Besteforeldre favoriserer barnebarn. Kan jeg si fra?

Spørsmål

Jeg sliter med min manns foreldre. De er kjempefine besteforeldre for det ene av våre to barn.

Svigermoren min er tidligere modell og inngiftet i en veldig fin familie. Hun setter utseendet svært høyt. Vår yngste datter på 6 år er slank, mens 9-åringen vår har litt valpefett – ikke tykk, men mer kompakt enn 6-åringen, som er liten og nett.

Svigermor elsker å ha 6-åringen med seg. Hun viser henne frem og skryter av henne, men viser ingen interesse for den andre datteren vår. Hadde jeg kunnet, ville jeg nektet henne å se begge barna, men 6-åringen elsker henne så høyt og savner henne oppriktig når de ikke har sett hverandre på en stund.

Hva skal jeg gjøre?

Svigermor er umulig å snakke med. 9-åringen er faktisk lei seg over dette, og jeg håper bare ikke hun skjønner hvorfor bestemor ikke liker henne like godt.

Jeg kan jo ikke tvinge svigermor til å være sammen med henne, for jentungen vil vel uansett merke at bestemor ikke trives i hennes selskap?

Svar

Dette synes jeg er en vanskelig situasjon, og det som gjør meg mest bekymret i det du beskriver, er at 9-åringen allerede er lei seg. Da er dette ikke lenger bare noe dere voksne legger merke til, forskjellsbehandlingen oppleves også av barnet.

Besteforeldre kan selvfølgelig ha ulik kjemi med barnebarna sine. Relasjoner blir aldri helt like, og vi kan ikke kreve at noen skal føle nøyaktig det samme for alle. Men som voksne har vi et ansvar for hvordan vi handler på følelsene våre. Når to søsken blir behandlet så forskjellig at det ene barnet opplever seg valgt bort, mener jeg foreldrene må gripe inn.

Jeg ville også vært særlig oppmerksom dersom du har grunn til å tro at dette faktisk handler om jentenes utseende eller kropp. Barn får tidlig med seg hvilke egenskaper voksne verdsetter. Hvis den ene stadig blir vist frem, får komplimenter og blir valgt fordi hun passer inn i bestemors idealer, mens søsteren opplever det motsatte, kan det sette spor i både selvfølelse, kroppsbilde og forholdet mellom søstrene. Det er de voksnes ansvar å sørge for at barna ikke blir stående i en slik dynamikk.

Samtidig forstår jeg veldig godt dilemmaet ditt. Å avslutte kontakten mellom 6-åringen og en bestemor hun elsker, vil også være et tap for henne. Derfor tenker jeg ikke nødvendigvis at første løsning bør være at bestemor ikke får se noen av barna.

Men noe må endres.

Her synes jeg mannen din har et særlig ansvar. Dette er hans mor, og dere bør først bli enige om hvilke grenser dere vil ha rundt barna deres. Selv om hun oppleves som «umulig å snakke med», betyr ikke det at dere skal la være å si fra. Målet med samtalen trenger heller ikke være å få henne til å innrømme at hun favoriserer den yngste. Målet kan ganske enkelt være å gjøre henne kjent med hva dere ser, hvordan det påvirker 9-åringen, og hva dere som foreldre ikke lenger vil akseptere.

Dere kan for eksempel være tydelige på at dere ser at den yngste blir invitert og prioritert langt oftere, og at storesøster nå har begynt å bli lei seg. Dere trenger ikke diskutere hvem som har «rett» i opplevelsen. Det viktige er konsekvensen for barnet.

Jeg ville heller ikke forsøkt å presse frem alenetid mellom bestemor og 9-åringen. Barn merker ofte når en voksen egentlig ikke ønsker samværet, og det kan gjøre avvisningen enda tydeligere. Det dere derimot kan kreve, er at begge barna blir behandlet med respekt, og at dere ikke legger til rette for en stadig strøm av spesielle opplevelser for den ene mens den andre står igjen og ser på.

Og så ville jeg snakket med 9-åringen. Hun trenger ikke få høre deres teori om at dette handler om kropp eller utseende, det kan påføre henne en forklaring hun kanskje ikke har tenkt på selv. Men følelsene hennes kan bekreftes: «Jeg skjønner at du blir lei deg når det føles som om bestemor oftere velger lillesøster. Det ser vi voksne også, og det er vårt ansvar å passe på deg.»

Det er viktig at hun ikke begynner å lete etter svaret på hva som er galt med henne. For det er nettopp det barn lett gjør når en betydningsfull voksen velger dem bort.

Hvis svigermor fortsetter på samme måte etter at dere har vært tydelige, synes jeg det er helt legitimt å begrense hvor mye dere legger til rette for denne forskjellsbehandlingen. Ikke for å straffe bestemor, og heller ikke for å ta fra 6-åringen en relasjon hun er glad i, men fordi begge barna deres skal beskyttes.

Dere kan ikke tvinge bestemor til å føle likt for begge barnebarna. Men dere kan bestemme hvilke handlinger og hvilken forskjellsbehandling dere tillater rundt barna deres. Og akkurat nå er kanskje det viktigste å sørge for at 9-åringen kjenner at foreldrene hennes ser hva som skjer, og står på hennes side.

Hilsen Stine Hagen

Spørsmålet er hentet fra diskusjonsforumet Kvinneguiden. Se hele diskusjonen her.