Rammet av Parkinson: Britt og Nils var på Mallorca da de forsto at noe var galt
Det er langt fra enkelt å akseptere livet med Parkinson, verken for Britt eller Nils. Men kjærligheten deres er for stor til at de kan forestille seg et liv uten den andre.
Danske Britt Lanther (80) opplevde at hennes ektemann Nils (86) ble rammet av sykdommen Parkinson. I denne saken forteller hun sin historie med sine egne ord:
Før Nils ble syk levde vi et utadvent og aktivt liv.
Han var selvstendig, og vi eide flere sommerhus, blant annet ett han selv hadde bygget, og vi har alltid vært veldig glade i å reise ut i verden.
Det hele stoppet da Nils fikk den forbannede sykdommen, Parkinson.
På en reise til Mallorca i 2005 oppdaget jeg at Nils hadde begynt å skjelve på hendene.
Video: Hanne-Lene Dahlgren: - Vi var alle litt aspeløv
Først tenkte jeg at han kanskje frøs. Men da vi kom hjem og skulle til legen i et annet ærend, kom den triste beskjeden: Nils har Parkinson.
Heldigvis gikk det mange år før sykdommen for alvor brøt ut.
Men for fire år siden, i forbindelse med en øreinfeksjon, tok den alvorlig tak – og siden har det bare gått ned over.
Der Nils før var festens midtpunkt og elsket sosiale sammenkomster, ja, litt av et festfyrverkeri, er han i dag en skygge av seg selv.
Han er trøtt det meste av tiden og sitter med lukkede øyne når vi snakker – til min store frustrasjon.
Han er mer stille og innadvendt, han går ikke så godt lenger, og han har vanskelig for å finne ordene. Alt foregår i slow motion, og det utfordrer min tålmodighet.
Det er vanskelig at han ikke er som han pleide å være.
Og jeg får dårlig samvittighet når jeg bjeffer til ham eller blir utålmodig når han ikke kan finne ordene. Men så husker jeg at jeg diskuterer med Mr. Parkinson og ikke Nils.
For det er jo ikke ham jeg er sint på; det er sykdommen som jeg forbanner langt vekk.
Jeg synes svært synd på Nils.
Han sitter der, passiv, og kan ikke det han pleide, for eksempel å drive med sport. Mens jeg kan gjøre alt. Det er en stor sorg for meg å se den før så aktive og sterke mannen sitte og syne hen i en lenestol.
Samtidig som vi kan bli så irriterte på hverandre at en av oss kan finne på å si «nå går jeg!», så elsker vi hverandre så høyt at vi ikke kunne forestille oss et liv uten hverandre.
Kjærligheten er der fortsatt, men den har endret karakter. Vi har et mer praktisk forhold i dag – jeg er blitt Nils’ pleier i større grad enn hans kone.
Jeg pleier og tar vare på ham så mye som min 80 år gamle kropp tillater.
Jeg hjelper Nils med å bade et par ganger i uken som supplement til hjemmesykepleien, og det er jeg som handler, gjør rent, lager mat, betaler regninger og holder det sosiale livet vårt intakt. Det er en fulltidsjobb å være pårørende til en mann med Parkinson.
Jeg bruker ikke så mye tid på å gruble.
Over at livet vårt er blitt sånn – et liv der jeg tar meg av det meste, og alt handler om Nils.
Jeg aksepterer bare at det er slik det er, og Nils forteller meg at han ville ha gjort det samme for meg.
Av og til titter «den gamle Nils» frem.
Da husker jeg hva det var jeg falt for gang i tiden. Som da vi her om dagen så håndball sammen med hjemmehjelperne, som ble en liten stund og røykte en sigarett sammen med oss - da kvikner Nils til, og det gode humøret hans kommer frem.
Når jeg ser ham smile og le, gjenkjenner jeg den mannen han en gang var, og som han fortsatt er innerst inne bak sykdommen, nemlig mitt livs største kjærlighet.
Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.
