverre ble ikke smertene borte etter fødslene. Tvert imot, og Tone trengte hjelpemidler for å klare seg i hverdagen.
Fra aktiv til rullestol
Før svangerskapene var Tone aktiv med sprangridning, svømming og løping. Derfor var det en stor nedtur at hun plutselig ikke kunne bevege seg som hun ville.
Kronisk bekkenløsning var diagnosen den gangen, nå kalles det kroniske bekkenleddsmerter.
Tone oppsøkte flere behandlere som ga henne ulike treningsøvelser.
– Siden alle sa at det var bra å trene, prøvde jeg å trene så mye som mulig. Samtidig skjønte jeg at noe var galt, for det kunne ikke stemme at jeg skulle ha disse ubeskrivelige smertene, forteller Tone.
Hun måtte ty til krykker, og det var mye hun ikke klarte å være med på.
– Når barna gikk i 17. mai-tog, måtte jeg sitte i bilen og se på. Det var vondt, minnes hun.
Les også: Råd mot bekkenløsning
Ble rullestolbruker
– Nå må du få deg rullestol, så du kan være med i 17. mai-toget, sa Tones datter i 1989.
Tone legger ikke skjul på at det satt langt inne.
Men hun innså at rullestol var den eneste løsningen, selv om hun på mange måter følte hun hadde tapt kampen mot sykdommen.
Hun opplevde at mange snakket over hodet på henne når hun satt i rullestolen, og hun forteller hvor vanskelig hun syntes det var ikke å kunne være den mammaen hun så gjerne ville være. I perioder kom ikke Tone seg opp av sengen.
– Det ble mange sykehusinnleggelser og en runddans blant behandlere, uten at noen fant en løsning på problemene mine. Noen sa at utfordringene «satt i hodet» og sendte meg til psykiater, sier Tone stille.
Samtidig kjempet hun en kamp mot trygdesystemet som var svært krevende.
– Av og til var det skikkelig svart, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få livskvaliteten tilbake igjen. Barna og mannen min var fantastiske på alle måter, men de kunne ikke fjerne smertene mine.
ganger i uken. Folk hun møter på veien, tror nesten ikke på at hun har vært rullestolbruker. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Vendepunktet
Det var først under Tones fire uker lange opphold på Beitostølen Helsesportssenter i 1997 at noe begynte å skje. Der fikk Tone tilpasset trening, og hun lærte å trene i rullestol. Før hun dro hjem, forklarte fysioterapeuten, som var spesialist i fysikalsk medisin og idrettsmedisin, at hun skulle slutte å trene.
Han mente at daglige gjøremål ville være nok.
– Jeg dro hjem og la meg på sofaen. Så begynte jeg gradvis med forsiktig bevegelse, mens jeg lyttet til kroppens signaler. Jeg reiste meg og gikk til utgangsdøren, deretter til postkassen, til naboen og rundt huset.
Mellom hvert nye mål gikk det flere uker.
– Selv om jeg fortsatt hadde noen tunge dager innimellom, kjente jeg mestringsfølelse for første gang på årevis. Dermed ble det lettere å fokusere på det positive, forteller Tone.
Tone brukte det hun hadde lært på Beitostølen, og når hun fikk vondt, skjønte hun hva smertene kom av.
Rullestolen ble et hjelpemiddel hvis hun var veldig sliten, inntil den fikk sin faste plass på loftet. Der står den godt, mener Tone.
Hun har bokstavelig talt bygget seg opp skritt for skritt, sakte og forsiktig. Og hun har brukt 10–12 år på å komme dit hun er i dag.
– Nå kan jeg ikke være foruten de lange turene mine, og det kan ikke Perle heller. Og når vi møter folk på turene våre, er det ingen som skjønner at jeg tilbrakte 20 år av livet i rullestol, sier Tone og smiler.
Les også: Dette er tegn på artrose
Forskning på bekkenleddsmerter
Britt Stuge, forsker og fysioterapeut ved Oslo universitetssykehus (OUS), etterlyser mer forskning på bekkenleddsmerter.
