Irritert mor: – Når kan jeg sette grenser for venners barn?

Spørsmål:

 Jeg har et vennepar som har enormt vanskelig for å sette grenser for fireåringen sin, og det forplanter seg i måten vi er sammen på. 

Nå må vi gjøre alle mulige krumspring, og mine egne barn må ta hensyn som å slå av fjernsynet eller pakke bort favorittlekene for at de skal få gutten sin ut døra. 

Kan det virkelig være riktig – og kan jeg si noe om det?

 Hilsen en irritert mor 

Svar: 

Det er ikke uvanlig at dere synes det er vanskelig å sette grenser. 

Det er det mange, særlig i vår generasjon, som ikke har lært å gjøre på kjærlige måter. Så dette høres ut som en invitasjon til å øve på det. Vårt hjem, våre regler. Barn kan fint forholde seg til at det finnes ulike regler og grenser hos voksne i andre hjem. 

Det barn har vanskeligere for å forholde seg til, er når vi ikke er tydelige. Og det kan være vanskelig å være tydelig i eget hjem når samværet blir diktert utenfra. 

På samme måte kan dere jo ikke blande dere inn i hvordan reglene er hjemme hos vennene deres – eller hvordan vennene deres oppdrar barna sine.

 En fireåring kan fint håndtere at det finnes ulike regler – og det ville være synd om det sto i veien for hyggelig samvær mellom dere voksne. 

Når det er sagt, kan du jo vurdere om det likevel finnes en måte du kan hjelpe vennene dine på når de står der og skal få klærne på en trøtt unge og dra hjem. 

Hvis det er vanskelig for vennenes barn å skulle hjem midt i en episode av favorittegnefilmen, kan dere begynne der. Det ligger også noe dannelse og oppdragelse for dine egne barn i at vi slår av TV-en når vi skal si farvel til dem som er på besøk. 

Les også (+):  Min bortskjemte mor går meg på nervene

Se for deg å forlate en fest akkurat idet det blir satt en skikkelig god kake på bordet – det ville du også synes var vanskelig. Det er ikke fordi alt skal være helt friksjonsfritt, men man kan også velge å ikke gjøre ting vanskeligere enn de trenger å være.

Jeg tenker at dere kan sette dere ned med vennene deres når barna ikke er til stede og snakke om hvordan dere kan legge til rette for at det er plass til dere alle sammen – også dere selv.

 Det er vanskelig – for vi er ikke vant til å blande oss i hverandres liv på den måten, men det er helt greit å ha grenser og regler i våre egne hjem.

 Husk å avklare mellom dere voksne: Var det en ok måte vi gjorde dette på, eller var det greit slik jeg sa det? 

Det forutsetter at man har en relasjon til hverandres barn – og at man viser vennene sine at man vil dem og familiene deres vel.

Det er viktig at vi kan være oss selv med vennene våre og deres barn, og vi må ikke gå for mye på kompromiss – for da risikerer vi at disse vennskapene glir ut. 

Kjærlig hilsen Rosa