Forskjellsbehandling av barnebarn: Har jeg unnskyldt foreldrene mine for lenge?
Jeg har vokst opp i en dysfunksjonell familie. Selv om den verste delen har opphørt etter at vi ble voksne, skjedde det noe her om dagen som jeg reagerte på, skriver en mor.
Spørsmål
Jeg har vokst opp i en dysfunksjonell familie. Selv om den verste delen har opphørt etter at vi ble voksne, skjedde det noe her om dagen som jeg reagerte på.
Jeg føler at foreldrene mine forskjellsbehandler mine og min søsters barn til fordel for min brors barn. Foreldrene mine er sammen med min brors barn flere ganger i uken, men det kan gå måneder før de ser min søsters barn, og veldig mange uker før de ser mine.
Når jeg tar initiativ, er de alltid slitne eller syke, og jeg ønsker dem god bedring. Min brors barn og mitt barn ble født omtrent samtidig, men jeg følte fra første stund at de favoriserte min brors sønn.
Det er her jeg begynner å stille spørsmålstegn ved om jeg rett og slett er litt «skadet» fra barndommen, for jeg trodde dette var normalt og aksepterte forskjellsbehandlingen.
Helt til en hendelse nylig: Jeg inviterte dem med oss til Dyreparken, men mamma takket nei og sa at hun var syk og skulle til legen. Samme dag ser jeg at hun legger ut bilder av at hun er i Dyreparken med – gjett hvem – min brors sønn.
Jeg har aldri konfrontert mamma før, da jeg er oppdratt til ikke å gjøre det. Men denne gangen sendte jeg faktisk en melding og skrev at jeg trodde hun var syk og skulle til legen. Da svarte hun at hun var syk, men at det bare var en kort tur, så det burde være greit.
Svar
Det du beskriver høres vondt ut, og jeg tenker at det er viktig å skille mellom to ting her. Det ene er at besteforeldre ikke nødvendigvis har helt lik kontakt med alle barnebarna.
Det kan være mange grunner til det, og helt likt trenger det kanskje ikke alltid å være. Det andre er når forskjellen blir så tydelig og gjentakende at både voksne og etter hvert barna selv kan merke den.
Hendelsen i Dyreparken forstår jeg godt at du reagerte på. Det handler kanskje ikke først og fremst om at moren din dro dit med barnebarnet sitt. Det handler om at hun hadde takket nei til den samme aktiviteten med deg og ditt barn fordi hun var syk, og at du samme dag oppdaget at hun likevel dro dit med din brors barn. Da er det naturlig at dette oppleves som en bekreftelse på noe du allerede lenge har kjent på.
Du spør om du kan være litt «skadet» av barndommen. Jeg ville vært forsiktig med å beskrive deg selv på den måten. Men oppveksten vår påvirker hva vi lærer å akseptere i relasjoner. Hvis du har vokst opp med at du ikke skulle konfrontere foreldrene dine, eller at egne reaksjoner og behov måtte komme i andre rekke, kan terskelen for å si «dette gjør faktisk vondt» bli veldig høy. Man kan også bli vant til å forklare bort ting som utenfra virker ganske tydelige.
Derfor synes jeg det er interessant at du først nå begynner å stille spørsmål ved dette. Kanskje handler det ikke om at du plutselig har blitt mer nærtakende, men om at du i større grad begynner å stole på din egen opplevelse.
Samtidig ville jeg forsøkt å unngå å gå inn i en diskusjon om hvorvidt moren din «har lov» til å være syk og likevel dra en kort tur i Dyreparken. Det kan fort bli en diskusjon om detaljer. Det egentlige temaet er mønsteret du opplever over tid.
Hvis du ønsker å ta det opp med foreldrene dine, kan du derfor snakke om akkurat det: «Jeg opplever at dere prioriterer min brors barn mye oftere enn mine og min søsters, og dette har begynt å gjøre vondt. Hendelsen i Dyreparken gjorde at jeg ikke lenger klarte å overse det.»
Så kan du være nysgjerrig på hvordan de oppfatter situasjonen. Kanskje finnes det forhold du ikke kjenner til. Men det betyr heller ikke at du må la deg overtale til at din opplevelse er feil.
Og her synes jeg barna er viktige. Voksne kan tåle mye og finne mange forklaringer på hvorfor ting er som de er. Barn begynner etter hvert å legge merke til hvem som blir invitert, hvem besteforeldrene besøker, hvem de har tid til og hvem de snakker om. Hvis forskjellsbehandlingen fortsetter, kan det derfor bli nødvendig å sette noen grenser, ikke som straff mot foreldrene dine, men for å beskytte både deg selv og barnet ditt mot stadig nye avvisninger.
Du trenger heller ikke fortsette å være den som inviterer, spør og forsøker igjen og igjen dersom du gang på gang opplever å bli avvist. Det er lov å trekke seg litt tilbake og se om de selv tar initiativ.
Og kanskje er dette det vanskeligste spørsmålet: Ikke bare «Har jeg unnskyldt foreldrene mine for lenge?», men «Hva trenger jeg fra dem nå, og hva gjør jeg dersom de ikke er i stand til å gi meg det?»
Du kan ikke bestemme hvordan foreldrene dine skal være som besteforeldre. Men du kan bestemme hvor mye du skal kjempe for kontakten, hvilke forventninger du vil ha til dem, og hva du vil utsette deg selv og barnet ditt for. Å begynne å sette ord på det du opplever, slik du gjorde denne gangen, kan være et viktig første skritt.
Hilsen Stine Hagen
Spørsmålet er hentet fra diskusjonsforumet Kvinneguiden. Se hele diskusjonen her.