Hun hevder at kvinner med bekkenleddsmerter ofte feiltrenes, og dermed opplever å få mer smerter, ikke mindre.
Tilstanden bagatelliseres ofte, også av fagfolk.
Stuge sier det viktigste i behandlingen er å gi kvinnene et individuelt tilpasset opplegg, og ikke å gjøre øvelser som trigger smerter. Fysioterapeuten understreker at de fleste blir kvitt smertene, men for dem som ikke blir bra, er kostnaden høy.
– De skal fungere som småbarnsmødre og komme tilbake i jobb. Hvis de ikke får tilstrekkelig hjelp, kan smertene vedvare, ja faktisk, resten av livet. Det er dyrt for samfunnet når kvinner blir uføretrygdet i ung alder, sier Britt Stuge.
– Det er ikke lenger nødvendig med henvisning for å oppsøke fysioterapeut, manuell terapeut eller kiropraktor. Har du smerter ved bekkenet, kan legen eller terapeuten undersøke om smertene kommer fra bekkenleddet, sier Britt Stuge.
Hun forteller at måten du beveger deg på, kan være med på å opprettholde og forverre smertene. Gamle råd om å holde knærne sammen og knipe i rumpa, gjør bare vondt verre. Det samme kan standardøvelser som ikke er tilpasset den enkelte pasients tilstand.
– Vi må finne ut hvem som skal tøye, riste løs, styrke muskler, slappe av eller få nye hvilestillinger, sier Stuge.
– Det handler om å trygge pasienten. Fysisk aktivitet er viktig, men pasienten må forstå hvorfor og hvordan hun skal gjøre de ulike øvelsene. Først da gir treningen mening.
– Vi har gått bort fra betegnelsen «bekkenløsning», fordi bekkenet ikke på noen måte er løst, selv ikke hos gravide kvinner, sier hun.
Leddbåndene blir imidlertid litt mer tøyelige før en fødsel.
– Smertene kommer fra de tre bekkenleddene, som både kvinner og menn har. Under ti prosent av gravide kvinner får vedvarende smerter, mens tre prosent får så sterke smerter atde får livskvaliteten sin ødelagt.
Fysioterapeuten forteller at noen kvinner rapporterer at de får plagene tilbake når de kommer i overgangsalderen. Det er nærliggende å tro at dette er hormonelt betinget, men dette finnes det ingen forskning på.
Les også: Nina fikk beskjed om at hun måtte bruke rullestol resten av livet på grunn av artrose
Artrose og slitasjegikt
– Når leddsmertene begynner når man passerer 40, er det for de fleste vanlig slitasjegikt, altså artrose, forteller Jon Olav Drogset. Han er professor ved NTNU og ortopedkirurg ved St. Olavs hospital.
– Man kan få artrose i alle ledd, hyppigheten øker med alderen, og artrose ses oftere hos kvinner enn hos menn.
Tilstanden kan også komme av medfødte feilstillinger, skader, revmatiske sykdommer, overvekt og noenandre sykdommer. Tidligere fjernet man for eksempel menisken (i kneet) hos pasienter som hadde skadet denne.
Dette ga mye større risikofor utvikling av artrose i kneleddet enn dagens behandling, der man vanligvis syr den skadde menisken.
– Det er dessverre slik at leddsmerter er vanlig etter fylte 60 år, men du kan gjøre mye selv forå unngå å måtte «bytte ut» vonde ledd, sier Drogset.
Slik forebygger du leddsmerter
Drogset sier dette forebygger leddsmerter:
– Unngå overvekt og unngå skader.
Oppsøk fysioterapeut for å få hensiktsmessige øvelser for styrke og bevegelighet.
– Vær i bevegelse hver dag og sørg for nok søvn og hvile. Ta eventuelt smertestillende (Paracet) hvis du vet du for eksempel skal gå en fjelltur.
Hvis smertene ødelegger livskvaliteten til tross for disse tiltakene, kan du få satt inn protese.
Denne saken ble første gang publisert 18/08 2020, og sist oppdatert 31/08 2020.
