Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg vokste opp i et religiøst hjem der var det trygt og godt. Men det er ikke alltid at foreldre har full kontroll. Jeg hadde en ugift onkel som også hørte til menigheten, og som mange så opp til.

Da jeg var 12 år, ble jeg voldtatt av ham. Han truet meg til taushet og sa at Gud ville straffe meg og mine foreldre hvis jeg sa noe.

Jeg var i sjokk og var livredd. Ingenting visste jeg om voksen­livet. Var det virkelig slik? Jeg tidde, og utnyttelsen fortsatte. Han vanket jo i huset og overnattet når det passet.

Det varte helt til jeg var 14. Da ble jeg lurere og begynte å gå ut hver gang han kom på besøk, og overnattet hos venninner. Foreldrene mine syntes bare at jeg var helt umulig, de rådde ikke med meg. Men jeg tiet om den virkelige grunnen, for deres skyld. Som 17-åring flyttet jeg hjemmefra og delte hybel med en eldre venninne.

Slet psykisk

Jeg begynte å jobbe og tenkte at alt skulle bli bra, men det ble det ikke. For jeg var helt ødelagt både i kropp og sjel. Som andre unge dro jeg på fest med venner og prøvde å leve livet, og ikke minst prøvde jeg å glemme. Men opplevelsene fra fortiden trengte på, og da gikk alt i svart og jeg murte meg inne.

Jeg hadde det hyggelig sammen med venner, men mens mine venninner fikk seg kjærester, var jeg helt uinteressert i slikt. Hvis noen gjorde et fremstøt, ble jeg livredd. Det var umulig for meg å bli forelsket, for jeg var livredd gutter og for hva de kunne gjøre med meg.

Så kom kvelden som skulle komme til å forandre alt. Da traff jeg Geir, mens vi begge var på besøk hos felles venner. Vi fant tonen og hadde mye å prate om, og vi ble enige om å treffes igjen. Vi gikk på kino, på fest og ikke minst på turer i skog og mark og tilbrakte mye tid sammen. Slik gikk dagene, ukene og månedene. Og ikke én gang prøvde han å røre meg. «Gudskjelov», tenkte jeg, «vi er bare venner.»

Og ja, han var min beste venn. Men sammen med den erkjennelsen kom også frykten for å miste ham. Hva om han forelsket seg i meg, og jeg avviste ham? Da ble det over og ut med vennskapet …

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg bestemte meg for å snakke ut med ham, og anledningen bød seg raskt. Min hybelvenninne skulle besøke kjæresten en helg, og jeg ba Geir på middag. Vi spiste og koste oss og pratet om alt mellom himmel og jord, og vi drakk vin og jeg ble modigere. «Hør her, Geir», sa jeg, «jeg er så glad for å ha deg som venn, og jeg er kjempeglad for at du ikke er forelsket i meg.» Han nikket og sa han var ikke det. «Men du er min sjelsfrende», la han til.

Da buste jeg ut med hele fortiden min. Jeg gråt og gråt, men samtidig følte jeg at trykket lettet. Jeg fortalte at jeg ikke hadde evnen til å føle noe for en mann, og ikke ville jeg heller. Noe var ødelagt i meg.

Les også (+) Vi skulle skilles etter 50 år. Men så skjedde det noe

Oss to

Geir satt helt stille og bare lyttet. Da jeg var ferdig med å vrenge sjelen min for ham, tok han hånden min. Så fortalte han sin egen historie. Han vokste også opp i et kristent hjem, og der var det liten toleranse for det som var annerledes. Geir var homofil, men det var en hemmelighet som han aldri hadde turt å stå frem med. Foreldrene hans ville aldri forstå. «Så du kan være trygg på meg», sa han og smilte, og jeg ble sjeleglad.

Kvelden ble til natt, og Geir sov på sofaen, og jeg i min egen seng. Etter denne natten ble vi et «par». Utad fremsto vi som kjærester, og våre foreldre ble fornøyd.

I dag er vi gift. Om jeg kan bli gravid eller ikke, kommer jeg aldri til å finne ut, men den offisielle historien er at vi ikke kan få barn. Geir har sine løse forbindelser med andre homofile, og det unner jeg ham. Jeg har bare min beste venn, og det er nok for meg. Snart blir vi adoptivforeldre, til glede for både oss og for hele familien.

Jeg er lykkelig og glad for at jeg traff Geir og at jeg til slutt fikk et fullkomment liv. For selv om vi med våre hemmeligheter er et utradisjonelt ektepar, så vet jeg at vi blir en trygg og god familie for barnet vårt, som får vår fulle og uforbeholdne kjærlighet.

Denne saken ble første gang publisert 07/08 2020, og sist oppdatert 02/12 2022.