Min syke mann sliter meg ut. Hva gjør jeg?

Mannen min ble påkjørt av en bil under en løpetur i 2013. I begynnelsen var han nesten som før, men gradvis har han forandret seg – særlig etter en alvorlig covid-infeksjon i 2020 og et hjerteinfarkt i 2023.

I dag er han der at han helst vil bli liggende i sengen og lese. Han vil ikke ut, har blitt stiv i kroppen og har vanskelig for å gå.

Det siste halve året har han også blitt glemsk. Han ivaretar ikke lenger den personlige hygienene sin slik han gjorde før, og han tisser ofte i buksene.

I vår hadde vi hjemmehjelp fordi jeg var nyoperert og ikke kunne løfte noe. Det var veldig vanskelig å ha dem i huset, selv om jeg selv tidligere har jobbet i hjemmetjenesten, så vi sa opp hjelpen igjen da jeg hadde kommet meg.

Nå tar jeg meg derfor av alt i hjemmet: innkjøp, rengjøring, matlaging, klesvask og hage. Hvis jeg forsøker å snakke med mannen min om oss og utfordringene våre, blir han sint og roper til meg.

Jeg kjenner at jeg ikke orker mer, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg reiser av og til bort i helgene eller på korte ferier, og da klarer mannen min seg selv med en trygghetsalarm – som han sjelden bruker.

Jeg er bekymret hver gang jeg er borte, for jeg vet aldri hvordan det ser ut når jeg kommer hjem igjen. Sist jeg var bortreist, forsøkte en nabo å hjelpe ham, men han kjeftet så mye på henne at hun ikke vil komme tilbake.

Jeg har innsett at situasjonen ikke er holdbar lenger, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få hjelp til ham når han insisterer på at han klarer seg selv – selv om han tydeligvis ikke gjør det.

Hva gjør jeg?

Vibeke Dorph råder til å rope høyt etter hjelp

Så bra at du har innsett at du ikke lenger kan mestre den situasjonen du og mannen din står i. Altfor mange i din situasjon lar det skure og gå for lenge, fordi de håper at tingene vil endre seg til det bedre.

Det gjør de stort sett aldri. Tvert imot blir alt bare verre, og begge parter ender opp med å bli fullstendig utslitte. Så du må naturligvis handle – ikke bare for din egen skyld, men også for mannen din sin.

For jeg mistenker at det bak sinnet og den urimelige oppførselen hans skjuler seg en fortvilelse over at han har blitt så hjelpeløs, og ikke lenger er den mannen han en gang var. Det er han rett og slett ikke lenger, så du må handle på hans vegne, slik at han kan få et mer verdig liv.

Jeg vet at det krever tid, krefter og tålmodighet å rope ut til systemet som er satt til verden for å hjelpe mennesker som deg. Det må ofte ropes veldig høyt for å få hjelp, så det er nettopp det du skal gjøre nå.

Hvis jeg var deg, ville jeg begynt med å snakke med mannen din sin fastlege. Med legen som alliert kan dere finne en måte å få utredet ham på, for man kan jo fort mistenke at det er demens eller noe annet alvorlig inne i bildet. Det er viktig å få avklart, for demens kan som kjent ikke helbredes, men symptomene kan i mange tilfeller lindres.

Ta også kontakt med kommunen, krev din rett, og be om den hjelpen du har så sterkt behov for. Det kan være hjemmehjelp, hjelp til rengjøring og kanskje også en avlastningsplass for mannen din, hvor han kan være med jevne mellomrom, slik at du får hentet deg inn.

Men først og fremst: Kast silkehanskene, ignorer mannens innvendinger og sett i gang. På godt og vondt er du ikke den første som er pårørende til en omsorgstrengende partner, så hjelpen finnes. Du må derfor strekke ut en hånd, rope høyt – og holde godt fast når du først blir hørt.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.